Jo Moen Bredeveien

Vegar Rygh var i full jobb som elektriker i Stjørdal, noen mil nord for Trondheim. Tobarnsfaren studerte også til fagskoleingeniør på deltid.

Da koronaen kom til landet, ble han permittert, som så mange andre.

Det var da sjokket kom: På grunn av at han studerte 25 skoledager i året, hadde ikke Vegar Rygh rett til dagpenger. Selv om han hadde jobbet og betalt skatt i tolv år, var han som student å regne, fastslo Nav.

Jobbsøking: Hvordan skriver jeg en god jobbsøknad og CV?

Fem dager over grensa

Ifølge etaten var man nemlig enten arbeidstaker eller student. Og det gikk en grense på maks 20 studiedager i året for en arbeidstaker før vedkommende endret status til student. Vegar Rygh ble mannen som studerte for hardt for Nav på grunn av fem fattige studiedager i året over grensa.

Det første Rygh tenkte da han fikk beskjeden, var: «Nå går jeg en spennende tid i møte.» Så ringte han banken.

– Jeg forklarte dem at det kom til å bli vanskelig framover, sa han til Dagsavisen i mars.

• Les: Mannen som studerte for hardt for Nav

Rygh har to døtre, som han endatil er alenepappa for. Den ene bor hos ham hele tida, den andre har han delt omsorg med mor for. Han har lån på rekkehuset han kjøpte for tre millioner kroner.

Rygh måtte redusere utgiftene. Han kunne ikke si opp abonnementet på Netflix eller på Spotify. Da ville døtrene gjøre opprør. Han røyker ikke, snuser ikke. Så det var ingenting å spare der.

Tilbake på jobb

Han drikker «kanskje to øl i uka», så det var ikke så mye å hente der heller. Men det er mye å spare på å kutte de hverdagslige tingene. Ikke brus. Ikke kjøpe lunsj ute. Han begynte å spise tom fryseren.

Om mars 2020 var en vanskelig måned for Rygh og døtrene, ble april desto bedre.

Oppdrag som var satt på vent, ble likevel igangsatt. Vegar Rygh fikk beskjed om at han måtte stille på jobb igjen. På grunn av den spesielt vanskelig situasjonen Rygh hadde kommet opp i, ble han prioritert blant de permitterte og fikk komme tilbake tidligere enn mange kolleger.

Det var ikke mange ukene Rygh gikk uten inntekt. Men det var nok til å sette en skikkelig støkk i ham.

I april 2020 var han fortsatt bekymret for framtida. Hva ville skje med markedet? Det kom vel til å bli en brems i investeringene? Hva ville skje med jobben i sommer, når konsekvensene av det stengte samfunnet virkelig hadde fått bitt seg fast? Spørsmålene var der, hele tida.

Vegar Rygh hadde følt på usikkerheten, på frykten for en vanskelig framtid.

Her forteller Vegar Rygh med egne ord om hva som har skjedd etterpå:

«Jeg er fortsatt i arbeid. Så vidt. Det har vært veldig opp og ned med oppdragene den siste tida. Ting forskyves, andre oppdrag blir ikke startet opp. Men jeg er i jobb. Og jeg er fortsatt student. Til sommeren har jeg bare ett år igjen. Neste sommer får jeg den fancy tittelen fagskoleingeniør.

Jeg er faktisk ikke sikker på hvordan regelverket er for folk i min situasjon akkurat nå. Det endres jo fra uke til uke, så jeg er litt usikker på hvilke regler som gjelder.

I verste fall kan jo det bety at jeg havner i samme situasjon om jeg skulle bli permittert en gang til: Uten rett til dagpenger. Det blir jo dumt, i så fall.

Vi har ikke helt fulgt opp den situasjonen jeg havnet i, ikke her lokalt, i alle fall. Vi hadde tenkt å drive saken gjennom forbundet, men det dukker jo hele tida opp nye saker. Det er så mange som trenger hjelp, og som trenger det her og nå. Så da blir det gjerne slik at de litt mer langsiktige perspektivene kommer i bakgrunnen.

Vi har jo sett nå hvor sårbart samfunnet vårt er. Et lite virus er alt som skal til før vi kneler ordentlig. Og så er det en del velferdsgoder som viste seg å ikke være så gode som vi kanskje trodde. Det viste jo mitt tilfelle. Samtidig er vi heldige som har de godene vi faktisk har. Det synes jeg vi skal tenke på, for dette er ikke goder som har kommet ramlende ned i hendene på oss. De er kjempet fram. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det hadde gått med samfunnet om vi ikke hadde hatt velferdsstaten.

Det løste seg jo helt greit for meg, heldigvis. Vi har vært i karantene på grunn av smitte i klassen til dattera som går i sjette klasse, men vi har helsa, og jeg har fortsatt en jobb å gå til. Det er mange andre det ikke har løst seg for, som har det mye verre enn oss.

Jeg fryktet jo at jeg kanskje måtte selge huset, og jeg måtte lære meg å bruke mindre penger over natta. Dessverre har jeg allerede rukket å glemme de nye sparerutinene mine. Men jeg og mine to døtre har det fint. Og kanskje blir vi fire om ikke altfor lenge? Jeg har funnet meg en kjæreste, som jeg håper kan bli samboer en dag. Selv om 2020 var et merkelig år, og mange slet og fortsatt sliter, kom det i alle fall noe godt ut av det for min del.»