Hans Henrik Fafner

red.loaktuelt@lomedia.no

Israels økonomi er robust og i nesten konstant vekst. Riktig nok har covid-pandemien satt turistnæringen på sparebluss og den internasjonale boikottbevegelsen ser ut til å gripe om seg. Men nettopp gjennom de siste tiårene har den høyteknologiske industrien stått fram som landets økonomiske lokomotiv. Hele 43 prosent av de israelske eksportinntektene kommer fra «hitech». Mange nystartede virksomheter har bidratt til at Israel nå betegnes som «Start up nation».

Men denne tilsynelatende suksesshistorien har en skyggeside. En rapport fra den israelske nasjonalbanken setter tall på historien. Her kommer det fram at 10 prosent av den samlede arbeidsstyrken jobber i den høyteknologiske industrien, men for det arabiske mindretallet ligger tallet på beskjedne 1,2 prosent. Arabere utgjør en drøy femtedel av den israelske befolkningen.

ADVOKAT: Mahdi Kabha har tatt noen vanskelige valg for å kunne lykkes med sitt yrkesvalg. Han tror arabisk ungdom sliter med traumer som går tilbake til etableringen av staten Israel.

Hans Henrik Fafner

Og her snakker vi ikke om palestinere på Vestbredden eller Gazastripen, men om palestinere med israelsk statsborgerskap. Det er en befolkning som lever i selve Israel og som på papiret har de samme rettighetene som alle andre. Slik er det bare ikke alltid.

Historisk forsiktighet

Mahdi Kabha merker det hver eneste dag. Han er 24 år og advokat i Meitar, ett av Midtøstens største advokatfirma. En stor del av arbeidet handler om internasjonal virksomhetsjuss og Mahdi sitter med mange av de nye oppstartsselskapene.

– Det er ganske interessant, for jeg har fram til nå ikke sett en eneste araber blant vår klienter, sier han.

Han er selv en del av historien. Mahdi er født og oppvokst i landsbyen Bart’a, som ligger på den såkalte grønne linjen, slik at halve landsbyen er israelsk og den andre delen palestinsk selvstyrt.

– Fra tidlig av har jeg hatt ambisjoner, så jeg leste datologi ved Haifas Universitet, forteller han.

– Jeg fikk toppresultater, men følte at jeg ville gjøre noe for samfunnet.

NASARET: På det gamle industriområdet er målet å etablere en høyteknologiske industripark.

Hans Henrik Fafner

Han lekte derfor med tanken om å bli journalist eller gå inn i fredsarbeid på en eller annen måte, men valgte til slutt å utdanne seg videre til jurist. Han kunne etablert et eget advokatkontor hjemme i landsbyen. Men skulle han kunne utgjøre en forskjell måtte han søke seg inn hos ett av de store firmaene. Slik ble hans karrierevalg et brudd med normer.

Jeg møter ham på arbeidsplassen i Ramat Gan, et forstad til Tel Aviv. Han bor tre minutters gange fra sin arbeidsplass.

– I vår kultur er vi tett knyttet opp til landsbyen og familien. Ved å jobbe og bo her i Ramat Gan vet jeg godt at jeg har avskåret meg fra en stor del av det sosiale livet, erkjenner han.

Han ser det som en del av forklaringen på at mange unge arabere velger å lese medisin, hvis de gjerne vil være akademikere. Det ligger alltid et sykehus eller en klinikk i nærheten, slik at man kan bli boende tett på hjemmet.

– Men det er ikke bare kulturelt. Som et mindretall i Israel har vi også blitt formet av vår historie.

Han snakker om «al Nakhba». Ordet er arabisk og betyr «katastrofen». Det dekker resultatet av krigen i 1948–49 i forbindelse med etableringen av staten Israel som førte til at 700.000 palestinere ble flyktninger. Mahdi er selv etterkommer av dem som valgte å bli boende, men tross det ligger traumet fra den gangen dypt i sjelen.

– Jo, jødene har også mange traumer fra sin historie, men dagens jødiske israelere lever ikke med noen trussel, forklarer han. Med denne bakgrunnen tror jeg derimot at mange av oss er redde for å ta sjanser. Det har jeg gjort ved å flytte fra landsbyens trygge rammer. Dette preger nok enda mer dem som går inn og etablerer nye selskap hvor det kan gå galt. Jødene har ressurser til å ta en slik risiko, det har ikke vi.

Det viktige nettverket

Rapporten fra den israelske nasjonalbanken peker på at landets økonomiske vekstsenter ikke ligger der hvor den arabiske befolkningen bor. Det er 15 såkalte «hitech» industriparker i Israel og ikke en eneste av dem ligger i en by hvor befolkningen har arabiske flertall.

Ali Salam er en mann som jobber for å rette opp denne skjevheten. Han er selv muslim og er borgermester i Nasaret hvor stort sett alle av de 110.000 innbyggerne er arabere.

– Jeg har sett for meg at Nasaret skal være et nytt senter for «hitech», sier han da vi møtes på borgermesterens kontor.

– Fram til nå er det vi som må komme til «hitech», men det skal endres slik at de kommer til oss.

BORGERMESTER: Ali Salam jobber for å få høyteknologiske jobber til Nasaret.

Hans Henrik fafner

Denne utviklingen har allerede begynt og 42 små og store virksomheter har allerede filialer i byen. Blant dem er Microsoft som har et forskningssenter på hovedgaten. Men ambisjonene til borgermesteren er etableringen av en «hitech-industripark» og han ønsker også at Nasaret skal få sitt eget universitet.

Like i nærheten av rådhuset ligger byens nedslitte industrikvarter hvor det hele skal skje. Her finner vi allerede Tsofen, en organisasjon som skal bidra til større arabisk deltakelse i den høyteknologiske industrien.

– I dag sysselsetter industrien 160.000 ingeniører, av disse er 9.000 arabere. Det tilsvarer rundt 6 prosent, som er en sterk underrepresentasjon i forhold til vår andel av befolkningen, forteller Sami Saasi som har vært med å grunnlegge Tsofen.

I 2015 var det bare 2.700 arabiske ingeniører, så det er allerede snakk om en betydelig vekst, men det er fremdeles en rekke hindringer som må fjernes. Går vi et par tiår tilbake, var israelsk «hitech» nærmest synonymt med forsvarsindustrien som nesten automatisk avviste arabiske jobbsøkere og fremdeles gjør det. Unge arabere med relevant ingeniørutdannelse kom sjelden i nærheten av disse attraktive jobbene, og endte med å åpne en databutikk eller ta en lærerjobb.

GIGANTENE: De store teknologiske selskapene har etablert seg i Israel. I Nasaret har Microsoft et forskningssenter.

Hans Henrik Fafner

– Denne erfaringen preger fremdeles mange. Hvorfor skal vi ta utdannelse når vi likevel ikke får arbeid?

Saadi peker også på et annet problem som er knyttet opp mot Forsvaret. Jødiske israelere må gjennom en militær verneplikt som er tre år for menn og to år for kvinner. Det slipper unge arabere, noe som paradoksalt nok bidrar til en skjevhet.

– Under militærtjenesten skaper mange seg nettverk, og det gjelder også dem som gjør tjeneste i 8200, forklarer Sami Saadi.

8200 er navnet på den store militære teknologiske enheten hvor vernepliktige får utdanning som programmerere. Etter endt tjeneste går mange av dem ut på det sivile markedet og etablerer egne virksomheter. Når det er behov for å ansette flere, rekrutterer de ofte folk de kjenner fra egne nettverk.

– Verneplikten betyr også at en nyutdannet araber ofte vil være 22 år, mens en jøde vil være 26 eller 27 år. Det innebærer at vedkommende kommer til den første jobbsamtalen med større modenhet og erfaring, sier Saadi.

Det er slike utfordringer organisasjon Tsofen prøver å løse ved blant annet å kurse unge arabere slik at de har større selvsikkerhet under et jobbintervju. Men språket er også et problem. Mange prater arabisk hjemme og under hele skolegangen, mens en jobbsamtale foregår på hebraisk.

OPTIMIST: Sami Saadi har vært med å grunnlegge organisasjonen Tsofen som skal hjelpe israelske arabere å komme inn i hitech-bransjen.

Hans Henrik Fafner

Utbredt kriminalitet

Her er vi ved hva både Sami Saadi og Mahdi Kabha identifiserer som hovedproblemet. Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 ble den arabiske befolkningen mistenkeliggjort. Fram til 1966 levde denne delen av befolkningen under spesielle nødrettslover som blant annet begrenset bevegelsesfriheten og en lang rekke borgerrettigheter. Selv om dette nå er fjern fortid, er det stadig forskjeller. Og det er ingen hemmelighet at undervisningstilbudet til den arabiske befolkningen er langt dårligere.

– Det er helt avgjørende at man innfører undervisning på et høyt faglig nivå i fag som hebraisk og matte. Det eksisterer ikke i dag og er et stort hinder, mener Mahdi Kabha.

I dag gir mange opp før de overhodet har startet. I Umm el Fahem som er den sentrale byen i området hvor Kabhas landsby Barta´a ligger, dropper mange unge ut av skolen. De ser ikke hensikten med å ta en utdannelse når utsiktene til jobb er så fjerne. Det har ført til voksende kriminalitet. I oktober 2000 – i starten av den palestinske Al Aqsa-intifadaen, kom det en rekke sympatiprotester i en rekke israelsk-arabiske byer som førte til at 13 mennesker mistet livet. Den daværende israelske regjeringen valgte å reagere med å redusere politiinnsatsen i de arabiske samfunnene. Det skapte et tomrom. Da man samtidig overførte disse politiressursene til å bekjempe den organiserte kriminaliteten i en rekke jødiske byer førte det til at de kriminelle flyttet sin aktivitet til de arabiske byene hvor de siden har operert mer eller mindre uforstyrret.

– Dette må det ryddes opp i. Hvis en «hitech-virksomhet» overveier å etablere seg i en by som Umm el Fahem, kommer de raskt på andre tanker hvis de møter kriminelle elementer som krever beskyttelsespenger, sier Mahdi.

På privatskole

Armanie Brik er derimot en suksesshistorie. Hun er 35 år og prosjektleder hos Google.

Jeg besøkte hennes landsby, Abu Snan, i 2001, etter at en mann fra byen hadde sprengt seg selv med en bombe i en jødisk naboby. Folk I Abu Snan var forferdet, men det var også en gjennomgående følelse av frustrasjon. Landsbyen hadde allerede den gangen mange innbyggere med høyere utdanning, men de hadde ofte problemer med å finne seg jobb.

– Det glasstaket er mindre tydelig i dag, sier Amanie Brik når jeg møter henne på Googles kontor i Haifa.

– Men, det er fortsatt ikke lett.

SUKSESS: Amanie Brik har med en ressurssterk far i ryggen, kommet seg inn på det høyteknologiske arbeidsmarkedet. Hun jobber hos Google i Haifa.

Hans Henrik Fafner

Hennes far, som importerer verktøy til trevareindustrien, så tidlig denne utfordringen. Han bestemte derfor at datteren skulle gå på en kristen privatskole som hadde høy kvalitet på undervisningen. Hun valgte å jobbe før hun begynte på videregående og fikk derfor nyttig arbeidserfaring. Men i likhet med Sami Saadi måtte hun velge å flytte fra hjembyen Abu Snan for å kunne jobbe for Google.

– Her blir det gjort mye for å ha medarbeidere med en allsidig bakgrunn. Like mennesker kommer jo ofte med like løsninger på problemene. De mindre nystartede virksomhetene sliter ofte med denne utfordringen, fordi de hyrer folk de kjenner. I større virksomheter det det plass til mennesker med variert bakgrunn. Det kan godt vise seg å bli løsningen for den arabiske befolkningen, sier hun.

På bordet sitt har Amanie Brik en bilderamme med et sitat fra den palestinske nasjonalpoeten Mahmoud Darwish. Budskapet er at jo mer man drømmer, desto mer utvider verden seg.

– Det er det jeg gjør, hver dag, sier hun.