Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Liv Schipper, Bjørn Gottschlich og Christian Justnes har en ting felles: De er tillitsvalgte for hver sin bedrift og sentrale for Fellesforbundet. De er der for sine arbeidskamerater 24 timer i døgnet, hele uka.

p

De tre fortalte fra sin hverdag under et arrangement i regi av Fellesforbundet under Arendalsuka. Anledningen er at LO har valgt 2019 som et «tillitsvalgtes år»

Ikke ni til fire

Liv Schipper er tillitsvalgt for 3B Fibreglass Norway. Hun kan skrive under på at det ikke er noen ni til fire-jobb å være tillitsvalgt.

– Det er heller 24-7, sier hun.

Da hun ble valgt som tillitsvalgt jobbet hun skift. Det var en slitsom kombinasjon. Det var tungvint. Hun kunne jobbe på natta, og bli innkalt til møter på formiddagen.

Tillitsvalgte forteller

– Det endte med at jeg fikk tilbud om å jobbe i produksjonen på dagtid. Uten det hadde det vært umulig å fungere som tillitsvalgt, forteller hun.

Hun har etterhvert fått kjempet seg til å være klubbleder to dager i uka. Men det har ikke kommet gratis.

Hun elsker å gå rundt og prate med medlemmene. Og de er blitt stadig flere.

– Vi har hatt en stor medlemsøkning. Jeg synes jeg gjør en veldig god jobb, sier hun med et smil - og til applaus fra salen.

– Jeg får faktisk mange komplimenter fra de nye medlemmene for engasjementet mitt, sier hun.

Savner «gølvet»

Bjørn Gottschlich er klubbleder på Kitron og fikk ikke fortsette i produksjonen da han ble tillitsvalgt. Han er også avdelingsleder for avdeling 9 i Fellesforbundet.

– Mange tillitsvalgte føler at de blir presset ut av jobben sin, som du egentlig trives veldig godt med, mener han.

Han opplever ikke for mye skryt - men får heller ikke mye kjeft.

– Hvis det er stille er det egentlig veldig greit, sier han.

Han savner å være en del av produksjonen, og samholdet man opplever der.

– En føler at man til tider blir litt fjern i forhold til kollegaene, sier han.

Christian Justnes er tillitsvalgt hos Kruse Smith og sitter i konsernstyret der. Han er leder av avdelingen i Kristiansand.

Han synes det er for få møter med viktig innhold.

– Av og til sitter jeg i møter der jeg lurer på hva jeg gjør. Samtidig synes jeg det er blitt en tyngre beslutningsvei, sier han.

Han savner den daglige praten med de ansatte på anleggene, kontakten og fellesskapet på arbeidsplassen, og den daglige inputen fra kollegaene.

– Tillitsvalgte skal passe på at alt fungerer. Men det blir ofte slik at du har mest fokus på det som ikke fungerer. Det er ingen kultur for å øse skryt over folk, mener Christian Justnes.

Lang avstand

Det er lang avstand mellom Lilletorget i Oslo, hvor Fellesforbundet har hovedkontor, til de som sitter på »gølvet».

Selv sitter han i forbundsstyret og slik sett er han ofte på hovedkontoret. Den største forskjellen innebærer jobben som avdelingsleder.

– Det var stor overgang, mange overenskomster og du driver nærmest en butikk i forhold til det å være tillitsvalgt, mener Gottschlich.

Hva er det kjipeste med å være tillitsvalgt?

– Å takle permitteringer og nedbemanninger. Saker som du må ta med ledelsen, svarer Liv.

– Problemet er at vi må forsvare avgjørelsene til ledelsen. Når du forklarer hva ledelsen har kommet fram til, blant annet i forhold til nedbemanning. Det er klubben som er med på å bestemme hvem som må gå, eller permitteres. Vi gjør jo det for å redde arbeidsplassen, sier Bjørn.

p

– Permitteringer er vanskelig. Men nedbemanning er det verste.

Også Christian Justnes føler det er slik.

– Når vi forklarer en beslutning som ledelsen har tatt, blir vi tatt til inntekt for at vi er enig med ledelsen, sier han.

– Går vi på en smell i en forhandling eller sak er det ikke det største problemet. Men når du sitter med en kollega som mister jobben, eller opplever arbeidsulykker med tragiske utfall er det veldig leit. Jeg har opplevd to stygge arbeidsulykker. En ung kollega måtte amputere beinet og den andre overlevde et fall på 14 meter. Begge måtte slutte i jobben. Den fortvilelsen du ser i slike situasjoner er det aller verste. De må starte helt på nytt, og kan ikke fortsette i den jobben de har.

Riktig modell

Ingen av de tre er i tvil om hva de mener i forhold til den norske modellen i ryggen.

– Når du ser hvordan mange har det i utlandet, er jeg ikke i tvil om at det er bedre å samarbeide og forhandle med ledelsen enn å stå utenfor og brøle, mener Christian.

– Vi tar ansvar og sitter på innsiden, slipper å stå utenfor. Det vil jeg ikke gi bort, sier Bjørn.

p

Hva som er det mest hyggelige med jobben?

– Når vi klarer å få gjennomslag for saker som medlemmene ønsker, mener Liv.

– Når du ser at du kan hjelpe et medlem i en sak, og medlemmene føler at de har nytte av det. Da kjenner du på godfølelsen, sier Christian.

– Og et høyt og godt lønnsoppgjør er heller ikke å forakte, legger Christian til.