JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Sjef i eget arbeidsliv

Ledere i arbeidslivet står visst nok overraskende lenge i jobb. Hva i all verden er merkelig ved det?

Kristin Margrethe Johansen

jan.erik@lomedia.no

Det gir et dårlig signal på arbeidsplassen hvis sjefene har vilkår som framstår som bedre enn sine ansatte – dette blir Kari Østerud, direktør i Senter for seniorpolitikk, sitert på i en bildetekst i gårsdagens Aftenposten.

I resten av saken vises det til en kartlegging av praksis og holdninger blant norske ledere til spørsmål om pensjon og avgangsalder i næringslivet. Kartleggingen har Senteret for seniorpolitikk sjøl initiert.

Poenget med hele saken er at ledere generelt sett står lenge i arbeid. Det er flott det, men ingen stor bombe – svært langt fra rakettforskning. Fint er det også at Østerud priser den lave andelen med særordninger for sjefene – ja, at hun syns den er oppløftende. VI snakker fortsatt om pensjonering, ikke om særordninger og «frynseordninger» generelt. Hvis noen trodde det.

For der er det nok fortsatt svært stor forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker – eller arbeidsgiver og arbeidstaker, som disse figurene heter i arbeidslivet.

Et lite personlig eksempel. Jeg er for tiden inne i et vikariat som sjef, eller redaktør som det heter i min yrkesverden. Riktig nok uten personalansvar over andre ansatte enn meg sjøl. Men det er ikke noe lite frynsegode, hvis noen skulle tro noe annet.

På min arbeidsplass er dette en slags mellomlederstilling. Det betyr ikke at jeg er helt på toppen, men de over meg blander seg minimalt med hva jeg gjør i det daglige. Jeg er en slags styrmann om bord, som kanskje Jon Michelet ville ha sagt.

Å styre sin egen arbeidshverdag, inkludert arbeidstid, er antagelig et undervurdert gode. Friheten til å slippe å bli kommandert på oppdrag. Jeg behøver ikke å føre opp hvor lang tid jeg er på jobben, når jeg kommer og hvor lenge jeg skal jobbe. Jeg trenger ikke melde fra hvor jeg er, jeg trenger aldri å si det er noen skam å snu!

Lønna har gått opp, reiser må jeg bestemme etter fornuft. Men ikke sjefens fornuft, men min egen. Det hender dette er to ulike ting. Jeg er tilnærmet sjef i mitt eget arbeidsliv – nesten som en kunstner, men med merkbart bedre lønn.

Hvorfor skal sjefer få både i pose og sekk? Mer frihet og høyere lønn. Fordi det bare er sånn?

Etter å ha hatt det sånn noen uker nå, er det jeg tenker: Yes, sånn var det fint å ha det, sånn kan jeg tenke meg å ha det til jeg går av med pensjon. Kanskje jeg skal utsette både AFP og andre muligheter til tidligere avgang. For dette gir jo mersmak, dette lever jeg greit med.

Kjekt å ha, skrev Øystein Sunde for nesten nøyaktig 25 år siden. Noe av det kjekkeste å ha – ikke minst i arbeidslivet – er frihet. Frihet til å styre seg sjøl, å være sjef i eget arbeidsliv.

Hvorfor kan ikke alle arbeidstakere ha det sånn?

Hvorfor skal sjefer få både i pose og sekk?

Annonse
Annonse