ROY ERVIN SOLSTAD

res@lomedia.no

Ser du ikke krana, bør du ikke kjøre bil! Jeg konkurrerer med kirketårnet om å være høyest her i Fjällbacka, ler mobilkranfører Rolf Philipps på telefon fra den svenske Västkusten.

Krim-sted

Noen nærmere kjøreanvisning får jeg ikke, så da jeg setter meg i bilen et par uker senere, legger jeg inn det lille tettstedet i Tanum kommune på GPSen. Et sted som elskere av kriminalromaner kanskje kjenner gjennom de svært populære bøkene til Camilla Läckberg med politimannen Patrick Hedström og krimforfatteren Erica Falch i hovedrollene.

Men forhåpentligvis slipper jeg å vasse i lik og kriminalgåter blant de under 1000 innbyggerne i det idylliske lille stedet på Bohuslänkysten. For der Läckberg beskriver aktiviteter som på unaturlig vis begrenser befolkningsveksten, skal jeg til en byggeplass for leiligheter som kan huse enda flere elskere av svensk avslappende kystkultur.

46 meter

Etter nesten 18 mil bak rattet, oppdager jeg raskt at påstanden til Philipps ikke var overdreven. Nedenfor utsiktspunktet Vetteberget, ligger tettstedet der kun kirken er den eneste faste innstallasjonen som strekker seg høyere enn to-tre etasjer. Litt lenger sør peker en knallgrønn pil mot himmelen. Det er krana til Rolf Philipps. På avstand ser den like høy ut som hele Vetteberget, men ifølge Rolf selv er høyden 46 meter på krana.

100 tonn

Selve kranarmen er lettere å få øye på enn bilen den er montert på, men klemt inn mellom et gammelt hus og betongskjellettet til de nye leilighetene sitter tistedølen og styrer krana med to joysticker. Krana kan maksimalt løfte 130 tonn, men slik den er rigget nå, veier den «bare» 100 tonn, hvorav 40 av dem er motvekter.

– Jeg kjører bilen selv, mens motvektene kommer på egen semitrailer, forklarer han.

Eks-sjømann

I snart 30 år har 54-åringen jobbet som mobilkranfører etter at han tok «kranlappen» i 1987.

– Jeg begynte til sjøs da jeg var 16, men da jeg fikk problemer med ryggen måtte jeg i land. Broren min jobbet som utemann hos Kynningsrud fundamentering, og noen kompiser jobbet som mobilkranførere, dermed ble det dette yrket på meg også, smiler han.

Det er en jobb han fint kan utføre, selv med dårlig rygg.

– Jeg har vel bare vært sykmeldt et par ganger på grunn av ryggen, påpeker han.

Bytter ikke jobb

Med stor presisjon løfter han og plasserer prefabrikerte betongvegger dit arbeiderne på leilighetskomplekset vil ha dem. På displayet foran seg kan han se alt han trenger å vite om løftet. Både hvor langt ut han kan strekke armen i forhold til vekta, men også dieselforbruk og vekten han løfter.

– Det er mye å sette seg inn i for en kranfører. Vi skal kunne instruksjonsboka utenat, og all opplæring må dokumenteres, sier han.

Hotell

Arbeidsdagen er i utgangspunktet fra sju til tre, men som regel blir klokka både fem og seks før han kan ta kvelden. Da kjører han ikke hjem til Sarpsborg der han bor, men til et hotell i Tanum.

– Den første tiden var det ikke hotell å oppdrive, så da kjørte jeg hjem. Det ble altfor slitsomt å kjøre hjemmefra i fem-tiden hver morgen for å ha krana klar til bruk når arbeiderne kom på jobb klokka sju. Nå har jeg bare to mil til hotellet, forklarer han.

Sverige øker

I helgene er han hjemme.

– Det er nok det verste med jobben at man aldri vet når man kommer hjem, men å være borte i uka er noe vi er vant til i familien min. Jeg og kona har vært sammen siden vi var tenåringer. For oss er dette normalen, og jeg var mye lenger borte da jeg var til sjøs, sier han.

Han har for så vidt vært lenger avgårde enn Fjällbacka som mobilkranfører også.

– Selv har jeg vært helt ned til Gøteborg, men vi har biler både i Karlstad og i Vara. Det skyldes at det er mer å gjøre i Sverige nå, mens aktiviteten har gått litt ned i Norge, forklarer han.

Livsstil

Totalt er de 15-16 mobilkranførere med base i Fredrikstad, eller «den andre byen» som Philipps kaller det.

– Det har alltid vært kamp mellom Sarpsborg og Fredrikstad, og jeg har jo bodd over 30 år i Sarpsborg. Der nevner vi ikke «den andre byen» med navn, flirer han.

De andre mobilkranførerne ser han heller ikke mye til i det daglige.

– Det blir mest å jobbe alene, men det blir en livsstil som man får gjøre det beste ut av. Det beste er at man er sin egen herre og kan ta avgjørelser selv. Jeg har ikke to like dager på jobb, sier han fornøyd.

Sikkerhet og mangler

I Nordic Crane som selskapet ble hetende etter at Kynningsrud og Stangeland fusjonerte, er sikkerhetsfokuset stort. Philipps forteller om mange HMS-kurs og strenge krav fra bedriften på sikkerhet. Sånn er det ikke på alle byggeplassene han kommer til.

– Av og til må man bare lukke øya for det vi ser dersom vi skal få jobber på byggeplasser. Med større bedrifter er det stort sett i orden, men med mindre firmaer, og da særlig i Sverige har jeg måttet gi beskjed om manglende sikkerhet ved enkelte anledninger. Ofte er det manglende fallsikring, og arbeidere som balanserer oppe på bygget uten sikring. Jeg prøver uansett å gjøre mitt arbeid så sikkert som mulig, og kjører krana så pent og rolig jeg kan, sier han.

LO-medlem

Helt på stell er det ikke i Fjällbacka heller. De spinkle gjerdene som er satt opp for å beskytte arbeiderne fra å falle ned fra bygget, består kun av tynne taklekter som er skrudd inn i bygget. Mister man balansen og håper på hjelp fra de rekkverkene, er det nok sikrere å støtte seg på hjelp fra de høyere makter.

I arbeidslivet stoler Rolf Philipps verken på høyere makter eller tynne taklekter, men LO.

– Jeg har vært medlem både i Sjømannsforbundet, NNN og Transportarbeiderforbundet. Første gang jeg meldte meg inn var da jeg dro til sjøs som 16-åring, sier han.

Jobber til AFP

Nå har LO-medlemskapet bidratt til å gjøre den langsiktige framtiden hans litt tryggere. Da Nordic Crane ble etablert som følge av Kynningsrud- og Stangeland-fusjonen forsvant nemlig en lukrativ AFP-avtale for de ansatte. Nå har de fått tariffavtale i bedriften og da er en AFP-avtale på plass igjen.

– Jeg har aldri angret på at jeg begynte som mobilkranfører. Nå er jeg for gammel til å bytte jobb også, så jeg blir værende til jeg går av med AFP, sier Rolf Philipps før han gjør klar enda et løft med den knallgrønne 130-tonnskrana si.