Debatt:
Jonas’ penger og politikk
Ragnhild Heyerdahl
Jan-Erik Østlie
Jeg syns det er tillitsvekkende når noen gjennom flere ti-års praktisk politikk har valgt å jobbe for felleskapsinteresser.
NRK opplyser at Jonas Gahr Støre har penger i et fond som via andre er inne på eiersiden av omsorgskonsernet Stendi, som profitterer på velferd. Det dreide seg for Støres del om noen hundre kroner. Da han ble klar over at fondet hadde investert slik, ga han forvalteren beskjed om å gå ut av fondet. Selv har jeg ingen penger i aksjefond, men over 1,5 millioner nordmenn har det. Ganske vanlig, altså. Det hender nok at folk, uten å være klar over det, blir medeiere i selskaper de helst ikke skulle støttet. Poenget er hva man gjør når man får slik informasjon. Støre opptrer ryddig.
ph
Jonas Gahr Støre har arvet mye penger fra bestefaren.Han tok over Jøtul i 1920-åra, da selskapet var på konkursens rand, og var viktig for at selskapet kom seg på fote. Gahr-familien eide Jøtul fram til 1977 (da de solgte til Norcem). Denne bedriften har en historie med ryddige partsforhold mellom ansatte og ledelse/eier. Bedriften ble drevet med et langsiktig perspektiv og sysselsatte mange i Fredrikstad. Jøtul bar de kjennetegn på ansvarlig industriell virksomhet, som vi trenger i landet og som fagbevegelsen er tilhenger av. I motsetning til turbokapitalismen, som preges av høyest mulig avkastningskrav, pengeflytting og uttak av kortsiktige gevinster.
Jeg har en fortid i aktiv politikk. I 1989 var jeg en kort periode personlig sekretær for statsminister Gro Harlem Brundtland. En ting jeg husker fra den tida, var at Jonas Gahr Støre, som jobbet samme sted, reiste spørsmål om å øke skatten på aksjeutbytte. Uavhengig av hva man mener om forslaget, var det åpenbart ikke noe initiativ for å styrke sin egen ellers familiens økonomi. Formålet var derimot å styrke vår felles velferd.
ph
I nær en mannsalder har Støre støttet opp om bedre fordeling i Norge og internasjonalt, blant annet gjennom offentlig finansiert velferd, inkludert formueskatt. Enkelte i Høyre ser rødt (i dobbelt forstand), når en fra «deres egen stand» går inn i sosialdemokratiet. Derav mobbingen om vingling. For min del synes jeg det er tillitsvekkende når noen gjennom flere ti-års praktisk politikk har valgt å jobbe for felleskapsinteresser.
