JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Når naturen kaller

«Hvis skogen kan oppfattes som «trolsk eller spennende» skal den kunne vernes.»

Omtrent dette står det i forarbeidene til en ny lov for de store naturområdene nord for Oslo som kalles «Marka». Et annet sted i lovens forarbeid brukes begrepet «eventyrskog» om det som skal kunne gis et ekstra sterkt vern. Om du følger dette begrepet til sitt politiske utgangspunkt finner du Naturvernforbundet i Oslo og Akershus sine hjemmesider, som beskriver en eventyrskog med blant annet disse vidløftige linjene:

«Har stedet en egenart, et særpreg, er det originalt; Avviker det fra omgivelsene? Er det noe ved det som pirrer fantasien? Rare figurer, lukkede ”rom”, uoversiktelige kløfter osv. Inspirert av eventyrillustrasjonenes billedverden: Uorden, dunkelhet, veltede trær, naturkreftenes virkning og tidens tann.»

Jeg skal ærlig innrømme at mine evner som naturverner aldri har vært de beste. Sjøl om jeg har brukt, og satt pris på, natur så lenge jeg kan huske, og kan såvel sette og hyppe en anstendig potetåker og tynne et epletre, har jeg alltid slitt litt med ideologiseringen av natur. Kan hende fordi naturromantikken ser ut til å vokse proporsjonalt med inntekt og avstand til den faktiske naturen.

Misforstå meg rett, jeg er for å verne både vidder og fjell, og for den saks skyld kunne jeg ønske at en stor skog blei verna som nasjonalpark i Norge. Men formuleringen som står å lese over, og innføringen av «eventyrskog» i norsk forvaltningsrett, gjør meg pinlig berørt. Det minner meg om da Natur og Ungdom i Bergen tidlig på 90-tallet, forsøkte å ta byen tilbake til naturen ved å plante poteter i kommunens bed. Begge deler kan ved første øyekast synes å være gode miljøgrep, og begge deler faller som stein til jorden om man etterprøver det faktiske innholdet mot logikk istedet for romantikk.

Få steder egner seg dårligere som potetåker enn byer og om man legger den subjektive følelsen av natur til grunn for lovene om vern, blir naturvern til sjuende og sist et reint (over)klassespørsmål.

Opplevelse av natur er kulturbetinga.

Da Vinje dro rundt i Rondane, og ga fjella navn som Rondekongen og Rondeslottet, fortelles det at guiden hans, ei budeie som var vokst opp der, ikke kunne skjønne hva det var han bar seg over. «Runden» var både lite å se til og lite å være i, mente nå hun.

På samme måte må vi kunne anta at en bonde, en skogsarbeider, et aktivt medlem av Turistforeningen og en nytilflytta norsk-pakistaner vil ha høyst forskjellige opplevelser i møte med akkurat den samme naturen.

Det er neppe bonden eller norsk-pakistaneren som beskriver trærne rundt seg som «kittelsenske» eller «trolske» når de går i skogen.

Skal man verne den subjektive naturopplevelsen, må man velge hvem sin opplevelse som er verneverdig.

Det var den engelske overklassen som i sin tid fant opp turisme i norsk natur. Og fortsatt er det deres natursyn som dominerer når naturen tar plass i den offentlige debatten. Kraftutbygging, skiløyper, skateboard og sykkelveier er «stygt», mens nikkers, bål og vandrestav i eventyrskog er fint.

Det dominerende natursynet hos den dannede borgerskap ser mennesket som et fremmedelement. SVere og Høyrefolk enes de om at mennesket er best på besøk i naturen, vi skal skånsomt bevege oss i det som Gud eller Moder Jord har skapt. Denne ideen om at naturen var mest «naturlig» uten mennesker er like konstruert i dag som den var på 1880-tallet.

Norsk natur er ung, naturen blei kultivert fortløpende etterhvert som isen forsvant. Vern av norsk natur handler ofte om vern av samspillet mellom menneske og natur. Den største trusselen mot biomangfoldet på land i Norge er at menneskene slutter å dyrke jorda, med det resultat at villnisset dreper blomster, insekter og planter som var der før. I Sogn og Fjordane sliter turistmyndighetene fordi nedleggelse i landbruk og skogbruk gjør at de tyske campingturistene ikke lenger kan se fjorden fra veien.

Deler av norsk venstreside og «naturvernene» stiller konsekvent til strid mot bonden i konflikter mellom vern og drift av norsk natur. Jeg frykter at det bunner vel så mye i naturromantikk og nedarva bondeforakt som miljøvern. Konsekvensen av bondeforakten kan fort bli at bøndene fordrives og at staten istedet må lønne gartnere og miljøarbeider for å frisere naturen for å skape illusjonen om en «naturlig» natur.

Warning
Annonse
Annonse