Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Skuldrene er høye, hodet er fylt med førjulstanker og stresset har satt seg i kroppen i det flyet tar av fra Gardermoen. Det er like før julegrana tennes hjemme, men jeg har tatt en pause fra tidsjag og høyt pustemønster.

Vakre, fargerike og dramatiske India er nemlig også stedet for å finne indre ro og harmoni. Nettopp det som står høyest på ønskelista mi til jul.

Jeg vet at India kan være krevende for en norsk turist, men at det er viktig å legge fra seg både fordommer og frykt hjemme om man skal trives her. Av baggasje du kan ta med til India, er nok det viktigste et åpent sinn. Dessuten bør du være forberedt på overraskelser. Så da vi lander i Kochi i Sør-India er jeg klar for nye eventyr.

Kochi ligger i delstaten Kerala, som blir kalt Guds eget land.

Allerede når jeg lander i India, er det som om tiden stopper litt opp og jeg føler en indre glede.

Jeg smiler for meg selv og later som om jeg er skuespiller i en sakte film men vet ikke hva filmen skal handle om. Men det blir ingen Bollywood-romantikk iallefall.

Kanskje ser jeg mest ut som en av de eldre britiske overklassedamene fra filmen "The Best Exotic Marigold Hotel" fra 2011 som handler om en gjeng eldre mennesker som bestemmer seg for å forlate England og velger istedet å bosette seg på den indiske landsbygda?

I speilet ser jeg en svett dame med mange bekymringsrynker som hun har tatt med seg fra førjuls-Norge. Men i kroppen føler jeg en indre ro over å ha 10 hele dager til å redusere tempoet minst tre hakk.

Verdenskjent for det gode liv

Jeg er lei av å stresse i høyt tempo og vil istedet prøve å lære av de lokale menneskene i Kerala som er verdenskjent for å leve det gode liv og for å leve lenge.

Jeg bestemmer meg for å ha et åpent sinn og være spontan mens jeg er her. Jeg lukker øynene og åpner dem igjen og ser at faktisk solen skinner. Smilene som møter meg da jeg trer ut bilen ved Fort Cochin i Kochi smelter hjertet mitt og jeg må blunke et par ganger før jeg skjønner at jeg befinner meg i Sør-India.

Langs gata sitter folk og tar livet med ro. Her er det få utenlandske turister, men det er tydeligvis stor stas å få folk fra Europa hit.

Allerede på min første vandretur i de små koselige gatene, møter jeg mennesker som hilser meg velkommen og spør hvilket land jeg kommer fra.

Ingen har hørt om Norge og jeg forklarer at det er nord for Storbritannia. Sporene etter tidligere kolonimakter er fortsatt tydelige, så jeg regner med at det kan brukes som referanse.

Vasco Da Gama har en egen kirke oppkalt etter sitt besøk her i 1498. Ved fiskehavnen ligger fortsatt huset han bodde i.

Komplimentene sitter løst og mange ønsker å praktisere engelsken. Jeg blir stoppet av familier som vil ha foto av meg og som synes jeg er det mest eksotiske i landsbyen denne dagen.

Like i nærheten av Fort Kochi ligger de tradisjonelle kinesiske fiskeredskapene som de fleste bruker og det yrende fargerike folkelivet gir meg påfyll. Jeg girer ned et ekstra hakk og nå senker skuldrene seg også. Det er nesten som om jeg føler julefreden her nede på havna.

Rammet av Tsunamien

I delstaten Kerala bor det over 31 millioner mennesker. Hovedstaden heter på det lokale språket Thiruvananthapurum, men i mine guidebøker heter den Trivandrum.

Jeg husker først og fremst bildene fra TV-skjermen fra Kollam i Kerala under Tsunamien i juleferien 2004. Befolkningen ble hardt rammet og mange sto uten hjem og eiendeler etterpå. Men i dag virker de fleste fornøyde med sine hverdagsliv og det er overraskende lite fattigdom her.

Jeg ser ingen tiggere eller sultne gatebarn slik jeg kanskje hadde forventet hvis jeg hadde fordomsbrillene på. Det er sikkert mange som lever på svært lite her, men det virker likevel som folk er fornøyde og har en avspent livsstil.

Her er det heller ingen juledekorasjoner i gatene, selv om det nærmer seg jul. Heller ikke spor av kjøpepress eller blinkende reklameskilt.

Det virker som om jeg har kommet til et sted der stress fortsatt er fremmedord og at vennlig er mellomnavnet til alle jeg møter. Gjestfriheten fra barbeinte tannløse fiskere og andre nysgjerrige som jeg møter er ubetalig. Glemt er alle julegavene og rundvasken før jul hjemme. Jeg vandrer langs de små gatesmugene og nyter fersk krydderdufter og shopper noen små suvernierer til de hjemme.

Når jeg prøver kjoler, er det nesten som om jeg er hovedpersonen i en Bollywoodfilm. Folk stiller seg opp for å rose hvor godt kjolen kler meg og fremmede gir meg komplimenter som jeg vokser på. Jeg ender selvsagt opp med tre tradisjonelle indiske kjoler til prisen for en juleøl hjemme.

Dansende menn i kvinneklær

Morsomt er det også å få med seg den indiske dansen Kathakali i Kerala (se videoen under artikkelen). Det er en tradisjonell dans om en tragisk kjærlighetshistorie. To menn spiller og to menn danser. Det handler om å vise følelser og mye av dansen blir gjort med øynene.

På dag to bor vi i små stråhytter og på morgenen er jeg klar for morgenbad i sjøen. Like overrasket som fiskerne blir jeg av slangen som møter med ved vannkanten, men jeg bader likevel. Har jo glemt angsten for slange hjemme i Norge.

Her er det bare å nyte tiden som kommer. Og for å teste tålmodigheten min så bestiller jeg en dags båttur i de berømte Kerala Backwaters.

Her skjer det lite, utenom at den lokale båteieren staker seg gjennom de små elvene og ber meg bøye meg ned under broer vi passerer.

Her filmer jeg selv folk og rare dyr langs elvebredden. Her går livet sin vante gang uten at noen blir forstyrret av at en turist går amok med kamera.

En ung dame vasker sine klær og smiler til meg, noen gutter bader i elva og vinker, dyrene beiter og stirrer litt på meg, fra en høytaler høres bønnerop og fra den andre siden av elvebredden spilles indisk musikk fra en gammel kasettspiller.

Midtveis vil båteieren ha en liten pause, så jeg besøker en familie som produserere tau fra kokosnøttskatt. Med raske bevegelser tvinnes tauet og blir sterkt. Like sterk som folkene her. Etter en 4 timers båttur, er jeg selv fyllt med energi og liv. Og maten som serveres er en opplevelse i seg selv. De neste dagene blir det både tid til elefantridning, bading, flere gorumetmåltider, massasje og meditasjon.

Snart er jeg klar for en norsk jul hjemme. Den fineste julegaven har jeg allerede åpnet.