MORTEN HANSEN

morten.hansen@lomedia.no

– Notodden.

Sahar Azari, den fortsatt ferske lederen av NTL Ung, bruker ikke lang tid på svaret om hva som har preget henne mest politisk – hennes første leveår i en Mujahedin-leir i Irak eller oppveksten på Notodden.

– Notodden har nok betydd mest for mitt politiske engasjement. Jeg er oppvokst på en plass som var i endring. Industriarbeidsplassene ble flyttet ut, og engasjementet var stort. Det var naturlig å bli med – og da selvfølgelig på venstresida. Min onkel var opptatt av at man skulle være med på å forme samfunnet sitt. Det var en selvfølge at man skulle være aktiv, understreker Azari.

For den unge notoddingen ble det i elevråd og Natur og Ungdom – og etter hvert i fagforeninger – hun skulle bruke sitt engasjement. Den andre delen av Sahar Azari, den som var fra Midtøsten, brukte hun ikke mye tid på.

– Jeg kan snakke persisk, men jeg er helt klart norsk. Det har jeg aldri vært i tvil om. Bakgrunnen min fra Iran og Irak har jeg fått vite mer om etter at jeg ble voksen, sier Azari.

Ørkenjente

Det er i seg selv litt av en historie. Født i Iran, av foreldre som var «hellige krigere» i Mujahedin. Flyktet fra den iranske Ayatollaen til en geriljaleir i den irakiske ørkenen, hvor hun levde sine første år. Og så måtte hun flykte til Norge, som fireåring, da den første Gulf-krigen nærmet seg.

– For foreldrene mine var det de trodde på viktigst. Da Gulf-krigen var i emningen, ble det bestemt at de måtte kvitte seg med alle bånd som kunne være til hinder for dem i kampen. De skilte seg, og jeg og søsteren min ble sendt bort.

– Hva tenker du om at foreldrene dine mente det var viktigere å gå i krigen enn å være sammen med dere?

– Hva jeg tenker?

Sahar drar litt på det. Legger hodet på skakke.

– Jeg kan ikke skjønne at noen kan velge bort barna for å være soldater. På den andre siden; jeg har ikke vært i den situasjonen. Nå vet jeg ikke hvor mye de tenker selv. De er jo hjernevasket, konstaterer Azari.

To planeter

Hun har kontakt med sin mor på telefon sporadisk. Sahar karakteriserer samtalene dem imellom som en samtale mellom to som lever på forskjellige planeter.

– Min mor kan ikke forstå hvordan jeg lever mitt liv. Jeg snakker med henne en gang i året, sånn omtrent. Da forteller jeg om hva jeg gjør. Hun har vært soldat hele livet sitt. I hennes hodet er samfunnet som det var for 40 år siden i Iran. At jeg flyttet for å gå på videregående, at det å gå til legen er gratis, at jeg selv kan bestemme at jeg vil slutte i en jobb for å begynne i en annen; alt dette er uforståelig for henne.

Kunne vært meg

Selv husker hun ikke mye av det som skjedde da foreldrene sendte henne vekk. Den fire år gamle jenta, og hennes storesøster, reiste deler av turen som dagens flyktninger tar. De slapp den farlige båtturen over Middelhavet, men reisen var lang og tung likevel.

– Det jeg husker er søsteren min som hele tiden passet på meg. Det strenge og slitne blikket hennes. Det var nok verre for henne enn for meg. Jeg har prøvd å få henne til å fortelle om flukten, men det er lite hun vil si. Hun er preget av det som skjedde, fastslår Azari.

– Hva tenker du når du ser flyktningene som kommer til Europa i dag. Når du ser en treåring ligge død på en strand?

– Det kunne vært meg.

– Hadde det ikke vært for at jeg var flyktning for 25 år siden, kunne det vært meg som hadde blitt skylt på land.

Ansiktet som smilte

Bildene fra Middelhavet henter óg fram et sinne i Sahar. Sinnet er rettet mot måten mange snakker om flyktningene på. Som en utgiftspost – ikke som mennesker og noe positivt.

Sahar tror det kan være flere grunner til det.

– For det første tror jeg mange er litt egoistiske. De er redde for rå miste den velstanden de har, når flere kommer og må dele på godene. Og så tror jeg medias framstilling har litt å si. Flyktningene omtales blant annet som om de strømmer inn over Europa. Det er vanskelig å være positiv til noe som omtales som en epidemi. Det er ikke å gi flyktningene en god start her, fastslår Azari.

Hun husker selv godt det som skulle bli starten på hennes nye liv. Etter en kronglete reise gjennom Europa, endte Sahar og søsteren til slutt på et asylmottak i Sverige. Der skulle de være til de kom til sin onkel i Norge.

– Jeg husker veldig godt den gangen vi møtte onkelen vår. Spesielt blikket til søsteren min. Hun var alltid så streng. Men da onkelen vår kom for første gang til asylmottaket, da slappet hun sånn av. Hele ansiktet hennes var et smil. Da forsto jeg på en måte at vi var trygge.

Julegaver og norskopplæring

Og trygghet fikk de.

Onkelen var opptatt av at de skulle bli en del av det norske samfunnet. Det var hjemmeundervisning i norsk, norsk julefeiring – og ikke minst politiske diskusjoner.

– Det var alltid mange diskusjoner hjemme. Jeg har ikke hatt foreldrene mine rundt meg. Men jeg har hatt verdens beste onkel. At vi har blitt oppdratt til å bli en del av det norske samfunnet, og ikke minst blitt tatt godt imot på Notodden, har gjort at vi er blitt ressurser for samfunnet. Jeg er sikker på at flere vil bli gode ressurser, hvis de blir tatt imot på en god og åpen måte. Vi fikk lov til å finne vår plass. Den muligheten må vi også gi til de som kommer nå. Der kan alle bidra, understreker Azari.

Sahar-opprøret

Krev din rett – gjør din plikt, er et gammelt fagbevegelseslagord. Sahar har levd etter det slagordet. Hun har vært aksjespekulant i miljøets tjeneste, og gått på generalforsamlinger i skoletiden. Og hun har ledet sitt eget Sahar-opprør på en tidligere arbeidsplass.

– Jeg var tillitsvalgt på en arbeidsplass hvor vi var organisert i et YS-forbund. Jeg syntes vi fikk for lite medbestemmelse og for dårlig oppfølging. Siden jeg kjente til NTL fra studietiden, ble det til at jeg meldte meg ut av YS-forbundet og inn i NTL. Så ga jeg beskjed om at hvis de ville ha meg som tillitsvalgt, måtte de andre bli med i NTL. Vi fikk en lokal NTL-klubb der, ler Azari.

Hun mener selv at det var da hun ble skikkelig bevisst fagbevegelsens rolle – og ikke minst NTL.

Jern og metall

Siden har det vært de statsansattes organisasjon hun har stått på for. Nå er det NTL Ung som er viktigst.

Sommeren har for det meste gått med til å starte opp den nye organisasjonen. Hun har brukt mye tid på kontoret et lite steinkast fra Youngstorget. En fjelltur har det blitt tid til – og litt matlaging sammen med gode venner. I tillegg har hun vært nede i kjelleren under kontoret for å løfte vekter, en av hobbyene hun har tid til å holde på med.

– Jeg tar 120 kilo i markløft, og litt over 60 kilo i benkpress. Jeg trener ikke så mye som jeg skulle ønsket. Det har jeg ikke tid til. NTL Ung tar mye tid. Men det er bare stats, smiler Azari.

Hun har lært hjemme at man ikke sier nei når noen ber om å ta i et tak. Det akter hun å gjøre så lenge hun kan.

Hun har også lært seg å se etter mulighetene verden gir henne. Det akter hun å fortsette med når hun ikke kan kalle seg en ung NTLer.

– Jeg har lært meg til å ta de mulighetene som byr seg. Og jeg har vært heldig – livet har gitt meg mange muligheter.