Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

Bare 32 prosent av arbeidsinnvandrerne i Norge er medlem i en fagforening. Det viser nye tall fra forskningsstiftelsen Fafo.

Dette er mye lavere enn for befolkningen for øvrig. Alt i alt er rundt 50 prosent av arbeidstakerne i Norge med i en fagforening.

Færrest organiserte fra Øst-Europa

Det er særlig arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa som i liten grad er organisert. I denne gruppen er færre enn én av fire med i en fagforening.

Dette skyldes først og fremst at denne gruppen har kortere botid i Norge, forklarer Fafo-forsker Kristine Nergaard.

Men det kan også ha med erfaringer med fagforeninger å gjøre, påpeker hun.

– De kommer fra land med lavere organisasjonsgrad og hvor fagbevegelsen har et annet rykte enn her. En arbeidsinnvandrer fra Sverige kommer fra en helt annen tradisjon, sier Nergaard.

Jobber i bransjer med lav organisering

Mange av arbeidsinnvandrerne fra øst har havnet i lommer av arbeidslivet der det er mindre vanlig å organisere seg. For eksempel har mange fått jobb i bemanningsbransjen, påpeker Fafo-forskeren.

Sammenlikner vi arbeidsinnvandrere og arbeidstakere uten innvandrerbakgrunn innenfor samme bransje, er forskjellene mindre.

Forskjellen minsker også dersom vi deler inn i virksomheter med og uten tariffavtale.

Noe av forklaringen handler altså om hvilke bransjer og hva slags bedrifter arbeidsinnvandrerne jobber i.

I 2021 var bare 15 prosent av arbeidsinnvandrerne innen bygg og anlegg organisert. I overnattings- og serveringsbransjen var det tilsvarende tallet 16 prosent.

Begge deler er bransjer hvor det er få organiserte og langt mellom tariffavtalene generelt.

Likevel: Selv når vi tar høyde for bransje, er det klare forskjeller mellom arbeidsinnvandrere og andre arbeidstakere, påpeker forskerne.

Disse forskjellene er tydelige blant annet i industrien, i bygg og anlegg og i transportsektoren der gapet mellom arbeidsinnvandrere og ikke-innvandrere er stort.

Les også: Tankesmie foreslår lavere medlemskontingent for nyankomne innvandrere

– Ingen quick fix

For fagbevegelsen har den lave organisasjonsgraden blant arbeidsinnvandrerne vært en langvarig bekymring, påpeker rapporten.

Utfordringen er at mange arbeidsinnvandrere ikke ender opp i den ryddige, organiserte delen av arbeidslivet, men blir stående på utsiden av den norske arbeidslivsmodellen.

I enkelte «innvandrertunge» bransjer er faren at organisasjonsgraden i hele bransjen senkes, og at fagbevegelsens posisjon svekkes, forklarer Nergaard.

Fafo-forsker Kristine Nergaard.

Kai Hovden

Fafo viser blant annet til at det særlig er i bransjer med mange nyankomne innvandrere at myndighetene har måttet ta grep som å allmenngjøre tariffavtaler og dermed sikre alle arbeidstakere en minstelønn.

– Det er ingen quick fix. Det er et krevende arbeid å organisere opp de bedriftene der det er få organiserte og der det ikke finnes tillitsvalgte, sier Fafo-forskeren.

Det positive er at når arbeidsinnvandrere ansettes i bedrifter som har tariffavtale og mange organiserte, så er det stor sannsynlighet for at også de organiserer seg.

Undersøkelsen viser at dess flere år arbeidsinnvandrerne har bodd i Norge, jo høyere andel er organisert.

Etter 20 års botid i Norge er andelen organiserte nesten like høy som for befolkningen for øvrig.