Utenlandskabler:
«Allianse mellom industri og miljø krever nei til utenlandskabler»
Norge må satse på høyteknologisk, klimavennlig industri – ikke bli en råvareeksportør på bekostning av norsk natur, skriver industriaktivist Atle F. Rostad og naturverner Mads Løkeland.
KRAFT: Innsenderne tar til orde for at det er best både for miljøet og den hjemlige industrien at kraftens verdikapningspotensial tas ut i Norge. Bildet viser Rånåfoss kraftverk i Sørum kommune.
Vidar Ruud, ANB
Hvordan vi nyttiggjør oss ett av Norges virkelig store naturlige fortrinn – vannkrafta – er helt avgjørende for hvilket samfunn vi ønsker å bygge. Striden rundt nye utenlandskabler gjenspeiler sterke motstridende interesser. Avgjørende politiske slag står for døra. Neste ut er SVs landsmøte til helga. En allianse av industriarbeidere og miljøvernere ber om at partiet lander klokt.
Det er alt annet enn likegyldig hvorvidt vi bruker vannkraft til helhetlig industriutvikling og grønn omstilling innen transport, bygg og landbruk – eller om vi i stedet selger den ut av landet som en råvare. I sistnevnte tilfelle vil eiersida i kraftbransjen kunne høste lukrative ekstrainntekter, men det vil være på bekostning av både kraftkrevende industri, norske naturverdier og norske forbrukere.
ph
Store verdier på spill
Gjennom industriell bruk av kortreist kraft kan verdien derimot mangedobles. Slik skaper vi høyproduktive distriktsarbeidsplasser som driver den teknologiske utviklingen videre inn i framtida. Den norske kraftforedlende industrien har også lave klimagassutslipp; industriell utflagging medfører dermed økte utslipp globalt. Behovet for en solid og bærekraftig landbasert industri blir heller ikke mindre ettersom sysselsettingsevnen i olja på et tidspunkt vil avta.
Et velregulert kraftregime har tjent oss vel gjennom billig kraft og balansert industriell utvikling i mer enn 100 år. Problemet ligger i den politisk styrte avviklingen av dette regimet gjennom energiloven, gjennom konsesjoner til stadig nye utenlandskabler og senest i 2018 gjennom den forhastede og hasardiøse tilslutningen til EUs energibyrå Acer. En næringsnøytral tankegang om et uhemmet kraftmarked har lenge fått legge premissene. Utenlandskablene løfter markedstenkningen til sin ytterste logiske konsekvens; et gigantisk felleseuropeisk kraftmarked.
Jo friere flyt av kraft vi legger til rette for (eller påtvinges) mellom Norge og kontinentet, desto mer vil markedsprisen på kraft i Norge nærme seg et høyere europeisk nivå.
Effekten lar ei vente på seg, slik vi så det gjennom 2018. Overføringskapasiteten er allerede stor nok til at prisene i Norge følger svingningene i EU, om ikke enda nivået. Paradoksalt nok var det kull- og CO2-prisene i EU som stod for mye av økningen. I første omgang sendes regninga til forbrukerne. På lengre sikt vil kablene svekke industriens forhandlingsstyrke og presse innkjøpsprisen på kraft i været.
Balansekraft og naturmangfold
Advarsler kommer også fra miljøbevegelsen. Ideen om norske vassdrag som leverandør av komplementær balansekraft til EUs sol- og vindenergi betinger sterk effektkjøring i kraftverkene med raske skift i vannstanden i magasinene når prisene i EU varierer. Den kraftkrevende industrien avtar derimot strøm jevnt døgnet rundt, og skåner derfor artsmangfoldet i vassdragene.
Oppsvinget i vindkraftprosjekter – i takt med utsiktene til stadig stigende kraftpriser – har opprørt både miljøvernere, turistnæringen og lokale beboere. Tusentalls monsterturbiner på opptil 250 meter vil rasere store deler av det norske kyst- og kulturlandskapet slik vi kjenner det. Oppstillingsplasser og veianlegg drenerer myr og stykker opp arealet. Slik trues det biologiske mangfoldet også av investeringsboomen innen vindkraft. Utbygging av enda flere kraftlinjer vil presse seg fram, med ytterligere rasering av natur – det hele for å lede stadig mer kraft gjennom eksportkablene.
Stadig flere vindkraftverk eies av utenlandske investorfond. Samtidig med at gigantiske vindturbiner møter stadig større motstand også i EU, bygger vi i Norge det innbyggerne i Tyskland, Polen og Frankrike selv har sagt nei til. Det er forstemmende at vi tillater rasering av norsk natur for at internasjonale spekulanter skal tjene mer penger.
Var ikke dette i essens hva fremsynte norske politikere satte en stopper for tidlig på 1900-tallet gjennom konsesjonslover og utstrakt regulering?
ph
Bredt interessefellesskap
I motsetning til den tradisjonelle forestillingen om at miljøvern og industri står i et motsetningsforhold til hverandre, ser vi nå konturene av et epokegjørende interessefellesskap. Uansvarlige ambisjoner innen kraftbransjen kolliderer frontalt med både industri- og miljøhensyn.
Industriaksjonen kan leses inn i dette bildet. Denne nystartede og raskt voksende grasrotbevegelsen vil aldri akseptere at selve grunnlaget for langsiktig industriell utvikling settes på spill av illusoriske målsetninger om Norge som et grønt batteri for Europa, eller som et potensielt slaktoffer for kraftbransjens økonomiske særinteresser.
Store deler av klima- og miljøvernbevegelsen har havnet på nøyaktig samme konklusjon, og vil aldri kunne akseptere verken en rasering av naturmangfoldet eller at grunnlaget for utslippsfri industri – en forutsetning for et grønt industrielt skifte – settes på spill.
Talen fra begge leire er klar og tydelig: ingen flere utenlandskabler!
Dette er en sak fra
Vi skriver om ansatte i store bransjer i privat sektor, blant annet industri, bygg, transport og hotell og restaurant.