KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

Olemann Heggem var svært misfornøyd med maten han fikk på sykehjemmene i Oslo. Dette kom klart til uttrykk i dødsannonsen som sto på trykk i Aftenposten.

– For pappa var sausen 90 prosent av middagen, forteller Henriette Heggem.

Det var hun som forfattet dødsannonsen etter at Ole «Olemann» Ingebrigt Heggem døde 23. juli i år.

Hun mener faren her får uttrykt sin mening om noe som var svært viktig for ham. I annonsen står det: «I stedet for blomster kan du donere til ditt lokale sykehjem øremerket oppgradering av generelt dårlig mat og saus.»

• Her lager dei landets beste middag til sjukeheim og heimebuande

Takket ofte nei til maten

Henriette Heggem forteller at faren ofte ringte til henne og klaget på maten han fikk på sykehjemmet i Oslo.

– Men han sa også ifra når han var fornøyd. Omtrent en gang i måneden slo han på tråden for å fortelle at «i dag var faktisk maten god».

Olemann Heggem hadde arbeidet som stuert og kokk, og han hadde drevet både et cateringfirma og en fjellrestaurant.

– Mat var veldig viktig for ham, forteller datteren.

Hun besøkte sin far mellom tre og fem dager i uka. Da hadde hun enten med seg mat, eller hun tok ham med ut på restaurant.

– De dagene jeg skulle på besøk, avstod han fra sykehjemsmaten. Han visste jo at jeg ville ha med noe eller ta ham med ut.

Mange gamle er underernærte

Europeiske studier viser at underernæring varierer fra 36 til 85 prosent blant sykehjemsbeboere. I Norge viser en undersøkelse blant eldre og gamle mennesker som får hjelp fra hjemmesykepleien eller som bor på sykehjem, at 30 prosent lider av underernæring.

Erlend Eliassen, avdelingsleder ved Nygård bo- og behandlingssenter i Sandefjord, mener løsningen ligger i at de som er kartlagt ved hjelp av Ernæringsjournalen lager maten og serverer den, kan det de driver med.

– Vi må lage den maten pasienten vil ha. Nå lager vi mye mat som de ikke vil ha, og så må vi bare kaste den, sier kokken.

Ved siden av jobben i Sandefjord er Eliassen medlem av arbeidsgruppa som skal utarbeide nye nasjonale retningslinjer for å redusere underernæring blant eldre. Han er også leder i Fagforbundets faggruppe for ernæringsfagarbeidere.

Kjøleskap på rommet

Ole Heggem gikk ikke ned i vekt mens han var på sykehjem.

– Det sørget jeg for, konstaterer datteren.

Henriette Heggem fylte kjøleskapet han hadde på rommet med knekkebrød og pålegg.

– På sykehjemmet serverte de bare fint brød, mens han var glad i skikkelig grovbrød, forteller hun.

Henriette Heggem fylte også en krydderbøsse med en blanding av salt og pepper slik at han kunne krydre middagen. Og når de ikke gikk på restaurant i helgene, tok hun med litt vin og snacks som de kunne kose seg med etter en hjemmelaget middag.

– Pappa var ikke kresen

Datteren til Ole Heggem benekter at den kokkeutdannete mannen var spesielt kresen.

– Pappa var altetende, bare maten var god, slår hun fast.

Hun legger til at hun selv ikke er kokk, men at faren aldri klaget på det hun hadde laget til ham.

– Han var også fornøyd når jeg hadde kjøpt helt vanlig mat til ham, som for eksempel en pizza, en indisk rett eller en viltgryte.

Henriette Heggem mener faren ikke var kravstor. Hun tror de færreste ville ha vært fornøyd med det han fikk servert.

– En gang skulle han for eksempel smake på sausen før han begynte på middagen. Men den var så deigete at asjetten ble hengende fast i skeia, forteller hun.

Mener maten ødela livslysten

83-åringen bodde på hele seks private og kommunale sykehjem i Oslo før han døde i sommer. Datteren forklarer det med at han først var til utredning, deretter fikk han plass på en avdeling med andre pasienter som hadde kommet mye lenger i sin demenssykdom enn ham. I tillegg flyttet han fordi han mistrivdes.

– Den viktigste grunnen til at han mistrivdes, var maten, sier Henriette Heggem.

– Pappa har alltid sagt at han ikke er redd for å dø. Men etter at han kom på sykehjem, sa han at han hadde lyst til å dø.

Oslo kommune beklager

Anne-Kristin Bjerga Bjåen, avdelingsdirektør for kvalitet og fag i Sykehjemsetaten svarer slik på kritikken fra Henriette Heggem:

«Mat og ernæring er et sammensatt tema, som vi jobber mye med på alle sykehjem. Middagen ved sykehjemmene blir stort sett levert fra flere sentralkjøkken og anrettet ved sykehjemmene. Alle andre måltider lages ved sykehjemmene, og det legges vekt på å involvere beboere som ønsker det i matlagingen. Maten som serveres, skal være ernæringsmessig god. Samtidig er vårt mål å skape hyggelige og trygge matopplevelser som fremmer trivsel. Vi synes det er leit at dette ikke var opplevelsen i dette tilfellet.»

En sosial mann

Olemann Heggem hadde fått diagnose Alzheimer, men satt fremdeles pris på god mat og drikke og en god samtale. Ifølge datteren fulgte han ivrig med på nyheter. Hun tror derfor at også mangelen på et sosialt liv gikk inn på ham.

Når han gikk ut på stua for å se om det var noe liv, møtte han som regel på noen som var kommet til et stadium i demenssykdommen at de ikke lenger kunne føre en samtale. Og de som var klare nok til å snakke, var gjerne sengeliggende.

– Han var sosial og hadde et sjeldent glimt i øyet, forteller Henriette.

Hun har samlet minner og viser diverse avisutklipp fra livet hans. Tilbakeblikkene viser en mann med humoristisk sans, der hans Frp-engasjement også skinner igjennom: Da han søkte på jobben som direktør i Vinmonopolet, gikk han offentlig ut med følgende motto: «Billig brennevin til folket». Og den gangen han søkte etter folk til restauranten han drev, lovte han lange, slitsomme dager, dårlig betaling og en grinete sjef.

Typisk Olemann

Nå tenker datteren til Ole Heggem på alle de sykehjemsbeboerne som ikke har pårørende, eller som har pårørende som sjelden er på besøk. Hun håper mange tar oppfordringen fra dødsannonsen.

En av dem som kjente den nå avdøde kokken fra ungdomstida på Hegra i Trøndelag, og som har tenkt å gjøre noe, er Anne Marit Leirfall.

– Jeg er i heimbygda nå, og i morgen skal jeg kjøpe en del fløte og crême fraiche og stikke innom bosenteret, forteller hun.

Hun syns det var trist å se at Olemann var død.

– Men da jeg så dødsannonsen, måtte jeg le. Han var en artig kar, og annonseteksten var så typisk ham. Olemann var jo så opptatt at de eldre og av mat.