Av Svenn A. Nielsen

Narkomane og prostituerte, fra alle deler av dette landet, kan ikke forveksles med byguider. Likevel er dere de første vi møter når kofferthjulene har klapret seg ut av stasjonsområdet og møtt asfalten der tigeren i sin iskalde bronsepositur fester jegerblikket mot folkestrømmen opp og ned Karl Johan. I kveldens skygger, inne i portrommene; hallikenens feige, forfulgte blikk sveipende opp og ned langs gaten.

Min kjære triste hovedstad. Jeg elsker deg. Parkene dine krøp inn i kroppen min for så lenge siden at hukommelsen har glemt det. Bare kroppen husker ennå varmen, de lune trærne i Sofienbergparken, brosteinene, trikkeskinnene, lukten av politihestenes etterlatenskaper og Dasslokket. Det er min by, min virkelighet. Markveiens en gang så tilsjuskete frodighet der man kunne kjøpe raslende dørforheng, gardiner i batikk og bomull fra India, Thorvald Meyers eksosfylte gate og fiskebutikken nederst i Birkelunden: En butikk der ingen skjønte hva du ville ha om du ba om auarshau, men der fiskeansikt var en skattet handelsvare.

Du er min – min hovedstad. Frognerparken er min. Majorstua der pølse med lompe, rekesalat og rå løk en gang i prehistorisk tid var en nyhet som skapte overskrifter i avisene og ble en hit blant sultne studenter og trikkeførere. Det er mitt bybilde, min historie.

Det er lenge siden Alfhild Hovdan, turistsjefen over alle turistsjefer, og Lillebjørn Nilsen sang om byen med det store hjertet. Så lenge siden at de store blodrøde hjertene kun lot seg se i sort-hvitt på fjernsyn som veide nesten 100 kilo, men knapt var større enn lesebrettet vi i dag bærer i veska. Det er lenge siden nattherberget i Hausmannsgata, uteliggerne under Vaterlandsbrua, øldrikkerne på Lompa og sprøytespissene langs elva. Min elskede hovedstad: Du slipper aldri taket i den du engang har omfavnet.

Glem det ikke Stian og Fabian: Dere har byen min til låns. For en kort tid. Dere kan ikke ødelegge Frelsesarmeens evne til å dele brød med sulten bror og søster, til å tåle lukten av spy og sprit, uten at det rammer meg. Dere kan ikke frata «arméen» midlene de trenger uten at jeg kjenner meg fattigere. Fransiskushjelpens sykepleiere, Bymisjonens arbeidsprosjekt, Fattighuset og jusshjelpen. Dere kan ikke ta kvelertak på dem som hjelper de fattigste, de rusete, de hjemløse og fordrukne uten at også jeg får åndenød.

Dere kan ikke nære Den Olympiske komité med pengene fra Oslos mest utsatte mennesker uten at det fratar også meg mitt menneskeverd.

Fra Grotten, kunstnerboligen, der like nedenfor Slottet, hører jeg: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Men det er lenge siden Arnulf Øverland, lenge siden «troll, vær deg selv nok».

La ikke min hovedstad forvitre til et sted der man har råd til alt, men mangler penger til alle dem som er mest utsatt, som ikke passer inn, som er gamle, som sliter og dem som ender sine liv med en sprøyte i låret.

Byen min, hovedstaden min trenger en hjertestarter – en som kan få Alfhild Hovdans og Lillebjørns store hjerte til igjen å banke varmt og gjestmildt. Dette er mitt lille land, min by, min elskede by, min elskede triste hovedstad.