Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

I boka Odd Harald Røst (77) har skrevet, «Fra medlemsblad til mediehus. Fagbevegelsenes fagblader fra 1876 til 2008», har han viet et helt kapittel til historien om Fri Fagbevegelse – LOs illegale avis som oppsto etter at Norge ble tatt fullstendig på sengen av den tyske krigsmaskinen 9. april 1940.

– Dette var folk som ikke hadde noen erfaring med å leve i et okkupert land, men de forsto likevel hvor farlig det var å utgi disse illegale avisene. Med livet som innsats gjorde de sitt ytterste for å spre mest mulig korrekt informasjon med den frie presse, forklarer Røst overfor FriFagbevegelse i dag.

LES OGSÅ: Kåre og Ingrid ble tatt til fange av nazistene og torturert for å ha jobbet i LOs illegale avis

«Det bare ble sånn»

Nazistene forsøkte med alle midler å stoppe LOs illegale organ, men medarbeiderne klarte å holde avisa gående i over fire år – fra første utgave 4. januar 1941 til krigens slutt i mai 1945. Virksomheten hadde imidlertid en høy pris. Av de 122 som ble arrestert mistet 19 aktivister livet.

77-åringen har stilt seg spørsmålet mange ganger: Hvorfor gjorde de det? Hva var drivkraften for den divisjonen av nordmenn, 20.000 i tallet, som jobbet med å utgi totalt 250 illegale aviser under krigen?

Han har forsøkt å finne svar – blant annet hos en slektning i Sverige som også var med på å spre korrekt informasjon om det som skjedde ute og hjemme fra 9. april 1940 til 8. mai 1945.

«Det bare ble sånn. Vi gled inn i det og hadde et håp om at livet en gang skulle bli bedre. Det var med på å holde moralen oppe», lyder gjennomgangsmelodien ifølge Odd Harald Røst.

Ingen krigersk tone

Han har lest mye av det stoffet som redaksjonen i Fri Fagbevegelse produserte. Sjelden eller aldri er budskapet noe annet enn å mane til ro og orden, holde motet oppe og unngå sammenblanding med okkupasjonsmakten.

Redaksjonene ga nøktern informasjon i ren tekst, aldri bilder.

Unntaket er to dikt av Nordahl Grieg og utgaven etter at nazistene hadde likvidert leder av LOs juridiske kontor, Viggo Hansteen, og klubbformann Rolf Wickstrøm. Det skjedde i forbindelse med den store melkestreiken som startet i Oslo 8. og 9. september 1941.

Odd Harald Røst har skrevet om den illegale presse og innsatsen til aktivistene i Fri Fagbevegelse under krigen.

Aslak Bodahl

– Den krigerske tonen etter henrettelsene av Hansteen og Wickstrøm var et unntak. Alle utgaver begynte med «Kamerat!» og handlet stort sett om å forholde seg til fakta om situasjonen, sier han.

Stoffets spennvidde var også enormt – fra motstandsviljen og nødvendigheten av å stå sammen mot okkupasjonsmakten til advarslene mot nazifisering og verving til tysk tjeneste som frontkjempere.

– At det én dag skulle bli fred igjen, og at dagliglivet og normaliteten før eller senere ville vende tilbake som før krigen, preget mye av innholdet i Fri Fagbevegelse under krigsårene, sier Røst.

Gerhardsen og Bratteli

Den første planleggingen av Fri Fagbevegelse fant sted på Einar Gerhardsens hytte under Kolsåstoppen i Bærum romjulen 1940. På møtet dagen etter, hjemme hos Alf og Rakel Seweriin i Oslo, var både Gerhardsen og Trygve Bratteli til stede.

Den første utgaven mindre enn en måned senere med Kåre Haugen som redaktør, var beskjedent utstyrt og besto av stiftede A4-ark.

– Avisene var tettskrevne ark uten mellomtitler og knapt et eneste avsnitt. Det gjaldt å spare på papiret, som det var vanskelig å få tak i, og være forsiktig. Ordene og budskapet var viktigst i de stensilerte avisene, sier Røst, og legger til at det var først i februar 1945 at den illegale avisa fikk dobbeltkonsonanten FF med store bokstaver i tittelhodet. Navnet på avisa ble beholdt etter krigen.

Viktigste våpen

Gjennom de lange krigsårene var Fri Fagbevegelse det viktigste våpenet til den illegale fagbevegelsen. Per Lie, broren til Haakon Lie og sekretær i Oslo Transportarbeiderforening, hadde ansvaret for den tekniske delen av avisa til både han og flere viktige personer i Fri Fagbevegelse ble arrestert av tyskerne i januar 1942. Dette var et lammende slag mot avisas redaksjon og distribusjonsapparat.

Drøyt tre år senere, i mars 1945, én måned før frigjøringen av Dachau, konsentrasjonsleiren han satt i, døde Lie, 37 år gammel. Da hadde han også vært fange i Sachsenhausen og Natzweiler-Struthof.

– Innsatsen til Lie og de andre aktivistene var tuftet på mot, offervilje og ikke minst lengselen etter frihet, sier Røst, vel vitende om at drivkreftene bak den illegale presse satte livet sitt på spill i kampen for et fritt Norge. Disse avisene var en av de mest utbredte formene for motstandsarbeid.

Saken fortsetter under bildet.

Per Lie kom tidlig med i illegalt faglig arbeid og trykket Fri Fagbevegelse. Han ble arrestert i 1942 og døde i konsentrasjonsleiren Dachau i mars 1945.

Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Brukte melkespann

Med finurlige metoder og god organisering klarte også personene bak Fri Fagbevegelse å få utgitt den illegale avisen. Første nummer hadde et opplag på 800 eksemplarer. Dette økte til oppimot 20.000. Mot slutten av krigen skal LOs illegale avis ha blitt trykket i rundt 15.000 eksemplarer.

Av sikkerhetsmessige årsaker hadde ikke hoveddistributøren av Fri Fagbevegelse noen forbindelse med redaksjonen. Ikke sjelden lå det flere utgaver av avisa i et melkespann bak på en sykkel. Det var ikke lov å la noen av utgavene gli gjennom brevsprekken i døra. Overrekkelsen skulle skje personlig.

Angell Simensen fra Nabbetorp i Fredrikstad var en av distributørene i Nedre Glomma-regionen. Metoden hans var å legge avisa på melkespannet før han tråkket av gårde på Diamant-sykkelen sin. I Røsts bok formulerer han seg slik om en gang det kunne ha gått galt:

«I begynnelsen var vi urutinerte og uvørne. Jeg husker jeg fikk en faderlig overhaling, som rett og rimelig var, av Molteberg da jeg i skjær uforstand hadde stukket noen aviser i dørsprekken da han ikke var hjemme».

Foreldrene laget avis

Mange hadde familiemedlemmer eller venner som var aktive i den illegale presse. Odd Harald var intet unntak. Selv med to små barn laget foreldrene hans illegale aviser hjemme. Faren Oddvar var også redaktør for Fri Fagbevegelse i en periode fram til årsskiftet 1943/44 før han emigrerte til Sverige.

Hjørdis og Oddvar Røst løp derfor en stor risiko under krigen. Ikke bare trykket de illegale aviser som en motvekt til den tyske okkupasjonsmaktens propaganda i huset de bodde i på Hamar. De hadde også to sønner – Trond Ola og Odd Harald som kom til verden i krigsårene 1941 og 1943.

– Jeg forstår ikke at de maktet å samle stoff, skrive, trykke og distribuere illegale aviser mens vi var så små. Foreldrene mine snakket aldri om arbeidet med de frie avisene, sier Odd Harald.

Ikke før i mars i år, 80 år etter at krigen kom til Norge, fikk han bekreftet at faren Oddvar var aktiv i trykking og distribusjon av Fri Fagbevegelse. Det sier litt om hvor hemmeligstemplet arbeidet faktisk var. Farens medvirking er omtalt i boka «Motstand og ikke-motstand» (om Hedemarken under okkupasjonen) av Jon Vegard Lunde.

Distribusjonen av de rundt 250 illegale avisene foregikk med finurlige metoder. Odd Haralds mor var oppfinnsom i måten hun elegant manøvrerte seg unna tyskernes oppmerksomhet.

– Hun skjulte illegale aviser i store poser med hatter som hun selv hadde sydd, sier Røst, som påpeker at det tok lang tid før aktivistene fikk den hederen de også fortjener.

Ble glemt etter krigen

Jens Chr. Hauge, leder av den hjemlige militære motstand i krigsårene, har også undret seg over det: «Hvorfor har vi ikke vært stoltere av vår illegale presse under okkupasjonen?» spurte han. Det tok nemlig 40 år før den illegale pressen ble gjort stats på med et eget minnesmerke.

– Årsaken kan være at aktivistene gikk under jorda etter krigen. Ingen så noe mer til disse personene. De bare forsvant og vendte tilbake til hverdagen så fort som mulig uten å nevne et ord om sin egen motstandskamp. Jeg tror de hadde et ønske om å legge krigen bak seg og legge lokk på alt, sier Røst.

Skulpturen som var ment å hedre den illegale pressen under krigen, står gjemt under et tre i Hydroparken i Oslo. Kåre Valebrokk, mangeårig redaktør og tidligere TV2-sjef, bodde like ved i over 30 år. Bortsett fra 17. mai, når representanter for norsk presse legger ned en krans eller blomsterbukett, opplevde han aldri at noen stanset ved monumentet.

Odd Harald Røst holder minnene levende med sine ord. Glemselen er nemlig vår største fiende.

Første utgave av Fri Fagbevegelse ble utgitt 4. januar 1941. Avisa var A4-ark stiftet sammen og ellers beskjedent utstyrt.

Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv

Det var først i 1945 at den illegale avisa Fri Fagbevegelse fikk dobbeltkonsonanten FF med store bokstaver i tittelhodet.

Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Noen ganger ble Fri Fagbevegelse distribuert helt åpent, som her av Egil Larsen, eller gjemt i melkespann. (Bildet er arrangert)

Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek