Jan-Erik Østlie

– Mange av oss har fjernet oss mye fra det å produsere mat, sier Marie Aukrust som har skrevet boka «Der villgraset gror. Livsgrunnlaget, matforsyninga og beredskap for nye tider.»

Nok mat – sult likevel

Marie Aukrust (67) er utdannet biolog og er opptatt av at sosial og økologisk bærekraft, og at klima- og bærekraftmål må ses i sammenheng. Hun har deltatt i en økologisk ekspedisjon i Nepal og i regnskoger på Sri Lanka – og har et spesielt blikk på matforsyning og rettferdig ressursforvaltning.

Motivasjonen for å skrive boka er å få fram konsekvensene av en jordbruksutvikling mot større og færre jordbruksenheter og nedlegging av mindre bruk.

– Jeg er opptatt av at vi må respektere og oppvurdere innsatsen som bøndene gjør. For matforsyningen og livsgrunnlaget er det allsidige familiejordbruket verdt å satse på. Jeg tar opp temaer rundt urettferdig fordeling av jord og makt i vår verden der 821 millioner mennesker fortsatt sulter sjøl om det er nok mat, sier hun.

• Mot alle odds klarte «Mor Borg» å redde norsk eierskap i norske bryggerier

Må kunne stille spørsmål

Hun er vokst opp på gård i nær kontakt med husdyr og bygdemiljø.

– Det allsidige familiejordbruket forsvinner mer og mer, endringene skjer gradvis, det blir mer og mer gjengrodd, sier hun. Store samdriftsenheter tar over, og gjelda vokser hos de som satser stort. Norsk sjølforsyning ligger på omkring 40 prosent, lavere korrigert for blant annet fôrråvareimport.

– Hvordan reagerer du på det?

– Med bekymring. Mange ser det kanskje ikke helt på samme måten, men jeg spør likevel: Er det en sånn utvikling vi ønsker? Og hvis ikke, hva kan vi eventuelt gjøre med det?

– Er du ikke bare en vaskeekte nostalgiker?

– En del vil nok mene det. Men poenget mitt er at det må være lov å stille noen spørsmål om hva som skjer, i hvilken grad vi kan påvirke denne utviklingen, om det er ønskelig. Fra en biologs ståsted legger jeg vekt på å belyse sammenhengene mellom naturmangfold i kulturlandskapet, det å bygge fruktbar jord og ta vare på matjorda. FNs naturpanel framhever det som en og samme sak, og ansvaret som ligger for dette på alle nivåer, fra det lokale, til det nasjonale og med internasjonalt samarbeid. Dessuten framheves hvert lands ansvar for å bruke eget ressursgrunnlag til å styrke egen matforsyning.

Aukrust mener at det ikke er stor forskjell på hennes perspektiv og Svenn Arne Lies. Skjønt, hun ser mer på dette som biolog – Lie er skolert i avtale- og regelverk, han er mer en jordbruksbyråkrat og i førstelinja. Hun er tilbaketrukket og beskjeden.

– Men påstandene i boka er du skråsikker på?

– Tja, veit nå ikke det. Det må du spørre leserne om.

• Norske bønder: Her er fem tiltak mot lønnsdumping i åkeren

Krevende å ha ansvar for planter og dyr

At vi har fjernet oss mer og mer fra hva det vil si å produsere mat fra jord til bord, er hun sikker på. Skjønt, hun har registrert at det har blitt mer og mer populært å lage maten sin sjøl, kokebøker har blitt en bestselgende sjanger. En gang var det skolehager som var populært, mener hun. Sånn er det ikke lenger. Nå går vi på butikken og kjøper maten vår der.

– Helheten blir borte, sier hun.

– Så alt var mye bedre før?

– Nei, det sier jeg ikke. Jeg ønsker på ingen måte å idyllisere fortidas jordbruk. Men de som har nærhet til matproduksjonen, enten det var før eller nå, vet hvor krevende det er å ha ansvar for planter og dyr, og samtidig gjøre det meningsfylt.

Tid er penger

Aukrust er klar over at nordmenn bruker om lag 11 prosent av lønna si på mat, men syns det er langt viktigere å diskutere prosessen bak matvareprisene. For eksempel å se på hvem som tjener store penger på maten. Spørsmål om maten er for dyr i Norge, er svært sammensatt, mener hun.

– Kanskje vi er for dårlige til å snakke opp norsk matproduksjon?

– Ja, det tror jeg vi er. Igjen må vi lære oss å se sammenhenger. Og at alle leddene i produksjonskjeden er viktige. Men de gode grunnene for at vi skal verne om norsk og kortreist mat kan være vanskelige å selge inn da det meste er innrettet på økonomisk effektivitet og lønnsomhet. Det skal lønne seg for meg, vi har dårlig tid og tid er penger – det er dagens tidsånd.

• Bonde etter knusende tilsynsrapport: – Jeg kommer til å slutte med jordbærdyrking

Matsvinn

Aukrust er oppvokst med at vi tar vare på maten. Matsvinn er en uting.

– Jeg har sett med egne øyne folk ligge i rennesteinen og dødd av sult, sier hun.

Grunnene til det voldsomme matsvinnet, særlig i den økonomisk rike delen av vår verden, er sammensatt, men at det også har med vår velstand å gjøre, synes sjølsagt. Og Aukrust mener problemet må gripes tak i både på et politisk og et privat nivå. Butikkene må bli mye flinkere til å ta inn den maten vi produserer sjøl.

– Matsvinn i en verden som sulter er meningsløst, sier hun.

Rekruttering

En annen utfordring for matproduksjonen er rekrutteringen til yrket. Aukrust mener at skolen her har en sentral oppgave i å få fram betydningen av alle leddene i verdikjeden. Dessuten må det skapes stolthet og nok lærlingeplasser.

– Betyr de jevnt over lave lønningene noe for rekrutteringen?

– Sjølsagt. Matproduksjon må verdsettes på en helt annen måte enn den gjøres i dag. Vi importerer jo en del arbeidskraft i denne sektoren, noe som nok henger sammen med lav lønn da arbeidskraftimporten ofte klager langt mindre, sier hun.

Mellomleddet glemmes ofte

Næringsmiddelindustrien tematiseres ikke særlig mye i hennes bok. Det skyldes primært plasshensyn og at hun sjøl ikke har så god kjennskap til feltet. Hun erkjenner at mellomleddet i verdikjeden ofte blir glemt og mener det kanskje kan skyldes at industrien også er et ganske lukket felt. Ikke minst i disse koronatider.

– Mer opplysning om hva næringsmiddelindustrien driver med burde kanskje skolene være flinkere til å gi, sier hun.

– Er det noe du mener NNN kunne gjøre med utfordringene du ser i matforsyninga?

– Jeg vil anta at ansatte i de to store samvirkebedriftene TINE og Nortura kunne bidra til å motvirke de sentraliseringstendensene vi nå ser.

Mat angår alle

Verdens matvareprogram (WFP), en FN-organisasjon som arbeider for å bekjempe sult og for å bedre matvaresikkerheten i utsatte land, fikk årets fredspris. Aukrust mener dette viser hvor viktig arbeidet er for å forebygge konflikter og fred.

– Betyr prisen noe?

– Ja, det tror jeg. Særlig som en bevisstgjørende faktor. Fredsprisen kan være med å sette matproduksjonen mer på dagsorden. Mat angår jo oss alle sammen!

Dreyer

jan.erik@lomedia.no