Europa opplever for tida stor migrasjon. Mange flytter inn, mange flytter ut og mange beveger seg mellom landene. Den tyske sosiologen Ulrich Beck skriver følgende i boka «Det tyske Europa»: «Europa er fremdeles et attraktivt sted for mange. Under farefulle forhold tar mennesker fra sør for Sahara og fra den arabiske verden seg frem til kysten av det forjettede kontinent, mens Serbia og flere andre av de statene som etterfulgte det tidligere Jugoslavia, ytrer klare ønsker om medlemskap. Alle har de et ønske om å ta del i den friheten og velstanden som Europa representerer. Men nå truer disse verdiene med å kollapse.»

Hvem sin krise?

Og finanskrisas Europa beskriver Beck sånn: «Europa forsøker i dag å løse den finanskrisen som bankene forårsaket, ved å innføre sparetiltak som borgerne oppfatter som dypt urettferdige. For hvordan kunne slike enorme summer bare forsvinne i løse luften? Borgerne føler at de må spinke og spare på livet løs for å betale for bankenes lettsindige omgang med milliardbeløp. Denne situasjonen viser at vi må tenke helt nytt. Det vi trenger, er ikke lenger redningspakker for bankene, men en sosial fallskjerm for enkeltindividene i Europa.»

Og fortsetter: «Hvordan er det mulig å vekke den sosiale og økologiske samvittigheten til Europa og resten av verden og omforme denne til en politisk protestbevegelse? Hvordan kan rasende grekere, arbeidsløse spanjoler, bekymrede tyskere, altså hele mellomklassen som nå står på randen av stupet, slå seg sammen til ett politisk subjekt i Europa, ja over hele verden, slik at de får gjennomført samfunnspakten?»

Kanskje kan vi også minne om boka «Whose crisis, whose future?» (Hvem sin krise, hvem sin framtid?) — skrevet for tre år siden av Susan George, en av Attacs grunnleggere.

Faglige rettigheter

Attac Norge arrangerte i slutten av uke 46 konferansen «Nøkler til krisa i Europa» der Tysklands rolle og den høye ungdomsarbeidsledigheten ble spesielt tematisert. Attac Norge støtter, i likhet med LO i Oslo og mange andre, Alter Summit-manifestet som under tredje hovedpunkt «Rettigheter for alle: Nei til fattigdom og utrygghet!» stiller følgende krav: «Retten til kollektive forhandlinger og til å benytte kollektive aksjoner må gjenopprettes. Faglige rettigheter og tariffavtaler må forsvares og gjenopprettes der de har blitt beskåret gjennom nedskjæringspolitikken. Bedriftsdemokratiet må garanteres som en grunnleggende faglig rettighet. ILO-standarder og Det europeiske sosiale charter må sikres for alle arbeidstakere, inkludert innvandrere. Det må settes en stopper for utrygge og midlertidige ansettelser.»

«Det tyske miraklet»

Faglige rettigheter er et nøkkelpunkt bak «det tyske miraklet». Ifølge Ali Esbati fra Manifest senter for samfunnsanalyse viser reallønnsutviklingen i Tyskland i perioden 2000-2010 at de fattigste 40 prosentene har opplevd en reallønnsnedgang på 19 prosent, mens de rikeste 10 prosent har hatt en økning på 2 prosent. Mens samfunnsøkonom Skarstein har tall som viser at den gjennomsnittlige reallønnsveksten i Tyskland mellom 1999 og 2009 var på minus 0,3. I Europa totalt var den på pluss 0,4. Tyskland har samtidig tjent enormt på krisa. Tysklands overskudd er det samme som resten av Europas underskudd.

— Paradoksalt nok var det sosialdemokraten Gerhard Schröder som rundt årtusenskiftet la om tysk økonomi og fikk de tyske fagforeningene med på store lønnsreduksjoner, sier Skarstein som også forteller at 7,4 millioner tyskere, 18 prosent av den samlede sysselsettingen, i dag har såkalte mini-jobber. Dette er korttids- og deltidsarbeid der tariffavtaler ikke eksisterer og sosiale rettigheter er få eller ikke-eksisterende. Om lag 66 prosent av arbeidstakere med mini-jobber er kvinner med ei timelønn på 66 kroner. I 2010 var det 4,1 millioner tyskere med mindre enn sju euro i timelønn (56 kroner).

Mistro til fagbevegelsen

Men det verste er nok ungdomsarbeidsledigheten. I Spania er ungdomsledigheten nå på 57 prosent.

— For spansk ungdom er det ikke bare umulig å kjøpe hus, vi har ikke penger til å leie hus heller, sier Miren Alonso Alvarez fra Juventud SIN Futuro (Ungdom uten framtid), en organisasjon som springer ut av Indignados-bevegelsen.

— Får vi jobber, er det på korte kontakter. Dette er som regel jobber vi er overkvalifiserte for. Og siden vi ikke har jobb, kan heller ikke fagbevegelsen gjøre noe for oss, en fagbevegelse som de fleste unge spanjoler mener ikke har kjempet så hardt som den burde. Er det rart spansk ungdom går ut på gata for å protestere? sier hun.

Spanske Pau Llonch Mendez, fra organisasjonen Plataforma Afectados por la Hipoteca, er helt enig.

— Spansk fagbevegelse har hatt en viktig historisk rolle, men er i ferd med å bli for byråkratisk. Vi unge passer ikke inn lenger. Spansk sosialdemokrati er ikke sammenlignbart med nordisk, i Spania er politikken deres høyreorientert, sier han og minner om at Indignados-bevegelsen ble skapt da Spania hadde en sosialdemokratisk regjering.

Ungdomsgaranti

Attac-konferansen samlet flere representanter fra de politiske ungdomsorganisasjonene til å diskutere ungdom, krise og Norges rolle. Mani Hussaini fra AUF talte varmt for at EU må gi en ungdomsgaranti som innebærer at ungdom ikke skal gå mer enn fire måneder før myndighetene i deres respektive land skaffer dem jobb eller utdanning.

— Kuttpolitikken er ingen løsning for å få europeisk ungdom i jobb. Invester i de offentlige budsjettene, mener Hussaini.

Johnny Håvik, lederen av Industri Energi Ungdom — som også var med i den norske delegasjonen til Alter Summit-samlingen i Aten i sommer — mente at europeisk fagbevegelse er blitt overkjørt.

— Det er vanskelig å drive fagforeningsarbeid når de kollektive tariffavtalene er kansellert og valget du får av din arbeidsgiver er enten å miste jobben eller å få lønna redusert med 50 prosent, sier Håvik.

Kapital versus arbeid

Er det ungdommen som er taperne? Eller er det landene i nord som er vinnerne og landene i sør som er taperne.

— Nei, det er kapitalistene over hele Europa som er vinnerne, og arbeiderklassen som er taperne, sier portugisiske Mariana Mortágua, doktorgradsstipendiat i økonomi og talsperson for det sosialistiske partiet Bloco de Esquerda.