HELGE RØNNING BIRKELUND

helge@lomedia.no

– Jeg er veldig imponert over å høre hvordan dere jobber i Norge. Vi har en lang vei å gå i Pakistan, sier Aabida Ali til LO-Aktuelt.

Hun arbeider i organisasjonen Piler i Karachi, en organisasjon med fagforeningsaktivister, folk fra akademia og andre profesjonsgrupper som arbeider for menneskerettigheter og faglige rettigheter.

Denne uken gjester LO-sekretær Renée Rasmussen menneskerettsforkjempere i Pakistan sammen med Sandra Petersen fra Norsk Menneskerettighetsfond.

Blant annet har de deltatt på en rundbordskonferanse om situasjonen for arbeidstakere i Pakistan og fagforeningene i Norge og møtte representanter fra fagbevegelsen i Pakistan.

Ble inspirert

Både Aabida Ali og Rafia Gulani ble inspirert av historiefortellingen til Renée Rasmussen.

– Arbeidsforholdene i Pakistan er som i Norge for 100 år siden. Vi kan følge etter og kopiere dere. Klarer vi å gjøre det, vil forholdene endre seg til det bedre i Pakistan. Vi må plukke fra LOs modell, bruke strukturen og legge vekt på å rekruttere kvinner, sier Aabida.

– Jeg er enig. Pakistan i dag høres ut som Norge for 100 år siden, sier Rafina.

Aabida har fått med seg at Norge er kåret til verdens lykkeligste land.

– Jeg skjønner hvorfor når jeg hører hvordan folks rettigheter har styrket seg og hva LO har fått til i forhold til dette. De som jobber i Norge har gode betingelser og gode arbeidsforhold, poengterer hun.

Bare èn prosent

Mens mer enn halvparten av alle arbeidere i Norge er fagorganisert, er det langt å gå i Pakistan for å nå de samme tallene. Kun en prosent er organisert i en fagforening. Så for et land med nesten 200 millioner innbyggere er selv LOs medlemstall på over 900.000 imponerende, bekrefter direktøren for Piler, Karamat Ali.

I Pakistan er bare èn prosent av arbeidstakerne organisert. De arbeider som regel innenfor helse- og offentligtilknyttede virksomheter.

Mange er så fattige at fagorganisering ikke er en hypotetisk tanke en gang. Det er kampen for nok mat til å overleve som er den eneste gangbare. Mellom 60 og 70 prosent lever under fattigdomsgrensa. Det vil si at de tjener mindre enn det det koster å leve for en famille. Mange blir bundet til såkalt tvangsarbeid. For å overleve må de ta opp lån hos en landeier. Dermed er de bundet tl jobben til de har tilbakebetalt gjelda. Det kan ta flere generasjoner.

Men mange er også i arbeid og kan ha nytte av en fagforening i ryggen. Piler-sjefen har et mål om å rekruttere fem millioner nye medlemmer til fagbevegelsen i løpet av de to neste årene. Det skal skje gjennom målrettet arbeid.

– Vi må begynne i det små og fokusere på spesielle mål. Da har vi valgt ut produsenter innenfor tekstilbansjen. Klarer vi å få hver tredje arbeider i denne gruppen til fagbevegelsen, har vi rekruttert fem millioner nye medlemmer. Det er nemlig et marked på 15 millioner arbeidere her. Så kan vi bygge stein på stein og utvide størrelsen på fagbevegelsen, sier han.

Var litt fnising

Selv synes Renëe det var et veldig hyggelig møte.

– Det var litt spesielt når jeg snakket om den norske familiepolitikken. Da var det litt fliring, spesielt blant menn. Men det var et veldig fint møte, med mange gode spørsmål i etterkant. De står helt klart foran en utfordring. De har en lang vei å gå, sier Renëe.

Hun synes det er spesielt å vite at kvinnene som var tilstede aldri vil oppleve det hun selv har opplevd som norsk representant til ILO i Geneve.

– For å tenke seg deres situasjon må vi som de selv sier 100 år tilbake i tid. Da var tekstilbransjen i Norge omtrent slik den er i Pakistan i dag. De får ikke faste jobber. Mange sitter alene hjemme å jobber. Egentlig har deres situasjon gått i revers. For noen år siden var organisasjonsgraden i landet på åtte prosent. Nå er den altså nede på en. sier Renëe Rasmussen.

Foredraget til LO-sekretær Renée Rasmussen tente en ny gnist. Selv synes hun det var et veldig hyggelig møte.

– Det var litt spesielt når jeg snakket om den norske familiepolitikken. Da var det litt fliring, spesielt blant menn. Men det var et veldig fint møte, med mange gode spørsmål i etterkant. De står helt klart foran en utfordring. De har en lang vei å gå, sier Renëe.

Hun synes det er spesielt å vite at kvinnene som var tilstede aldri vil oppleve det hun selv har opplevd som norsk representant til ILO i Geneve.

– For å tenke seg deres situasjon må vi som de selv sier 100 år tilbake i tid. Da var tekstilbransjen i Norge omtrent slik den er i Pakistan i dag. De får ikke faste jobber. Mange jobber alene hjemme. Egentlig har deres situasjon gått i revers. For noen år siden var organisasjonsgraden i landet på åtte prosent. Nå er den altså nede på en. sier Renëe Rasmussen.

Foredraget til LO-sekretær Renée Rasmussen tente en ny gnist.

• Hadia Tajik: – Fagforeninga var avgjerande for familien min

• Gerd møter verden i FNs arbeidsorganisasjon