Sissel M. Rasmussen 

sissel@lomedia.no 

– Jeg skulle ønske jeg kunne male veggene. Her er alt så lyst. Jeg er glad i farger, det blir så kaldt når alt er hvitt, sier Lillann Hallangen, der hun ser seg rundt i stua og kjøkkenet.  

Hun får lov til å male, men da vil utleier ha et ord med i laget. Og kravet er at det må gjøres ordentlig. 

– Jeg kan tenke meg å ha en vegg i asurblå, eller smaragdgrønn. Eller fuksiarosa. Men jeg lar det være fordi jeg er jo ikke maler, så jeg kan ikke garantere at det blir godt nok, sier hun.  

Stua er litt kjølig og kjennes litt fuktig ut. Lillann forteller at det er for lite lufting, fordi det bare er én liten ventil i rommet. Det er ikke nok. Om vinteren må hun åpne vinduene for å få ut fuktigheten. Hvis ikke renner det vann fra vinduene og ned i vinduskarmen.

Sønnen reagerer på muggsopp. Derfor passer Lillann på å tørke opp og lufte mye. Da blir det kaldt i den 70 m² store leiligheten, og strømregninga blir større.  

Boligvalg for barna 

Da Lillan Hallangen og mannen ble skilt i 2016, satt hun bare igjen med bilen etter delingen. Nå har hun studielån og ingen egenkapital.

– Å leie ble løsningen. Det positive er at å leie iallfall gir en frihet til lettere å flytte på seg, enn når du eier.  

Hallangen leier en treroms leilighet. Sønnen på 12 har eget rom. Selv deler hun soverom med datteren på 9.

Barna bor fast hos henne og derfor ønsker hun å bo i denne skolekretsen, slik at de ikke må bytte skole.

Må leie  

Lillann Hallangen er lærer ved Skagerak International School, en privatskole i Sandefjord. Hun tjener rundt 695 000 kroner i året før skatt. Det er litt over en gjennomsnittlig norsk årslønn.

Hun har ingen oppsparte midler, men et studielån på 560 000 kr. Og selv om banken ønsker å gi henne lån, setter reglene en stopper for det.

For så lenge utlånsforskriften krever 15 prosent i egenandel, blir det ikke noe lån.

– Jeg er heldig som har en ryddig og grei utleier og en husleie jeg kan klare å betjene. Men det å eie betyr å bestemme selv. Det er en helt annen følelse av frihet, sier Lillann Hallangen.  

– Jeg var et Arbeiderparti-menneske, men nå vet jeg ikke lenger, sier Lillann.

Sissel M. Rasmussen

Få har råd 

De fleste i Norge eier sin egen bolig. Eller rettere sagt, de deler eierskap med banken, som ofte eier en stor andel av boligen. Men det har blitt dyrere og vanskeligere å kjøpe seg et sted å bo. 

Sykepleierindeksen har blitt godt kjent de siste årene, men mange yrkesgrupper tjener langt mindre enn en sykepleier. LO har derfor fått sin egen boligindeks, Fagarbeiderindeksen. 

På oppdrag fra LO har Samfunnsøkonomisk analyse sett på hvilken mulighet folk med typiske LO-yrker har til å kjøpe bolig.

Indeksen viser at folk med vanlige inntekter har langt færre sjanser til å kjøpe bolig nå enn for ti år siden.

Et par med to barn, der den ene jobber som helsefagarbeider og den andre som tømrer, har i eksempelet en samlet inntekt etter skatt på 739.500 kroner. Paret hadde dermed bare råd til å kjøpe 16 prosent av de omsatte boliger i landet i fjor.

I 2015 var den tilsvarende andelen 59 prosent.

Det har med andre ord vært et markant fall i boligkjøpekraften de siste årene.

Arbeidere sliter

Fagarbeiderindeksen har også sett på mulighetene for en enslig helsefagarbeider i en 75 prosents deltidsstilling, noe som er realiteten for mange helsefagarbeidere.

Med en brutto årslønn på drøye 410.000 kroner vil hun ha råd til under 8 prosent av de omsatte boligene i Norge.  

I byene er det enda færre tilgjengelige boliger. I praksis betyr det at svært få fagarbeidere har råd til å kjøpe bolig alene.

Før 2015 kunne en alminnelig småbarnsfamilie ha råd til de fleste boligene i de mindre sentrale kommunene. 

– Når vi ser at småbarnsfamiliene ikke engang har råd til halvpartene av boligene, ja da er det klart at slik kan vi ikke ha det, sier LO-sekretær Kristin Sæther.

Segrering

Denne utviklingen fører til en segregering av boligstrøkene, mener LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad.

– De rike ser ikke lenger de fattige. Mange må bosette seg utenfor byene og pendle lengre avstander for å komme på jobb. Det fører til at barn av arbeiderklassen ser foreldrene sine tre-fire timer mindre enn folk som bor i byen der de jobber, uttalte han under en boligkonferanse i Oslo nylig.

Boligprisene stiger mye mer enn lønnsveksten, og slik har det vært over flere tiår.

– Det eneste svaret på det er mer gjeld. Folk må låne stadig mer penger, slår sjeføkonomen fast.

Rentebelastningen for husholdningene er nå på nivå med finanskrisa i 2008, påpeker han.

Aktuelt: Slik vil LO løse boligkrisa

Utlånsforskriftens begrensninger  

Boliglånsforskriften ble innført i 2015. Forskriften regulerer bankenes utlånspraksis, og er nå omdøpt til utlånsforskriften, uten at det har blitt noe enklere å få lån av den grunn.

Ingen kan få låne mer enn fem ganger årsinntekten, og du må ha minst 15 prosent egenkapital. Dersom du skal kjøpe en leilighet til tre millioner, må du altså ha spart opp 450 000 kr. 

LO mener det må lempes på kravene, slik at det blir lettere å få boliglån. Dagens begrensninger øker forskjellene og favoriserer dem som har penger i banken, eller som kan få foreldrehjelp, mener organisasjonen.

Statistikk fra Norges Eiendomsmeglerforbund viser at 67 prosent av boligkjøperne i Oslo mellom 20–29 år, fikk foreldrehjelp i fjor. Slik forskes forskjellene, påpeker Kristin Sæther som har boligpolitikk som sitt ansvarsområde i LOs ledelse.  

– Boligpolitikken er en enorm driver for økte forskjeller, sier hun.

Urettferdige vilkår 

Også Lillann Hallangen mener vilkårene for å få lån er for strenge. Bankene er bundet av lovverk og regler, og kan i liten grad ta egne vurderinger ut fra hvem som søker om boliglån.  

– Det er de som misligholder lånene sine som legger premissene for alle andre. De aller fleste betaler husleia si og avdragene på boliglånet sitt, sier Hallangen.

Selv betaler hun 12 000 kr i husleie hver måned.  

– Egenandelskravet er urimelig og hindrer folk i å komme inn på boligmarkedet, selv om de kan betjene et lån med tilsvarende utgifter. Det oppleves som svært urettferdig, og favoriserer dem som allerede har penger eller har foreldrestøtte økonomisk, slår hun fast.   

Videreutdanning gir mer 

I dag bor hun på Vesterøy. Det er ett av de dyreste områdene i Sandefjord, men det var her hun fikk en god leiekontrakt. Hvis hun kunne velge fritt, ville valget falt på Stokke i Sandefjord eller Kvelde i Larvik.  

– Eller hjem, til Aurskog-Høland, der jeg har vokst opp. Kanskje når ungene blir større. Når de er 18 år, har jeg ikke lenger forsørgelsesbyrde. Da kan det bli lettere å få lån, tror hun.

Lillann Hallangen er utdannet yrkesfaglærer i helse- og oppvekstfag, og har videreutdanning i norsk, spesialpedagogikk og psykososialt arbeid med barn.

I tillegg til full jobb og verv som tillitsvalgt, har hun startet på en masterutdanning i didaktikk.  

– Det vil ta fire år før jeg er ferdig med den videreutdanningen, fordi jeg må ta den på deltid. Men jeg vil gå opp 100 000 i lønn, så det er verdt det, sier Hallangen.  

Sissel M. Rasmussen

Hjem, kjære hjem  

Hallangen mener at vi romantiserer boligdrømmen i Norge. Alle «må» eie. I Sverige og Danmark er det vanligere å leie. I begge landene finnes en ganske stor sektor med leieboliger med regulert husleie.

Hallangen mener det hadde vært fint å ha allmennboliger, slik som i Sverige og Danmark, også her. 

– Unge mennesker uten foreldrehjelp skal også ha et sted å bo. De må også få lån, slik det var før 2015.

Hun har selv opplevd at banken har beklaget at de ikke kan gi henne lån, på grunn av de strenge vilkårene de er pålagt.  

– Jeg var et Arbeiderparti-menneske, men nå vet jeg ikke lenger.

Lillann Hallangen er kommet i tvil om hvem hun skal gi sin stemme ved neste valg, bortsett fra at blått blir det aldri.