Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Håvard Sæbo(foto)

has@lomedia.no

GJØVIK: Det er drøyt tre år siden ulykken på riksvei 4 mellom Reinsvoll og Raufoss sør for Gjøvik.

Kjell Iver Aure er på vei nordover med tomme tanker på lastebilen. Bak passasjersetet ligger hunden hans i et bur og sover, mens skravla går med nevøen på telefon.

Med ett kommer det en bil sørover som akselererer voldsomt, og plutselig vrenger den over mot lastebilen til Aure.

– Jeg rakk ikke å tenke. Bilen forsvant under hele lastebilen, så jeg hoppet nesten 30 meter. Det er fremdeles et hakk i asfalten etter forakselen på bilen. Ingen kunne overlevd det der, sier Kjell Iver Aure stille.

Selv slår han seg både gul og blå, men bilbeltet hindrer ham i å bli kastet ut av frontruta på lastebilen.

– Jeg ble jo litt fortumlet, innrømmer han.

Kollegahjelp siden 2010

Både politi og brannvesen er raskt på plass. Kun 15 minutter etter smellen dukker Oddbjørn Vestli opp. Han er en av flere som er tilknyttet Kollegahjelpen.

Det er en landsdekkende støtteordning for sjåfører som har vært utsatt for ulykker, nestenulykker ran eller andre sjokkartede opplevelser i forbindelse med jobben.

– I sju av 18 ganger jeg har vært ute på oppdrag, har det dreid seg om selvmordsulykker, sier Oddbjørn Vestli.

Håvard Sæbø

Kollegahjelpen driftes av Norges Lastebileier-Forbund og ble startet for 30 år siden.

– Alle nødetater har telefonnummeret til Kollegahjelpen, og da jeg fikk meldingen var jeg bare ti minutter unna. Nødetatene her på Innlandet er flinke til å varsle oss, men kollegaen til Kjell Iver ringte meg også, sier Vestli.

Han kjører til daglig lastebil i renovasjonsbransjen, og var i mange år leder for Oppland Transportarbeiderforening.

Det er 15 år siden han begynte som kollegahjelper.

– I sju av 18 ganger jeg har vært ute på oppdrag, har det dreid seg om selvmordsulykker, sier Vestli.

– Jeg var såpass fortumlet at jeg ikke skjønte at kollegahjelpen var der før jeg var ferdig med politiet, sier Kjell Iver Aure.

Håvard Sæbø

Hell i uhell

Aure er glad at Vestli var der.

– Jeg var såpass fortumlet at jeg ikke skjønte at kollegahjelpen var der før jeg var ferdig med politiet, men han ble med på sykehuset som en ekstra støtte. Jeg fikk råd og tips om hva jeg burde gjøre, forteller Kjell Iver Aure.

Et av de beste rådene var at han når som helst kunne ringe til Vestli om det var noe han lurte på.

– Jeg var fast bestemt på å komme meg tilbake bak rattet, og allerede dagen etter kjørte jeg en tur med hunden. Men jeg var usikker på om jeg burde kjøre forbi ulykkesstedet, så da ringte jeg Oddbjørn for spørre om det var lurt, sier Aure.

Han fikk nemlig ingen psykisk knekk etter ulykken.

– Jeg lurte jo på om det var meg det var noe feil med, siden jeg ikke fikk en slik reaksjon, innrømmer han.

Aure tror noen heldige omstendigheter rundt ulykken har bidratt til det.

– Jeg rakk aldri å se han som krasjet med meg i øynene, og siden politiet var så raskt på plass, så slapp jeg å gå bort til personbilen for å se om sjåføren var i live. I tillegg var jeg veldig opptatt av å sjekke om det hadde gått bra med hunden min som jeg hadde med, sier han med et lite smil.

Ba om psykologmøte

Ulykken skjedde en torsdag kveld. Allerede mandag var Kjell Iver Aure tilbake på jobb. Likevel hadde Vestli fått ham til å forstå at det kunne komme en senreaksjon.

Det gjorde at Aure kontaktet forsikringsselskapet for å få en gjennomgang sammen med en psykolog. Av psykologen fikk Aure vite om tre ulike reaksjonsmønstre.

• Den ene gruppa er de som knekker sammen og som aldri kommer tilbake som sjåfører.

• Den andre gruppa er de som tror de tåler alt, men som kanskje har det aller tøffest.

• Så er det den sjeldne tredje gruppa: De som ikke får noen stor reaksjon verken på kort eller lang sikt.

– Jeg ville ha en prat med psykolog, fordi det kunne jo oppstå situasjoner senere som ville slå meg ut på grunn av ulykken jeg hadde vært igjennom, men hun sa hun sjelden hadde hørt en som beskrev ulykkesforløpet så bra og reflektert. Hun mente derfor at jeg tilhørte den siste gruppen, og jeg håper hun har rett i det, sier Aure.

Vestli forteller at han har møtt sjåfører i alle gruppene. I noen tilfeller følger de opp sjåførene opptil halvannet år. Med Aure hadde Vestli kontakt ukentlig i tre-fire måneder.

– Jeg merket jo at du hadde mye adrenalin i kroppen rett etter ulykken, men når både bikkja og samboeren var på plass, så senket du skuldrene da du kom på sykehuset, sier han henvendt til Aure.

– Jeg var usikker på om jeg burde kjøre forbi ulykkesstedet. Da var det fint å kunne ringe Oddbjørn å spørre, sier Kjell Iver Aure.

Håvard Sæbø

Det beste rådet

Lastebilsjåføren kan ikke få rost Vestli og kollegahjelpen nok.

– Jeg tror ikke det er dumt at de som gir oss støtte selv har erfaring bak rattet. Dessverre tror jeg at mange ikke vet om Kollegahjelpen, men jaggu var det godt å ha ham der og støtte meg på. Han tok vare på både meg og kollegaen min, understreker Aure.

Han sender også følgende råd fra Vestli videre til alle andre sjåfører som kommer opp i traumatiske situasjoner.

– Det aller beste rådet er å prate om det til alle som vil høre på. Da slipper man å gå og gnage på det alene, sier lastebilsjåfør Kjell Iver Aure.