Jo Bredeveien, Dagsavisen

– Ja, man kan vel si at jeg har innført sekstimersdagen på egen hånd, i mitt eget liv. Det vises i antall arbeidstimer, og i lønningsposen, sier Simen Tveitereid, journalist og forfatter.

p

I 2008 ga han ut boka «Hva skal vi med barn?», der han kritiserte innføringen av barnehage for alle landets ettåringer. «Hva sier det om vårt samfunns verdier når det mest ambisiøse målet i familiepolitikken er å skille ettåringer fra foreldrene sine store deler av dagen?», heter det i forlagets omtale av boka.

Selv ventet Tveitereid med å sende sønnen i barnehagen, og gikk ned til rundt 50 prosent stilling da gutten var ett år.

Siden har han og familien flyttet til et småbruk på landet. Kona jobber 70 prosent som lærer. Tveitereid, som er frilanser, har ikke helt oversikt over antallet timer lønner arbeid, men anslår altså at sekstimersdagen er beskrivende for hans arbeidshverdag.

I fjor ga han ut boka «Et fritt liv. Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land», der han skriver om behovet for mer tid til å være for seg selv, med familien, ute.

Dypest sett, sier Tveitereid, handler de to bøkene om det samme.

– Vi domineres av lønnsarbeidets posisjon. Men det finnes jo så mye annet i livet, som vi går glipp av.

Han er ikke i tvil: Vi trenger sekstimersdagen, slik at foreldre kan være mer sammen med sine barn. Dermed foreskriver han sammen medisin som de fleste andre Dagsavisen har snakket med om «omsorgskrisen» de siste ukene.

Tveitereid kommer dessuten med et tilleggsargument for sekstimersdagen: Det gjelder å redde vår jord.

– Avfeide forskning

Barna til Tveitereid er store nå, og det er ti år siden han skrev boka om barnehagen. Det tar likevel ikke lang tid å få ham i gang på temaet. Det forskningsmessige grunnlaget for å hevde at det er bra for ettåringer i gå i barnehage, var tynt, og det lille materialet som kunne peke i den retningen, ble overdrevet og til dels misbrukt, sier han.

– Jeg mener det er blitt skapt en myte, som foreldre tror på, om at det er bra for barna å begynne tidlig i barnehagen. Mange går rundt og er redd for at om barna ikke begynner tidlig nok, vil de tape på det senere i livet.

Forskningen som pekte i motsatt retning, som for eksempel den tyske undersøkelsen som viste at små barn i barnehagen hadde høyere stressnivå enn de som gikk hjemme, ble avfeid med at den ikke var relevant, sier Tveitereid. En norsk undersøkelse har siden bekreftet funnene.

p

Han følte seg som en del av et stort eksperiment, der barna var prøvekaniner. Det ville han ikke være med på.

Hellige kyr

Med boka si utfordret Tveitereid to hellige kyr: Arbeidslinja og likestillingen.

Det var omtrent en tredjedel av norske par med små barn som jobbet to hundre prosent, altså at begge foreldrene hadde full jobb, for ti år siden, forteller han. Men disse menneskene satte dagsorden, fordi de tilhørte middelklassen. Det er vi som jobber i forskning, politikk, mediene. 70 prosent av de høyt utdannede jobbet to hundre prosent.

– Det ble skapt en norm, der du nå nærmest er unormal om du bryter med denne normen og ikke vil sende ettåringen i barnehagen. Mange presses til å ta valg de ikke ønsker, sier Tveitereid.

Spesielt om innvandrere ikke sender barna i barnehagen, får de kritikk av storsamfunnet. Om barn og mor går hjemme, betyr det dårligere integrering av barnet, og at mor ikke vil jobbe, og ikke bidrar til samfunnet, heter det.

– Innvandrere blir omtrent tvunget til å sende barna i barnehagen – selv om de jo egentlig er sunne rollemodeller på dette området, sier Tveitereid.

Samtidig er det dyrt å gå ned i antall timer lønnsarbeid. På kort sikt i form av lavere lønn, noe som på lengre sikt går utover pensjonen. Da blir det vanskelig å være med på bolig- og forbruksfesten.

«Om å ønske seg noe annet»

Da er vi framme ved den seneste boka til Tveitereid, der han blant annet skriver om livet som småbruker.

Han mener småbruket utenfor Kragerø er et fint sted å vokse opp for barna, men dette prosjektet handler like mye om barnas foreldre. Han var i ferd med å få avsmak for livet han levde i byen, der han ble «sugd inn i jobb, karriere og prestasjon». Han snakker om stress, krav og innbilte krav, og om stressede mennesker som mister kontakt med seg selv, og med sine nærmeste.

Han ønsket seg noe annet, som undertittelen på boka bærer bud om. Det ligger også en større tanke bak: Store ord som bærekraft og økologi. Ingen av oss kan fortsette som før.

– Sekstimersdagen bør være den neste store reformen i Norge, sier Tveitereid. Han kaller det «en framtidsvisjon», ikke noe som skal skje i morgen.

– Det handler om den enkeltes velvære, om muligheten til å være mer med barna. Men også i klimaperspektivet er dette nødvendig. Vi kan ikke fortsette å få mer penger hele tida, men istedet kan vi få litt bedre tid. Vi leter etter klimaomstillinger på alle plan, samtidig som vi fortsetter å gi alle økt kjøpekraft hvert år – i verdens rikeste land. Det undergraver jo hele prosjektet fra innsiden.

p

– Sekstimersdagen skal redde jorda, gi oss tid til å være med barna, og til å være i kontakt med oss selv?

– Det høres nesten for godt ut til å være sant. Men dette er jo egentlig en gammel visjon. Forskjellen er at nå er det ikke teori lenger, ikke subjektivt. De uomtvistelige klimaendringene gjør at det nå finnes noe som er galt å gjøre, og noe som er riktig.

Tveitereid snakker om Arne Næss, som allerede på 1970-tallet snakket om det enkle, gode liv.

– Det var jo et subjektivt begrep. Men klimaomstillingen gir Arne Næss rett. Jeg beklager å si det, cruise-passasjer, men: Det er mer verdifullt å padle i kano enn å reise på cruise.