Debatt: Jonas Gahr Støre, Arbeiderpartiets leder

I et åpent brev til meg, uttrykker Steffen Høiland, leder i Fellesforbundets avdeling 57 – Nord-Rogaland, uro for vårt syn på industrien (frifagbevegelse.no 23/4). Det er jeg glad for, fordi det gir meg anledning til å gjenta noe som ikke kan sies for ofte: Arbeiderpartiet er industripartiet.

Et hint om dette får man ved å søke på ordet «industri» i noen gjeldende partiprogrammer, og se på antall treff: Arbeiderpartiet 114, Høyre 43, Sp 49, SV 66 og Rødt 32. Det er ikke tilfeldig.

ph 

Dels handler det om vår historie, helt fra opprinnelsen. Med etterkrigstidens industrireising. Med oljepolitikken som ga Norge en verdensledende offshore- og leverandørindustri. Dels handler det om hvem som stemmer på oss: Industriansatte over hele landet er blant våre viktigste velgerbaser. Men først og fremst handler det om hvem vi er: et framoverskuende styringsparti, et parti som forstår industriens betydning for Norges vekst og velstand i et langsiktig perspektiv. Et parti som ser både industriens verdiskaping og industriens kultur. Et moderne Norge trenger begge deler.

Så vil stridssaker i media alltid gjøre større inntrykk enn bred enighet om programformuleringer og vedtak. LoVeSe-saken på siste landsmøte og Acer-saken i fjor, er eksempler på slike saker. Høiland nevner dem spesifikt. 

ph

Det er vel kjent at jeg la ned mye arbeid i LoVeSe-kompromisset fra 2017, og argumenterte for at dette var en god løsning også etter 2017. Like fullt lever jeg godt med landsmøtets utfall. Dels fordi Nordland VI – «Lofoten» – hadde blitt en symbolsak. Etter åtte år med Stoltenberg II og seks år med Solberg, uten et eneste forslag om konsekvensutredning, så de aller fleste at saken var låst på begge sider av den politiske midtstreken. Et annet vedtak hadde ikke gitt et timeverk ekstra på norske verft. 

Vi må nå evne å legge dette til side og se framover. Saken skygget nemlig for så mange andre muligheter i havet og det aktuelle området, noe som bidro til voksende motstand mot konsekvensutredning også i Nordland Ap. Som partileder lytter jeg selvsagt til dette. Realiteten var at det var flertall mot i landsmøtet, som er det rette organet for slike avgjørelser. Det er partiets politiske kraftsentrum, der vi kan forene synspunkter, bygge bro der det trengs, og løfte fram alt det vi har felles.

ph

Derfor bekreftet landsmøtet samtidig det jeg lenge har sagt: Arbeiderpartiet er for en sterk olje- og gass-sektor. Vi er mot avvikling og for utvikling. I en grundig gjennomarbeidet industriuttalelse på fem og en halv side, som jeg anbefaler alle å lese, heter det blant annet at vi vil «Ha en fortsatt satsing på olje- og gassnæringen i Norge, med et økt fokus på bærekraftig produksjon.» og «Opprettholde leterefusjonsordningen på dagens nivå for å ivareta leteaktiviteten på norsk sokkel».

Her skiller vi oss markant fra partier som Rødt, MDG og SV, som i realiteten har programfestet en rask nedbygging av hele næringen.

I Acer-saken skilte vi oss fra partiene SV, Rødt og Sp som – sammen med Nei til EU og nå senest De Facto/Roar Eilertsen – aldri lar en sjanse gå fra seg til å angripe EØS-avtalen. Vi åpnet for å fortsette energisamarbeidet med EU gjennom Acer – på klare betingelser, som alle ble innfridd. Arbeiderpartiet står fjellstøtt på nasjonalt eierskap og full råderett over utvikling av energi- og kraftressursene. 

Som industripartiet ser vi samtidig det samme som industriforbundene i LO: Industrien trenger EØS-avtalen. Vi tuller ikke med den i disse Brexit-tider. I fjor vår ble Acer-saken svært intens i noen uker, og mytene om at den handlet om kabler, var vanskelig å få bukt med da. Et godt halvår senere, i Industri Energi sitt medlemsblad, skriver forbundsleder Frode Alfheim om EØS-avtalens betydning for norsk industri, og legger til om Acer-saken: «Men det er ikke Brussel som bygger kabler fra Norge til utlandet. Norsk kabel- og energipolitikk, er det norske myndigheter og kraftselskaper som står bak.»  

ph

Frode har rett. Men det er også riktig at Ap tok norsk kabelpolitikk inn i Acer-forhandlingene med de daværende regjeringspartiene og MDG. Mens andre partier stod støyende og så på, fikk vi på plass formuleringene som man nå forsøker å så ubegrunnet tvil om fra samme motstanderhold.

I NorthConnect-saken stod høyreregjeringen i utgangspunktet fritt til å gjøre som den ville. Takket være Ap må den nå forholde seg til en avtale som legger klare bindinger. I praksis vil NorthConnect ikke bygges før den eventuelt gir lavere strømpriser for norske husholdninger og vår kraftforedlende industri. I Ap har denne industrien alltid hatt sin sterkeste allierte, noe landsmøtet også viste med vedtak om blant annet opprinnelsesgarantier og tariffmodell.

Til slutt: Interne vekst-vern-konflikter har Ap levd med og håndtert i snart 50 år. I den grad det skjer noen endringer i vårt industrisyn, er det snakk om en sterkere understreking enn på svært lenge, av industriens helt spesielle betydning. For utvikling av teknologi og kompetanse. For eksportinntekter. For arbeidsplasser og lokalsamfunn over hele landet. Og ikke minst: for at Norge skal bli et ledende land i det nødvendige grønne skiftet, med de enorme industrielle mulighetene det innebærer. 

 ph

Ap foreslår en nasjonal strategi for vindkraft til havs. Her ligger det et nytt industrieventyr og venter, om man er villig til å bruke staten aktivt for å utløse potensialet. Det samme gjelder fangst og lagring av CO2, moderne treforedling, marine og maritime næringer. I skipsfarten skal utslippene ned, ny teknologi utvikles og nye skip bygges. Oppdragene vil stå i kø for norske verftsarbeidere, om vi gjør dette riktig. Da holder det ikke å kutte i personskatt for de mest formuende, for så å lene seg tilbake i markedsliberalistisk overtro på at ett eller annet skal skje. 

Norge trenger industripolitisk lederskap. Det krever en ny regjering, ledet av et virkelig industriparti: Arbeiderpartiet.