Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Både SV og Senterpartiet gjennomgår for tiden en smertefull gransking av sjel og hjerte. I helga gjorde Liv Signe Navarsete det klart at hun trekker seg som partileder på et ekstraordinært landsmøte. I SV har leder Audun Lysbakken sluppet unna kritikk for partiets krise. Hans store utfordring blir å få SV ut av skyggen til Arbeiderpartiet.

Det er over tre år til neste stortingsvalg. Men allerede er flere av de sterke aktørene i det rødgrønne samarbeidet plassert i kulissene. To av hovedstrategene SVs Kristin Halvorsen og Senterpartiets Åslaug Haga, er begge ute av politikken. I fagbevegelsen er Fagforbundets Jan Davidsen blitt pensjonist. Nå trer også Navarsete tilbake. Kan det rødgrønne overleve uten sterke forkjempere?

I Arbeiderpartiet er man alltid på jakt etter løsninger som kan gi regjeringsmakt. Det rødgrønne samarbeidet har slik sett ingen stor verdi i seg selv utover en regjeringsplattform. Det er trolig bare i deler av fagbevegelsen at rødgrønn politikk vurderes som noe det er verdt å kjempe for. SV og Senterpartiet betraktes som en motvekt til høyresiden i Arbeiderpartiet.

Skal troen på rødgrønn politikk overleve fram mot valget i 2017 må derfor fagbevegelsen bidra. LO-leder Gerd Kristiansen og Fagforbundets nye leder Mette Nord har begge argumentert for at det rødgrønne samarbeidet fortsetter i opposisjon. I SV og Senterpartiet vil derimot alle krefter bli brukt for å gjenreise partienes selvstendige profiler. På mange måter må de bevise partienes eksistensberettigelse.

Det er derfor lokalt mye av fagbevegelsens arbeid må skje. Det er her utenfor Stortinget troen på at en rødgrønn politikk har en verdi i seg selv, må befestes. Kommunevalget til neste år er derfor en mulighet til å bygge grunnmuren for en ny rødgrønn regjering.