Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

Som nyutdannet psykolog fikk Ingvild Stjernen Tisløv jobb i barnevernet. Her skulle hun veilede familier som hadde ungdom med alvorlige atferdsproblemer.

Metoden kalles multisystemisk terapi (MST), og innebærer blant annet at terapeuten drar hjem til familiene.

Tisløv var ivrig etter å komme i gang med alt hun hadde lært på studiene om å hjelpe foreldre til å være varme, tydelige og tilstedeværende voksne for barna sine. Men den virkeligheten hun møtte hjemme hos familiene, hadde utdanningen i liten grad forberedt henne på.

En mor sa det rett ut: Det hun først og fremst trengte hjelp til, var å få økonomien til å gå rundt. Mangelen på penger og forutsigbarhet overskygget det meste annet, og gjorde det veldig vanskelig å jobbe med det Tisløv egentlig var kommet for: Tenåringsdatterens atferdsproblemer.

– Det føltes som å stå litt uten verktøy. Jeg opplevde at det jeg kom med, den behandlingen jeg var trent for, ikke var nyttig i møte med familier som brukte all sin kapasitet på å bekymre seg for hvordan de skulle klare å betale husleia eller sette mat på bordet.

Saken fortsetter under bildet.

OPPTATT AV ULIKHET: Ingvild Stjernen Tisløv er spesialist i klinisk samfunnspsykologi. Hun mener sammenhengene mellom levekår og psykisk helse lenge har vært neglisjert i psykologisk praksis.

Ragnhild Heyerdahl

Det var først da Tisløv, i dialog med sin leder, begynte å ta tak i de grunnleggende problemene – økonomisk trygghet, bolig og arbeid – at det begynte å skje positive ting.

Den nevnte moren fikk hjelp til å få oversikt og forutsigbarhet i økonomien. Familien fikk endelig leie en trygg bolig med langtidskontrakt. Og med det forsvant mange av problemene jenta slet med.

– Da erfarte jeg hvor utrolig viktig det er å få den økonomiske tryggheten på plass, forteller Tisløv.

Hun er i dag spesialist i klinisk samfunnspsykologi og har skrevet spesialistoppgave om «psykologens møte med fattigdom».

Les også: Nesten 111.000 barn vokser opp i fattigdom

Lavere inntekt = flere psykiske plager

Sammenhengene mellom psykisk helse, utdanning og levekår er klare. Personer med kort utdanning og lavere sosioøkonomisk status har flere psykiske plager enn de med lang utdanning og høy inntekt. Jo høyere utdanning og inntekt, dess bedre psykisk helse.

Tendensen gjenspeiles også hos barn og unge. Den såkalte Barn i Bergen-studien viste at andelen 1.-3. klassinger med en psykisk lidelse var fem ganger høyere i lavinntektsfamilier enn i familier med gjennomsnittsinntekter.

Flere studier, både internasjonalt og i Norge, har funnet klare sammenhenger mellom lav familieinntekt og atferdsvansker hos barn.

– Når man ser folk utenfra, er det lett å tenke at problemene i familien handler om foreldrenes omsorgsevner eller vilje til endring, sier Tisløv.

At økonomien og levekårene er en viktig årsak til problemene, blir ikke alltid forstått. Heller ikke i skolen, i barnehagene eller andre deler av apparatet rundt barnet, mener psykologen. Det til tross for at forskningen peker på noen tydelige sammenhenger: Økonomiske problemer og dårlige levekår påvirker ofte foreldrenes forutsetninger til å være gode omsorgspersoner for barna sine.

– Spesielt atferdsproblemer er sterkt relatert til familiens økonomi, påpeker Tisløv.

Hun viser til studier som har påvist hvordan atferdsproblemer hos ungdom øker eller minker proporsjonalt med familiens økonomi. Når familien får dårligere råd, øker den utagerende atferden. Og motsatt: Dersom økonomien bedrer seg, roer også atferden seg.

Heidi kan takke fostermor Åse for forholdet hun har til datteren sin i dag: – Hun stengte meg aldri ute

Det negative stresset

Mye av dette kan forklares med det som i forskningen kalles familiestressmodellen, forklarer Tisløv.

Dårlig økonomi og dårlige levekår virker stressende og belastende på foreldrene, noe som øker konfliktnivået i hjemmet og gjør at foreldrene selv sliter psykisk og emosjonelt.

Dette påvirker igjen måten foreldrene forholder seg til barna på, og kan bidra til en negativ oppdragerstil.

Sagt på en litt annen måte: Foreldre som hele tiden lever med økonomisk usikkerhet, får kortere lunte, krangler mer, blir mer inkonsekvente og har mindre overskudd til å være til stede for barna sine.

Barn som vokser opp i familier med dårlig råd har dessuten høyere risiko for å bli utsatt for vold enn andre barn, påpeker Tisløv.

Mye forskning tyder på at negativt stress er med på å trigge denne volden. Foreldre blir rett og slett dårligere til å styre impulsene sine når det spisser seg til på hjemmebane.

Saken fortsetter under bildet.

STOR RISIKOFAKTOR FOR DÅRLIG PSYKISK HELSE: Forskning viser at barn og unge som vokser opp i fattigdom, har to til tre ganger større risiko for å utvikle angst og depresjon, forteller Ingvild Stjernen Tisløv.

Ragnhild Heyerdahl

Dårlig råd gjør at vi tar dårligere beslutninger

Faktisk er det sånn at det å ha dårlig råd og økonomiske bekymringer i seg selv påvirker evnen til å ta gode beslutninger, påpeker Tisløv.

En studie publisert i tidsskriftet Science fant for eksempel at bare det å forestille seg en stor uventet utgift, gjorde at personer med lav inntekt presterte langt dårligere på problemløsningsoppgaver enn personer med bedre høy og stabil inntekt.

En lignende studie fant at personer med store svingninger i inntekten, presterte dårligere i perioder med lite inntekt sammenlignet med i perioder med god inntekt.

Faktisk kunne økonomisk stress gi en midlertid reduksjon i IQ på 13 poeng, noe som tilsvarer 48 timer uten søvn, slo forskerne fast.

– Det er altså snakk om et stort funksjonstap som bare skyldes at du går rundt og bekymrer deg, forklarer Tisløv.

Det er selvsagt ikke sånn at alle problemer i familien automatisk løser seg bare økonomien blir bedre.

– Men det er ingen tvil om at bedre økonomi og levekår ofte er en nøkkel til bedre psykisk helse, sier psykologen.

LO-lederen i Kristiansand vil kjempe mot ulikhet og dårlige oppvekstvilkår. Det vet han mer om enn de fleste

Mer helhetlig

Etter hvert som Tisløv observerte hvordan dårlige levekår bidro til å forverre den psykiske helsen til både barn og voksne i familiene hun skulle hjelpe, begynte hun å stille spørsmålet: Er det egentlig de psykiske forholdene vi først og fremst skal jobbe med i disse familiene? Hun begynte å gjøre ting som ikke er typiske arbeidsoppgaver for en psykolog. Hun ringte kredittkortselskaper. Hun hjalp til med å sette opp budsjetter, hadde møter med NAV og arbeidsgivere.

Tisløvs erfaring var at det å ta tak i de grunnleggende behovene også gjorde det enklere å oppnå et godt behandlingsresultat. For når fundamentet i livet kommer mer på plass, da kommer også psykologen i posisjon til å gå inn i mer klassiske psykologiske temaer som relasjoner, følelser, tanker og atferd. Og klienten er bedre i stand til å gjøre endringer i fastlåste mentale eller atferdsmessige mønstre, påpeker Tisløv.

– En del psykologer tenker at det å jobbe med levekår ikke er vårt mandat. Men jeg mener at hvis vi ikke forholder oss til levekårsutfordringer, så overser vi en viktig faktor for å få til bedring hos pasientene. Det betyr ikke at vi skal gjøre denne jobben alene. Suksessfaktoren er godt samarbeid på tvers.

Da «Ole» (16) ikke kunne bo hjemme, fikk han selv velge institusjon

Jobben er sentral

I sitt arbeid har Tisløv også observert hvor viktig arbeidsplassen og forutsigbarhet og kontroll over arbeidshverdagen er for den psykiske helsen.

– Rammene på jobben har veldig stor betydning for hvordan du har det. Vi vet at det å få folk i arbeid er viktig for den psykiske helsen. Men gjennom min jobb i barnevernet har jeg også blitt veldig bevisst på at ikke alle jobber bygger god psykisk helse. Noen arbeidsforhold er nesten ikke forenelige med det å være trygge og tilstedeværende voksne for barna sine.

Å være ringevikar uten noen forutsigbarhet for verken inntekt eller arbeidstid, er et slikt eksempel, mener Tisløv. Hun husker en pappa som flere ganger ikke dukket opp til møter med barnevernet. Både barnevernet og Tisløv selv kunne lett ha tolket dette som mangel på interesse. Det viste seg imidlertid at faren ikke turte å ta seg fri fra jobb i frykt for ikke å få flere vakter.

– Vi som psykologer ser ofte at det er en skvis mellom det arbeidsgiver krever, og det ungdommen vi jobber med trenger.

Heldigvis er mange arbeidsgivere løsningsorienterte hvis de først forstår problemet. De kan for eksempel være villige til å tilpasse arbeidstiden og tilby dagvakter i stedet for kveldsvakter slik at aleneforeldre lettere kan følge opp ungdommene sine, forteller Tisløv. Vanskeligst er det ofte å lykkes i de familiene som ikke tør å involvere arbeidsgiver, påpeker hun.

Enklere for noen

Sammenhengene mellom levekår og psykisk helse har lenge vært neglisjert i psykologisk praksis, hevder Tisløv. Heldigvis er det i ferd med å endre seg, mener hun.

– Det er lett å tenke at bare man vet hva som er lurt å gjøre for sin egen eller barnas helse, så gjør man det. Det man da glemmer, er at for noen er det veldig mye enklere å ta gode valg enn for andre.