Eva Ler Nilsen

eva.ler.nilsen@lomedia.no

Denne uka arrangerte arbeidsgiverorganisasjonen Virke sin årlige konferanse der de tar pulsen på norsk arbeidsliv. I år lå tariffavtalene på huggestabben. Nok en gang.

Både i debatten om arbeidstidsordninger og om framtida til den norske modellen og trepartssamarbeid, ble tariffavtaler presentert som en bremsekloss for både fleksibilitet, utvikling og et moderne arbeidsliv.

Virke-direktør Vibeke Hammer Madssen påstår at færre og færre bedrifter ønsker tariffavtaler. Følgelig må arbeidslivets rammer og regler ikke lenger legge så stor vekt på dem. En ny, og mindre streng arbeidsmiljølov, samt lokal makt er hennes oppskrift på en framtidsrettet regulering av arbeidslivet. De sentrale tariffavtalene er gammeldagse.

Spekter-direktør Anne-Kari Bratten følger opp og kaller fagforeningene og tariffavtalenes sterke posisjon for udemokratisk. Hun sier til NRK at vi ikke lenger kan ha det slik at fagforeningene stiller seg til doms over politiske beslutninger og motsetter seg å gjøre endringer i tariffavtalene. Bratten viser blant annet til at fagforeningene i helseforetakene ikke bare godtar en utvidet åpningstid og dermed arbeidstid, men forhandler om dette. Hun synes også det er utidig at Handel og Kontor motsetter seg regjeringens forslag om å åpne Vinmonopolet på påskeaften, pinseaften, julaften og nyttårsaften – men at de skal ha et ord med i laget dersom avtalene skal endres.

Det er hensynet til forbrukeren og den moderne arbeidstakeren som er utgangspunktet for arbeidsgivernes hang til å devaluere tariffavtalene. De synes ikke avtalene er laget for et samfunn i endring og et arbeidsliv anno 2014. Det er for mye som reguleres etter deres smak. Arbeidsgiverrepresentantene synes det er utrolig at begrepet normalarbeidsdag fortsatt eksisterer, og de kan heller ikke forstå at netter og søndager har egne bestemmelser. I deres hoder går jobb og fritid nærmest litt om hverandre, og er ikke lenger strengt adskilt. Det påstås videre at de sentrale avtalene legger bånd på lokale bedriftsledere og at det forhindrer innovasjon. Arbeidsgiverne mener frykten for å inngå tariffavtale er stor mange steder.

Arbeidsgiverne legger ikke bare et historieløst og lite analytisk utgangspunkt for dagen. Det er i tillegg noe motstridene over denne argumentasjonen. Samtidig som arbeidsgiverne snakker ned avtalene som organiserte ansatte forhandler fram, skryter de av egne medlemstall, som stadig vokser. På den ene siden argumenteres det altså for et velorganisert arbeidsliv, men på den andre siden advares det mot at det materialiserer seg i tariffavtaler. Det henger ikke helt på greip. Dessuten er beskrivelsene av det moderne arbeidslivet svært snever. Den rommer ikke alle de arbeidsplassene hvor de ansatte ikke kan «ta med seg jobben hjem» og «jobbe når det passer best for dem selv og familien». Det er forbeholdt en del, men langt fra alle. Og aller minst dem som jobber i helsesektoren og servicebransjen.

Arbeidsgivernes angrep på avtalene er bekymringsfullt. Ikke bare utfordrer de forholdet mellom arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene, de utfordrer hele den norske modellen med et velfungerende trepartssamarbeid hvor også myndighetene er part. Får de gjennomslag for sine holdninger, kan vi vinke farvel til et arbeidsliv basert på trygghet, samarbeid, tillit og et anstendig lønnsnivå.

Når vi samtidig vet at arbeidsminister Robert Eriksson jobber iherdig for å »myke opp» arbeidsmiljøloven, er vi riktig ille ute dersom det fires på tariffavtalenes innhold og status. Mange av Erikssons lovendringsforslag er en direkte trussel mot både vern og medbestemmelse for de ansatte. Nettopp her kommer de sentrale tariffavtalenes funksjon inn i bildet. De skal tette hull i loven og gi både ansatte og ledere verktøy i det lokale bedriftsdemokratiet. Det er i dette skjæringspunktet, mellom lover og avtaler, lokale tilpasninger og medbestemmelse, hvor vi antakelig finner de beste resultatene for både næringsutvikling, sysselsetting og velferd. Det er moderne, det.