Hva sier tariffavtalene om fleksibel arbeidstid og hjemmekontor?

Kristine Nergaard, Rolf K. Andersen, Kristin Alsos og Johannes Oldervoll, Fafo

Dette er et utdrag fra Fafo-rapporten Fleksibel arbeidstid: En analyse av ordninger i norsk arbeidsliv (side 35–39) forfattet av Kristine Nergaard, Rolf K. Andersen, Kristin Alsos og Johannes Oldervoll. For øvrige funn og omtale med mer kontekst, se artiklene:

• Halvparten av oss kan «flekse»

• Hva er «fleksibel arbeidstid» og «hjemmekontor» – og hvordan fungerer det?

I denne artikkelen, derimot, vil vi blant annet presentere følgende:

• Det er først og fremst tariffavtalene i offentlig sektor som har bestemmelser om fleksibel arbeidstid. Her skiller særavtalen i statlig sektor seg ut ved å gi omfattende regulering av hvordan slike ordninger skal bygges opp.

• Avtalen ble reforhandlet i 2018, og det skal bli enklere å avspasere opparbeidet tid. I kommunal sektor (KS-området og tariffavtaler som bygger på denne) legges det til grunn at ordninger med fleksibel arbeidstid skal drøftes med tillitsvalgte.

• I privat sektor finner vi først og fremst generelle formuleringer i tariffavtalene på sentralt nivå. Mange avtaler åpner for å avtale avvikende arbeidstidsordninger med utgangspunkt i individuelle behov, og at det kan inngås lokale avtaler om fleksibel arbeidstid.

• Noen få avtaler har bestemmelser om hva som må reguleres i lokale avtaler, for eksempel kjernetid. Det er unntaksvis at tariffavtalene knytter forbindelsen mellom plusstid, avspasering, kompensasjon og overtid.

• Hjemmekontor er sjelden regulert i tariffavtalene med unntak av at dette kan være en form for tilrettelegging for eldre arbeidstakere. Ett unntak er flere av Virkes avtaler.

Nærmere bestemt skriver Fafo-forskerne følgende i rapporten (Arbeidslivet.nos uthevinger):

Offentlig sektor

Det er få landsdekkende tariffavtaler som har detaljerte reguleringer om fleksitid. Fleksitidavtalen i staten er sannsynligvis den mest kjente, men også nesten det eneste eksemplet på at partene sentralt har forhandlet fram utfyllende reguleringer på dette området. Avtalen beskrives som en gjennomsnittsberegnet arbeidstidsordning ved at totalregnskapet skal være tilnærmet null ved periodens utløp.

• Følg oss på Facebook.

For at ordningen med fleksibel arbeidstid skal kunne innføres i statlige virksomheter, må dette avtales i den enkelte virksomhet. Ved uenighet blant arbeidstakerne avgjøres spørsmålet gjennom avstemning.

Selve fleksitidavtalen inneholder bestemmelser om kjernetid (09.00 til 14.30) og en ytre arbeidstid (06.00 og 21.00 mandag til fredag). Avtalen setter videre begrensninger på hvor mye den enkelte arbeidstaker kan jobbe, og åpner for individuell avtale om arbeid på lørdager.

Avregningsperioden fastsettes av arbeidsgiver, men må være mellom seks og tolv måneder. Avtalen begrenser også hvor mange pluss og minustimer som kan overføres til neste periode, og fastsetter hvordan avspasering skal avtales.

Partene i staten inngikk i 2017 en ny særavtale om fleksibel arbeidstid. Den nye avtalen er en prøveordning for perioden 1. januar 2018 til 30. juni 2019, og den skal evalueres. Prøveordningen innebærer en utvidelse av de ytre rammene for den fleksible arbeidstiden og skal gjøre det enklere å ta ut opparbeidet plusstid i avspasering.

Det finnes ingen tilsvarende avtale i KS-området. I hovedtariffavtalens fellesdel kapittel 1 § 4.5 heter det at «eventuell innføring av fleksibel arbeidstid, fastsettes etter drøftinger med vedkommende organisasjons tillitsvalgte».

Avtalen gir ikke noe nærmere retningslinjer for hvordan en slik avtale kan se ut. Tilsvarende gjelder for andre avtaler som bygger på KS-avtalen. Det gjelder for eksempel overenskomsten for Private barnehagers landsforbund og enkelte av HUK-avtalene i Virke.

Oslo kommune er et eget tariffområde, og her er det også inngått en rammeavtale om fleksibel arbeidstid som synes å bygge på den statlige avtalen slik den var før den ble reforhandlet i 2017.

Privat sektor

(Artikkelforfatterne er forskere ved den norske forskningsstiftelsen Fafo.)