Sissel Hoffengh, Dagsavisen

Av hensyn til familie og venner ønsker «Petter» å være anonym. Men han vil gjerne at flere blir oppmerksomme på hvor tøft det kan være å komme ut av fengsel under normale tilstander, og kanskje enda mer nå, som samfunnet er så lukket. Det verste er uforutsigbarheten.

– På en måte var det litt godt å møte en mild og stille by og et samfunn som går for halv maskin, for da ble ikke overgangen så enormt stor. Men på den andre siden ble praksisjobben jeg skulle begynne i på et hotell ikke noe av. Og det forventes ingen snarlig oppstart der, ettersom ingen vet hvordan denne krisen vil utvikle seg. Så jeg gikk jo ut i et stort intet, forteller han til Dagsavisen.

Alt flyter

Trygge rammer er viktig for alle og spesielt en som skal bygge seg opp et helt nytt liv etter å ha sonet en lengre fengselsstraff.

– Å bli løslatt er veldig spesielt, jeg tror ingen som ikke har sittet i fengsel kan forestille seg hvilken enorm omveltning det er. Etter fire og ett halvt år rekker du å bli preget av soningen, du er nærmest programmert til å følge faste rutiner – faste måltider, lufting, arbeid og så videre – det stramme fengselsregimet. Ute i det fri er det ingen som planlegger, her er du er overlatt til å konstruere din egen hverdag. Da er det ekstra frustrerende når samfunnet nærmest er gått i dvale, og ingen ting skjer. Man mister grep om de enkleste ting, jeg har flere ganger måtte sjekke hvilken dag det er for alt bare flyter.

Starter på scratch

– Ute av fengselet starter du på scratch. Samfunnet har gitt deg en straff, og en sjanse til å rehabilitere deg, det er liksom grunntanken. Og innenfor murene finnes det mye godvilje og oppriktig engasjement, men systemet utenfor har svakheter fordi det virker dårlig samkjørt, at de forskjellige institusjonene som skal hjelpe deg tilbake til arbeid og et sted å bo tilsynelatende ikke snakker sammen. Litt merkelig, når vi har så mye kunnskap om hvor skjørt og sårbart livet er rett etter en løslatelse.

Den siste delen av soningen til «Petter» har foregått i det fri, i en såkalt overgangsbolig – et tilbud ment som et ledd i den gradvise tilbakeføringen til samfunnet. En innsatt kan søke om overgangsbolig på slutten av soningen, før prøveløslatelse, men etter løslatelsen må man finne seg et eget sted å bo.

– Det er ikke lett i utgangspunktet og i disse dager nesten umulig. Private utleiere står jo ikke akkurat i kø for å leie ut til en med min bakgrunn. Det første de gjør er å kredittsjekke deg og min CV der er jo ganske hårete, med gjeld til staten, erstatningskrav og kredittgjeld, det er liksom ikke akkurat noen stjerner i boka, sier «Petter», men regner seg selv som forholdsvis heldig siden han har kunnet flytte midlertidig hjem til en kamerat.

– Men, det er jo ikke som å ha noe eget, det er bare å bo på sofaen. Man ønsker et eget hjem, et sted der man kan gå inn, lukke døra og være alene.

Les også: Så lang tid går det fra korona-smitte til symptomer i gjennomsnitt

Lett å falle tilbake

Livet etter en løslatelse er vanskelig nok og når den blir enda tyngre ser han godt hvorfor så mange faller tilbake til et liv i kriminalitet.

– Etter et langt liv med rus og kriminalitet har jeg også mine demoner, det må jeg være ærlig på. Fra jeg var 13 år og fram til nå har jeg levd todelt og maktet å kombinere en vanlig jobb med kriminalitet og rus, og heldigvis har jeg også beholdt kontakt med familie og venner som er rusfrie. Streitingene, liksom. Så et vanlig liv er ikke ukjent for meg.

– Så du har folk du kan omgås?

– Ja, men jeg merker også at jeg blir litt sliten av å omgås folk for mye, være aktiv i relasjoner. Derfor har jeg vært litt tilbakelent når det gjelder å ta kontakt med det sosiale nettverket mitt.

Økonomi viktig

Det går ikke av seg selv å snu ryggen til det kriminelle livet, bli nykter over natten. Og han har ingen problemer med å forstå at folk lett faller tilbake til gamle laster.

– Jeg har kjent på det selv og gått mange runder med meg selv for å holde på motivasjonen, det skal jeg innrømme.

Økonomi er en stor utfordring. Det samme er spenningen. Når livet har vært mye fest og moro kan den normale hverdagen fort kjennes grå og kjedelig.

– Siden jeg ikke har noe inntektsgrunnlag kan jeg ikke få dagpenger og dermed er det rett over på sosialstønad. For en som ikke er vant til å slite fordi man er vant til å ha kontanter lett tilgjengelig er det krevende. Jeg vet jo at tusenlappene finnes der ute, og at det ikke er så vanskelig å få tak i dem. Men det vil jeg jo ikke.

Selvfølelsen tilbake

Å ha det gøy, få adrenalinkick var en stor del av det kriminelle livet. Sammenlignet med det blir hverdagen nå som å sitte å se maling tørke.

– Ja, det er jo kjedelig sammenlignet sånn. Og jeg kjenner på det nå, at det er et savn. Da er det viktig å minne seg selv på den mørke siden av et kriminelt liv, Å aldri kunne slappe av fordi du konstant lever med stress og frykt – for ikke å klare å skaffe penger, for å bli tatt, bli banket opp eller måtte banke noen. Å hele tida se deg over skulderen, det er slitsomt og det vanlige livet er så ufattelig mye bedre, bare jeg får struktur og forpliktelser å fylle dagene med, sier «Petter» og fullroser all hjelpen han har fått ab Johan Lothe i stiftelsen Wayback, som hjelper folk tilbake til et normalt liv etter soning.

– Hadde det ikke vært for Johan, som jo nærmest har doktorgrad i kriminalitet og rus selv, er jeg ikke sikker på at det hadde gått såpass bra for meg som det tross alt har gjort, sier «Petter».

– Hver kveld når jeg går og legger meg føles som en seier. Jeg klarte det. Det hjelper på selvfølelsen.