Bookmakerne er usikre, men gir dårlige odds for å bli i EU, "Bremain", som det kalles. Det er et lite flertall i opinionen for å bli, men dette har sunket etter at de ulike nei-kampanjene har kommet i gang.

Fokus er rettet mot det to frontfigurene som helt siden de tråkket sine ungdomssko på prestisjeskolen Eton både har vært rivaler og litt "buddies". Boris, som er to år eldre enn David, er den mest sjarmerende av dem, på en intellektuell, bohemaktig måte. Hans blonde, rufsete hårlugg er følsom for vind og ligner på Donalds Trumps. David derimot er mer striglet og en typisk Tory, men i moderne tapping. 'Dave' og ikke David, blir han kalt av Boris.

Boris vokste opp i Brussel med en far som arbeidet for Europakommisjonen og endte opp som medlem av Europaparlamentet. Boris ble sparket i sin første journalistjobb i The Times etter et feilsitat av sin egen gudfar. Deretter fikk han jobb som Brussel-korrespondent for Daily Telegraph, en tabloidavis preget av stor EU-skepsis. Boris endret den sedate dekningen av det kjedelige EU-Brussel og skrev saker som fikk store oppslag, men som var helt på kanten av å være sanne.

En slik sak var at alle britiske fiskere måtte ha hårnett på jobb. En annen var et EU-forbud mot potetgull med rekesmak. Derimot var det ikke han som laget forsiden med tittelen "Up Yours, Delors". Det var en oppfordring til Europakommisjonspresident Jacques Delors om å stappe det meste et bestemt sted.

Nå er Boris kommet ut på nei til EU-siden. Egentlig er han EU-tilhenger ett eller annet sted der hjertet sitter, men han synes at David har kommet for tomhendt hjem fra sine nattmøter i Brussel. Innholdet i avtalen med EU er ikke en tidligere stormakt verdig. Han ønsker "a better deal". Kritikerne hans, og de er også mange, synes at han opptrer egoistisk og setter "Boris before Britain". De fleste mener at han har én ambisjon i livet og den heter Downing Street nr 10. Selv bor han nå bak en annen svart dør, men med nummer 20. Flyttingen er for ham viktigere enn landets skjebne som han nå utfordrer, skriver britiske aviser. Hans nylig velskrevne biografi om sin store helt og forbilde Winston Churchill heter: Hvordan en mann lagde historie. Noen oppfatter den som en" wannabe selvbiografi".

Det hagler nå med ulike skrekkscenarier om hva som kan komme til å skje med ved et nei. Boris mener at da kan man forhandle fram en bedre avtale enn den David fikk og sende den ut på ny folkeavstemning. Det betviles av mange. Riktignok fikk man i Lisboatraktaten en "exit-artikkel" som bærer nummeret 50. Den er aldri blitt brukt og ble omtalt en tid som "danskeparagrafen" siden Danmark ble ansett som det landet som kanskje en gang ville ønske å forlate unionen. Men nå er det UK som eventuelt skal tråkke opp utgangsløypa. Det er ikke gjort i en håndvending eller på noen dager. Nå antydes det flerårige skilsmisseforhandlinger, kanskje i en tiårs tid. Her er det ikke snakk om én skilsmisseadvokat på hver side, men flere hundre som skal tråkle seg igjennom ikke bare EUs omfattende regelverk, men også alle de 53 handelsavtaler EU har med resten av verden, og som Storbritannia er en viktig del av.

For de som husker EF-kampen i 1972 i Norge er det mange likhetstreff. Embetsverket skal ikke kunne hjelpe de ministrene i regjeringen som er for et nei. Parlamentarikere som er mot fortsatt medlemskap skal ikke få adgang til regjeringens EU-dokumenter og posisjoner. De konservative er sterk splittet, Labour er heller ikke entydig for å bli. Det lille liberale partiet er mest samlet i synet for, mens det skotske uavhengighetspartiet slites mellom ja og nei. Problemet for det konservative partiet er å strekke ut en hånd til Labours ja-del, etter å ha skjelt dem ut i åtte år.

Hovedproblemet for Cameron er å endre den alminnelige brite sitt syn på EU som sådan. Politikerne som har sammenhengende kritisert EU-institusjonene i en årrekke og snakket de ned, skal nå plutselig snakke varmt om hvor viktig det er å være med. Dette er et tilbakevendende problem for britiske regjeringer som bare snakker stygt om EU inntil de en vakker dag har behov for å si hvor fint det er å være med. Det går på troverdigheten løs hos folk flest som ikke skjønner denne helomvendingen på hælen.

Storbritannia er et land med store forskjeller, ikke minst klasseskiller. Nå kommer det et nytt skisma som kan skape nye skillelinjer i partier, i familier og i organisasjoner. Fagbevegelsen er også splittet. Britisk LO, TUC har advart mot en Brexit, men flere forbund er for å forlate EU. Man har gått ut fra at finansnæringen ville bli, men nå er flere hegdefond for å gå ut. De tror at de utenfor vil slippe unna EUs nye regler for finansnæringen som skal hindre en ny bankkrise. De store selskapene blir bedt av regjeringen å dempe sin ja-kampanje. Regjeringen ønsker at det er små og mellomstore bedrifter som skal rope om fortsatt EU-medlemskap.

EF-kampen skapte sår i Norge som det tok lang tid å lege. Venstre ble splittet og SV ble dannet etter nei'et. Det konservative partiet kan også kunne splittes, uavhengig av utfallet. Alle folkeavstemninger med EU på stemmeseddelen har endt med et nei. Det skriver tidligere journalist og Europaminister i en Blair-regjering, Dennis MacShane.