Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Han er blitt et fenomen uten sidestykke i den norske kulturelle offentligheten. Utdannet siviløkonom og finansanalytiker, stort fotballtalent i ungdommen – men deretter vokalist og frontfigur i gruppa Di Derre (Jenter som kommer, jenter som går), og nå de siste årene først og fremst krimforfatter. Med en kommersiell suksess internasjonalt som vel bare Jostein Gaarder med sin «Sofies verden» har opplevd maken til. I dag er Jo Nesbø overalt – det er ingen over eller ved siden av. Han er kort fortalt mannen med gullbuksene.

Et talende eksempel er å komme inn på Barnes & Noble, den gigantiske bokhandelen ved Union Square, litt nedenfor midten av Manhattan i New York, og se stabler med bøker av Jo Nesbo – som han heter på engelsk. Interessen er enorm.

Jeg står på en epostliste som Aschehoug, forlaget hans, sender ut. De siste utsendelsene har knapt handlet om noe annet enn «Sønnen», hans nyeste bok som kommer i morra. Den skal være trykket opp i det rekordstore opplaget 185.000 – ja, du leste riktig: etthundreogåttifemtusen bøker.

I gårsdagens mail skrev Øyvind Pharo, Nesbøs redaktør, følgende: «En Nesbø-helt må leve opp til kravet om å være hard utenpå og ha et indre som rommer et hav av smerte og skyldfølelse og også nære en ambivalent lengsel etter familie, trygghet og kjærlighet. Den hardkokte helten er i opposisjon til autoriteter, og han har en lojalitet overfor de svake som går over i sympati for lovbryterne. I det hardkokte fiksjonsuniverset er det makta som rår, som garantist for en korrupt samfunnsorden.»

Altså er en Nesbø-helt en slags moderne Morgan Kane, en mann som kan være både kommunist og leder av Ku Klux Klan. På samme tid.

Vanligvis er det Harry Hole, en svært alkoholisert politietterforsker med drap som spesialområde, som er Nesbøs helt – eller anti-helt, litt ettersom du ser det. Denne gangen er visst nok Harry ikke med.

Jeg leser en del bøker, også skjønnlitterære, men ikke nødvendigvis de bøkene som til enhver tid er de mest solgte og populære. Med Knausgård var jeg blant de første, han hadde jeg lest før braksuksessen og visste at var over gjennomsnittet. Når det gjelder Stieg Larsson, er jeg så politisk ukorrekt at jeg fortsatt ikke har åpnet ei eneste bok (men sett et par filmversjoner).

Jo Nesbø skrev så fort, ble nasjonens litterære superhelt i rekordtempo – jeg hadde andre ting å gjøre, andre ting å lese, enn hans Harry Hole-bøker. Helt til jeg for relativt kort tid siden bestemte meg for at nå var kanskje tida inne. For siden jeg også skriver om bøker og forfatterskap her og der, var det så å si en del av jobben å vite om Nesbø er opptatt av noe mer enn jenter som kommer og jenter som går.

Jeg har nylig avsluttet romanen «Sorgenfri», som er bok nummer fire av ti Harry Hole-bøker. Målet mitt nå er å lese alle ti (Den siste heter «Politi» og kom i fjor). Og sjøl om dette ikke er en bokanmeldelse eller essay om Nesbøs forfatterskap – mannen kan jo skrive. Jeg tilhører nemlig det snobbete laget av boklesere som ikke automatisk dyrker den matematisk-litterære formelen: Mange solgte bøker = god litteratur. Jeg liker å sjekke saken sjøl.

Men Nesbø har altså peiling. Klisjéfri er han ikke, verken språklig eller tematisk – men hvem er egentlig det? Og han er moderne, kunnskapsrik, en god storyteller – han er en litterær suksess.

Sensommeren i fjor var jeg i Odda sammen med Lars Ove Seljestad. Han skulle noen dager seinere lansere sin nye diktsamling «Storspring. Fabrikkdikt» – en unik bok i den norske litterære floraen i den forstand at ingen har utgitt noe lignende. Uheldigvis for Seljestad hadde forlaget Aschehoug valgt å lansere boka på nøyaktig samme dag som kriminalromanen «Politi» av Jo Nesbø. Dere kan jo tenke dere hvordan Seljestads boklansering gikk! Kampen om oppmerksomheten i den litterære verden er hard.

Når problemstillingen om at Nesbøs formidable suksess kanskje fortrenger annen viktig litteratur reises, rister alle forleggere og utgivere energisk på hodet. Mange av dem mener av Nesbø-fenomenet fungerer tvert om, at flere leser bøker i kjølvannet av suksessforfatteren.

Det tviler jeg sterkt på. Den viktigste grunnen til at forleggerne nærmest «går over lik» for å gi ut en etablert bestselger er sjølsagt på grunn av pengene. For det er samme kapitalisme der som her.

At det ikke bare er børs, men også litt katedral i norsk forlagsverden, går jeg med på under sterk tvil – det avhenger litt av dagsformen. Skjønt, jeg faller alltid ned på at det er mest børs.

Men akkurat dét er ikke tidligere finansanalytiker Jo Nesbø sin skyld.