DEBATT: Rainer Svartrapmo, Fagforbundet Teknisk Fagforening Trondheim og Rødt Trondheim Fagliglag

På debatten om byparlamentarisme versus formannskapsmodell på Litteraturhuset mandag 3. juni, kunne vi høre om de to styringsmodellenes styrker og svakheter. Kort oppsummert går hovedskillet mellom politisk gjennomføringsevne versus åpenhet. Når Ottar Michelsen (SV) taler formannskapsmodellens sak og hevder dens åpenhet og fokus på politisk prosess som en stor demokratisk styrke, svarer Marek Jasinski (Ap) med at den er lite effektiv og at byparlamentarisme medfører større gjennomføringsevne.

p

Han om det, men undertegnede ser imidlertid andre, ganske alvorlige demokratiske utfordringer ved sistnevnte modell. Formannskapsmodellen preges av samarbeid og en prosess der alle partiene blir hørt, og er et politisk prosjekt som representerer de aller fleste velgerne i kommunen. Dette forsvinner med innføring av en parlamentarisk modell. Jeg mener det er en demokratisk styrke at alle stemmer i kommunen er representert, ikke bare de som mer eller mindre tilfeldig ivaretas av en flertallskoalisjon eller byregjering.

Ifølge Jasinskis argumentasjon vil partiene i større grad kunne holdes ansvarlige for politikken som føres under en parlamentarisk modell. Dette har han nok muligens rett i. Det er lettere å rette kritikk mot et fast flertall av partier som har alt ansvar for utøvelsen av politikken, og innbyggerne får selvsagt god hjelp fra opposisjonen til dette. Det vi imidlertid mister er innbyggernes mulighet til å påvirke den politiske prosessen, ettersom dette er et lukket system – uansett hvor mye Jasinski bedyrer at Arbeiderpartiets versjon av et slikt system vil preges av åpenhet. Slik får vi en økt polarisering – også i lokalpolitikken.

Jasinski argumenter videre med at en byråd i større grad vil kunne holdes ansvarlig for den politikken som føres: Ansvaret er mye tydeligere – byråd for skole og oppvekst er ansvarlig for politikken på skole og oppvekst. Her er imidlertid min innvending: En byråd er ikke nødvendigvis folkevalgt! Jeg er av den oppfatning at det er en klar styrke ved lokaldemokratiet at de navnene som står på stemmesedlene er av faktisk betydning for oss som går til valgurnene.

I samme tankerekke vil jeg trekke fram det faktum at en byparlamentarisk styringsmodell, med byregjering, vil føre til at vi får et kobbel av profesjonelle politikere som styrer byen. Det høres kanskje positivt ut, men all erfaring tilsier at vi da ender opp med relativt høyt lønnede heltidspolitikere, og økt distanse mellom innbyggerne og de som styrer byen.

Hilde Bjørnå, professor i statsvitenskap ved UiT, trekker fram den økte polariseringen som et klart positivt trekk ved byparlamentarisme, gjennom at nettopp polarisering fører til et økt folkelig engasjement. Spørsmålet som umiddelbart melder seg i mitt hode, er om dette er den typen engasjement vi trenger? Stimulerer denne styringsformen til aktivt, bredt og deltakende engasjement, eller vil folket også polariseres og i praksis passiviseres i enda større grad? Vil ikke et slikt engasjement bare komme til syne ved at den sittende byregjering holdes ansvarlig og byttes ut hvert fjerde år, og vi ender opp med å styre fra grøft til grøft? Det bidrar i alle fall ikke til folkebevegelse i positiv forstand.

p

For meg vil en innføring av byparlamentarisme i Trondheim gå på tvers av venstresidas ambisjon om å la folk ta en aktiv del i et transparent demokratisk styre – om å bygge et reelt folkestyre basert på og forutsatt arbeiderbevegelsens mobilisering for et mer rettferdig samfunn.