Cathrine Kahrs

cathrine@lomedia.no

Hva skal til for at sårbare grupper av arbeidstakere blir værende i jobb over tid?

Svarene på dette kan trolig bety mange penger spart for velferdsstaten og bedre livskvalitet for dem som ellers ofte faller utenfor arbeidslivet.

Små arbeidsplasser lykkes best

Doktorgradsstipendiat Julie Ulstein har funnet ut at det kan være en fordel å være en liten arbeidsplass.

– Det er kanskje litt overraskende. Man har tenkt at store arbeidsgivere vil kunne bidra positivt fordi de har flere ressurser og flere forskjellige arbeidsoppgaver, sånn at de har mulighet til å tilrettelegge bedre. Men små arbeidsgivere har ofte større muligheter enn store til å gi individuelt tilpasset behandling, blant annet fordi de har lavere grad av byråkrati, sier hun.

Små arbeidsplasser har gjerne tettere kontakt mellom leder og de ansatte, som også kan være positivt for ansatte i sårbare grupper, ifølge Ulstein.

Ny forskning

Hennes avhandling ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslo Met publiseres i høst. Den ser blant annet på hva som kjennetegner de arbeidsgiverne som lykkes best med å holde arbeidstakere fra sårbare grupper i jobb over tid.

Sårbare arbeidstakere kan være mennesker med nedsatt funksjonsevne, som har nedsatt arbeidsevne, eldre arbeidstakere med helseproblemer, folk med mentale helseproblemer, flyktninger eller andre som har falt utenfor jobbmarkedet av ulike grunner.

Større sjanse hos private

Et annet funn Ulstein gjorde, var at folk i sårbare grupper hadde større sjanse til å bli værende i jobb hos private arbeidsgivere enn hos offentlige.

– Offentlige arbeidsplasser blir ofte ansett som eksempel på hvordan man kan utjevne ulikhet, fordi ansettelsesprosessene er mye mer regulert. Men offentlige arbeidsgivere har ofte ganske strenge krav til kvalifikasjoner. Det kan gjøre det vanskelig for sårbare grupper å oppnå arbeid hos disse arbeidsgiverne, forklarer forskeren.

Offentlige arbeidsgivere har i tillegg fått stadig høyere krav til seg om at de skal ha høy grad av spesialisering og være veldig effektive, påpeker hun.

– Det sammenfaller ikke nødvendigvis med å inkludere fra disse gruppene, sier Ulstein.

Verst i butikk

På arbeidsplasser innen detalj- og varehandel hadde arbeidstakere med utfordringer lavest sjanse for å bli værende. Disse arbeidsgiverne har gjerne lave krav til kvalifikasjoner hos de ansatte, påpeker Ulstein. Det kan gjøre at det er lettere for sårbare grupper å få jobb i denne bransjen.

Men etter at de får mer erfaring og kvalifikasjoner, kan de søke seg videre til andre bransjer. Dette kan forklare at de ikke blir værende, tror forskeren.

En annen mulig forklaring kan være at det er lett å erstatte arbeidere som ikke oppnår arbeidskravene for produksjon og salg i denne bransjen, ifølge Ulstein.

Virker politikken?

Studien har også undersøkt effekten av såkalt aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det er politikk som på den ene siden skal gjøre sårbare grupper bedre rustet til å få seg jobb. På den andre siden skal arbeidsgivere oppmuntres til å ansette flere med ulike utfordringer.

I 2018 lanserte Solberg-regjeringen «inkluderingsdugnaden». Målet var å få flere som sto utenfor arbeidslivet, inn i jobb.

Ett av tiltakene var at minst fem prosent av nyansettelser i staten skulle være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en.

Et annet tiltak var en nasjonal motivasjonskampanje rettet mot arbeidsgivere. I studien har forskeren undersøkt om denne politikken førte til at flere med funksjonsnedsettelse kom i jobb.

– Der fant jeg en liten positiv effekt på arbeidsmarkedsdeltakelse, forteller Ulstein.

– Hvordan kan politikerne og Nav bruke det du har funnet ut?

– Det vil gi noen indikasjoner for hvor aktiv arbeidsmarkedspolitikk og tiltak kan ha bedre effekt, sier forskeren.