ELINE LØNNÅ

eline@lomedia.no

EUs nye kommisjonspresident Jean-Claude Juncker har skaffet seg en gresk laushund. Hunden har han fått fra en tysk veldedig organisasjon som redder gatehunder i Hellas og gir dem nye hjem i Tyskland. Junckers nye hund er gitt navnet Platon.

Hjemløse Platon får det sikkert bra hos sin nye herre. Men denne symbolske handlingen fra kommisjonspresidentens side framstår som grell tragikomikk. For den sosiale krisa i Europa, og særlig i Hellas og flere andre av landene i sør, lar seg ikke løse verken med veldedige tiltak eller med den politikken som Juncker og de sentrale folkene i hans kommisjon så langt har varslet.

Litt statistikk bare for å minne om situasjonen: Det er 26 millioner arbeidsledige i EU. 7,5 millioner unge er verken i jobb eller under utdanning. De siste fem åra har lønningene gått ned i 18 av 28 medlemsstater. 17 prosent av befolkningen i EU totalt lever på inntekter under den offisielle fattigdomsgrensa.

Røde Kors er en av flere organisasjoner som melder om stadig voksende horder av nødstedte europeere som ikke klarer å skrape sammen til livets opphold. Derfor må de oppsøke suppekjøkkener og andre nødløsninger. Samtidig, skriver Røde Kors i en rapport om den sosiale krisa: «Mens billioner brukes på å redde bankene, er det lite som tyder på at det finnes vilje til å gjøre det samme for å løse den sosiale krisa». Det greske partiet Syriza har regnet ut at 98 prosent av de såkalte redningspakkene til Hellas gikk til å redde storbankene – i hovedsak tyske og franske finansinstitusjoner. Innstrammings- og sparepolitikken som ble pålagt som betingelse for å yte denne redningen, reduserte arbeidsmarkedet med 40 prosent.

Så tilbake til mannen som med dette utgangspunktet skal lede EU videre. Luxemburgeren Jean-Claude Juncker regnes som en av euroens sentrale arkitekter og en svoren tilhenger at stadig tettere EU-integrasjon. Som tidligere leder for eurolandgruppen var Juncker den tyske kansleren Angela Merkels kandidat til å bli ny president for kommisjonen. Men «Herr Euro» er ikke kjent som noen energisk tilhenger av demokrati og åpenhet – i alle fall ikke alltid. Før den franske folkeavstemningen om EU-konstitusjonen i 2005 uttalte Juncker at «blir det ja, da setter vi i gang. Blir det nei, fortsetter vi likevel". Juncker uttalte i 2011 at "finanspolitikk er alvorlige saker, og noe vi bør diskutere i hemmelighet.» Alt ifølge BBC.

Nå skal Juncker og hans kommisjon prioritere å skape jobber i Europa, heter det i programerklæringene. Det er et fascinerende studium av floskler og svada, i høystemt festtalemodus. Juncker visjon er presentert som «A new start for Europe: My agenda for Jobs, Growth, Fairness and Democratic Change» (En ny start for Europa: Min dagsorden for jobber, vekst, rettferdighet og demokratisk endring). Kommisjonspresidenten, som sto i spissen for innstrammingskravene i krisepolitikken, har fanget opp at den sosiale krisa også fører med seg misnøye over politikken som doseres ut fra Brussel: «Å redde euroen var nødvendig, men det var for svakt på den sosiale siden. Det er uakseptabelt for meg at arbeidere og pensjonister skal bære byrdene av strukturprogrammene, mens redere og finansspekulanter har blitt rikere».

I tillegg til selv å være en av hovedmennene bak krisepolitikken, har Juncker valgt seg to visepresidenter i Kommisjonen som står på samme linje. Den ene er tidligere statsminister i Finland Jyrki Katainen, den andre latvieren Valdis Dombrovskis.

For de millioner av europeere som står uten jobb eller har en jobb det ikke er mulig å leve av, kan ikke Junckers løfter framstå som annet enn en hån. Nedskjæringspolitikken han har stått for har rammet bredt og hardt. Den smulen selvinnsikt han tilbyr i sitt politiske program har liten betydning så lenge det ikke følges opp av handling. Den europeiske samorganisasjonen, Etuc, skriver i et åpent brev at krisepolitikken har erodert bort viktige deler av den europeiske sosiale modellen. Blant annet er velferdspolitikken som etter andre verdenskrig reduserte fattigdommen kraftig, en saga blott til fordel for kortsiktige strukturprogrammer.

Svaret på kritikk om krisepolitikkens innretning har så langt vært «mer av det samme, mer kraftfulle tiltak over samme lest». Så lenge Juncker fortsatt står på ei generallinje om å kutte kostnader i offentlig sektor, liberalisere arbeidslivet og holde lønningene nede, har programerklæringer om noe helt annet like stor verdi som om de kom ut av en svadagenerator.