NINA HANSSEN/Aktuell-bladene

De første pakistanerne kom til Norge som arbeidsinnvandrere for 45 år siden og mange av mine venner er norsk-pakistanske, men jeg var likevel spent da jeg for en uke siden landet i hovedstaden Islamabad. Det var mitt første møte med den islamske republikken og jeg var der for å lære mer om hvordan pakistanske kvinner lever og tenker.

Jeg ble lite import over 75-åringens fremgang i forhold til likestilling og demokrati.

Pakistan var før uavhengigheten en del av India, kontrollert av britene og da britene trakk seg ut var det uklart hva slags statsdannelser og hvilke grenser som skulle gjelde etter selvstendigheten.

Ideen om en egen muslimsk stat, Pakistan, ble lansert sent, og den ble egentlig ikke ansett for å være svært sannsynlig før noen måneder før det skjedde, sommeren 1947.

Umiddelbart etterpå startet folkevandringen der millioner av muslimer flyktet fra India til det nye muslimske landet, mens hinduer som plutselig bodde i en muslimsk stat tok seg andre veien. I dag er India og Pakistan erkefiender med en rekke kriger, konflikter og sammenstøt. Striden om Kashmir og terror står på enhver dagsorden når de politiske ledere fra landene møtes.

Også denne uka er sikkerhetsnivået i Islamabad betydelig skjerpet og Norge har lenge hatt ekstra høy beredskap i Islamabad på den norske ambassaden som ligger like ved den danske som ble angrepet for noen år siden. Terrortrusselen er til å ta og føle på når man er i Islamabad og det er ingen turister her.

Pakistanske myndigheter bruker Pakistan Day 23.mars for å vise politiske og militære muskler både ovenfor innbyggerne og for verden utenfor. Dessuten er byen dekorert med svære fargerike plakater og bannere av politikere som er stolt over å være pakistansk.. Men som min sjåfør sa: «For mange av oss betyr denne feiring bare flere sperringer, flere soldater og politi i gatene og mindre bevegelsesfrihet».

I Islamabad, som nærmest er en stat i staten med innbyggere som for det meste består av statsansatte, internasjonale hjelpearbeidere og diplomater, er nemlig ikke folk spesielt opptatt av å markere Pakistan Day.

For mens uniformerte menn forberedte seg til militærparade og oppvisning med jagerfly, fortalte kvinnene meg hjerteskjærende historier om hverdagslivet og utfordringene i familien, i arbeidslivet, på universitetene og samfunnet. Og det er bare å slå fast: Livet for pakistanske kvinner er beinhardt uavhengig religiøs bakgrunn, alder og tilhørighet.

I tillegg får folk fra minoritetsgrupper også terrortrusselen på kroppen omtrent daglig.

I løpet av uka jeg var i Pakistan tok to selvmordsbombere seg inn i to kirker i Lahore og flere sivile ble drept. Men på mandag markerte myndighetene i Islamabad og de andre store byene Pakistan Day med store militærapparater, slagord og politiske hyllester til den uavhengige 75-åringen. Jagerflyene fløy lavt og de fleste hovedveiene er stengte og de uniformerte soldatene står parat uten smil. Utenfor flyplassen står en stor tank klar.

Lurer på hva folk flest egentlig tenker om denne feiringen?

Og ikke minst lurer jeg på hva de 16 000 nordmenn med foreldre og besteforeldre fra Pakistan tenker om denne dagen?

Selv har jeg en bismak i det Pakistan International Airplane tar av fra Islamabad flyplass med kursen mot Oslo.