Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Roy Ervin Solstad (foto)

res@lomedia.no

Longyearbyen: Rørene som sørger for vann og avløp, og ofte fjernvarme, er vanligvis ikke noe som preger bybildet.

Men på Svalbard er det helt annerledes. Gjennom gatene i Longyearbyen går store rør oppe i dagen.

Det gjør at rørlegging på Svalbard og på fastlandet, det er to ulike ting:

– Alt må egentlig læres på nytt, sier Thomas Grant Olsen, rørlegger i Assemblin.

Må improvisere

Rørene i gatebildet er ikke til pynt. Permafrost i bakken gjør at det er mildt sagt ugunstig å grave ned noe som helst.

Permafrost er definert som områder i bakken der temperaturen ikke blir mer enn 0 grader celsius over en periode på minimum 2 år. 

Langs kysten på Svalbard finnes permafrost fra overflaten og ned til cirka 150 meters dybde.

Om sommeren tiner det øverste laget, og bakken blir ustabil. Bakken rører på seg og lever sitt eget liv, og klimaendringene gjør at utfordringene med telehiv bare er blitt større.

En rørlegger i Arktis må også kunne improvisere og finne løsninger der og da.

Det nytter ikke å vente på nye deler, det kan ta uker. Og det er tid man ikke alltid har, selv med et særdeles stort og velassortert lager.

Mer sårbart

For under polarstjernene er de fleste marginer mindre enn på fastlandet. Husene i Longyearbyen varmes stort sett opp med fjernvarme, da vannbåren varme utgjør en langt lavere brannfare enn elektriske anlegg.

Men det er sårbart. Skulle det oppstå en lekkasje på fjernvarmen, er veien til store problemer og i verste fall evakuering, kort.

Rørleggerne på Assemlin har derfor en vaktordning, der det vinterstid alltid er tre mann klare til å rykke ut.

Fjernvarmerørene setter sitt preg på bybildet i Longyearbyen.

Roy Ervin Solstad

Oppgavene varierer fra akutt problemløsing ved frosne rør og klassisk rørleggeri ved nybygg, til å hjelpe lokalstyret med både fjernvarmen, renseanlegg og drikkevannet.

Den siste tiden har det vært problemer med for høyt innhold av mineralet mangan i drikkevannet.

Mens lokalstyret og rørleggerne jobber for å finne løsninger for å bli kvitt manganet, får lokalbefolkningen delt ut drikkevann gratis på butikken – fordi det ikke er anbefalt med for høyt inntak av mangan.

Isbjørnfaren

Thomas Grant Olsen sier det også er mer tradisjonelt rørleggerarbeid her oppe, fordi de er for få til å spesialisere seg slik rørleggere i tettere befolkede områder ofte gjør. Dermed blir det mer av alt, inkludert sveisearbeid.

– En vet aldri helt hvordan dagen blir, for det kan fort dukke opp noe akutt. Noe av det beste med å jobbe her oppe, er at en aldri blir utlært og alltid må finne løsninger. Det er veldig variert og er du interessert, er det store muligheter til å utvikle seg.

En annen HMS-utfordring de færreste trenger å bekymre seg for er isbjørn, verdens største rovdyr.

En sulten isbjørn ser på mennesker som mat, og derfor er det anbefalt å bære våpen når man beveger seg utenfor tettbebyggelsen.

Isbjørnfaren er helt reell utenfor tettbebyggelsen.

Roy Ervin Solstad

– Det er jo mest rørleggeri innenfor tettbebyggelsen, men det hender vi har med oss våpen, sier Grant Olsen.

Selv er han en erfaren friluftsmann som har studert friluftsliv og er arktisk naturguide. Jobben som rørlegger er likevel mer stabil og forutsigbar.

– Det er også stabilt travelt, vi har alltid mye å gjøre.

Bundet til jobb

Nedsiden er at vaktukene er lange, og da er man bundet opp. For eksempel blir det ikke tid til å trene hundespannet med åtte huskyer som han har sammen med en kompis.

Grant Olsen er også kritisk til bruken av kjøkkenkverner for matavfall i Longyearbyen.

Ettersom også alt av avløp ligger oppe i dagen og er sårbart for telehiv og frost når det er kaldt og vindfullt, er han mindre begeistret for at matavfall ender i kloakken.

– Det har det med å tette seg, og da må vi rykke ut. Vi kan ikke ha kloakk rennende i gatene her.

Norsk alarm om Svalbard: – Vi må handle raskt