Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

– Jeg må betale for at jeg sitter her og snakker med deg nå.

Ingrid Hauge Rasmussen har sittet ved spisebordet i over en time. Sitteputa hennes gjør belastningen på bekkenet litt mindre, men hun bør aldri sitte så lenge av gangen. Heller ikke stå. Hun trenger variasjonen, men den er det vanskelig å få i en jobb som krever oppmerksomheten din helst foran PC-skjermen til enhver tid. Alt det ble enklere da koronapandemien sendte Rasmussen hjem for et år siden.

Friskmeldt, men ikke frisk

La oss skru tiden noen år tilbake. Det er 2018 og 54 år gamle Rasmussen jobber som spesialrådgiver for inkludering og mangfold i Stavanger kommune da hun får påvist tarmkreft. Det tar ikke lang tid etter operasjonen før Rasmussen er tilbake i en redusert stilling. Men selv om kroppen er kreftfri, vil den likevel ikke gi sosionomen fred.

En sommerdag i 2018 noen måneder etter operasjonen, våkner Rasmussen opp nærmest blind på det ene øyet. To uker senere får hun store smerter i bekkenet. Hun får også utslett og symptomer på flere andre autoimmune sykdommer som angriper friskt vev i kroppen.

Rasmussen blir satt ut av spill over en lengre periode, men i et møte med Nav i 2019 setter hun ned foten.

– Jeg sa til arbeidsgiveren min at jeg måtte jobbe om det så bare var snakk om en ti prosent stilling.

«Ok, hva kan vi gjøre for deg?», var første responsen fra arbeidsgiver.

Fått med deg denne? Tusenvis av arbeidstakere lever med konstante smerter som ingen ser. Brith Tone er en av dem

Rasmussen mener man kommer langt med åpenhet. – Det betyr ikke at mine kollegaer vet alt som feiler meg, men de vet jeg er syk og at jeg jobber redusert. Ved at de vet, gis de en anledning til å gi omsorg og/eller forstå.

Hanna Skotheim

Brant ingen krefter

Kort tid etter får Rasmussen en PC med touch-funksjon. Hun får også en sofa slik at hun har muligheten til å legge seg ned. Det er da smertetrykket er minst. Hev og senk pult har hun allerede. En mindre versjon av en slik pult sendes hjem til henne den dagen det blir påbud om hjemmekontor.

57-åringen har nettopp kommet seg opp i en 30 prosent stilling på dette tidspunktet og blir ganske skuffet over at hun som allerede har tilbrakt mesteparten av tiden hjemme, må være hjemme enda mer. Skuffelsen er derimot kortvarig. Rasmussen innser nemlig at hun med hjemmekontor slipper kravet om å komme seg opp og ut for å få jobba.

– Jeg brant ingen krefter på å fysisk forflytte meg, og jeg kunne styre tiden selv. Det spilte ingen rolle om jeg jobbet på morgenen eller på kvelden så lenge jeg gjorde det jeg skulle.

Mye lest: Da alenepappa Vegar ble permittert, fikk han ikke dagpenger. Han hadde studerte fem dager for mye

Det er i denne posisjonen Rasmussen har det best. Med rumpa på sitteputen, det ene beint strekt ut på bordet og med armen hengende på armlenet.

Hanna Skotheim

Flaks

På kort tid klarer Rasmussen å komme seg opp i en 50 prosent stilling. Om hun hadde klart det uavhengig av korona og hjemmekontor, mener hun gjenstår å se.

– Jeg er usikker på om det hadde latt seg gjøre hvis jeg for et år siden hadde sagt at jeg må jobbe mest hjemmefra fordi jeg ikke er helt frisk. Men koronaen har vist oss at det fint går an å jobbe hjemme, sier Rasmussen og legger til:

– Jeg tenker jo at det er litt flaks for min del at det kom en pandemi akkurat da det gjorde. Samtidig delte jeg plutselig et skjebnefellesskap med mine kollegaer og det ble mye mer oppmerksomhet på det å ha hjemmekontor.

Denne skaper debatt: Bekymret for Nav-brukere med hemmelig nummer: – Det er her den store fadesen kan ligge

Arbeidsgiver: Uproblematisk å forsette med hjemmekontor

Arbeidsgiveren til Rasmussen, Hanne N. Vatnaland, mener pandemisituasjonen har tydeliggjort at veldig mange kan gjøre en god jobb på andre steder enn på den fysiske arbeidsplassen.

– Jeg tror definitivt dette er erfaringer som vi vil ta med oss når vi får hverdagen tilbake, både for dem som trenger tilrettelegging og for andre», skriver Vatnaland i en epost til Fontene.

Hun ser på hjemmekontor som både et tilretteleggingstiltak og et godt forebyggende tiltak for enkelte. Hun tenker også at det er helt uproblematisk å la Rasmussen fortsette med å ha en del hjemmekontor også etter pandemien.

«Det viktigste for meg er at Ingrid samtidig skal føle at hun er en del av et arbeidsfellesskap, og at vi må finne gode måter å legge til rette for dette på», skriver hun videre.

Vatnaland skriver også at de har supplert med ytterligere ressurser den siste tiden. Dette har de gjort både for å ivareta Rasmussen, men også for å ivareta de oppgavene som skal gjøres.

Mye lest: Tor fikk avslag på yrkesskadesøknad hos Nav og tapte i Trygderetten – så kom kontrabeskjeden

Er det tilstrekkelig livskvalitet?

Om et halvt år er Rasmussen sannsynligvis ferdig utredet og da vil hun få vite hvor mye hun kan jobbe framover. En gradert uføretrygd er det hun tror vil være det mest sannsynlige.

– Hvis jeg ikke fungerer i den jobben jeg har nå, er det nok ikke andre jobber som passer bedre. I hvilken jobb kan du ha hjemmekontor og unngå å både sitte og stå over lengre tid? Nei, det er nok den jobben jeg har nå som er best for meg. Den stortrives jeg også i.

Rasmussen har lenge ønsket seg hund, men fikk det først for kort tid siden. Den holder henne aktiv og hindrer henne fra å sitte lenge av gangen.

Hanna Skotheim

Uavhengig av hva som skjer, var det ikke slik Rasmussen så for seg utgangen av arbeidslivet.

– Alle skal være glad for at de lever, men jeg skulle nok sett at livet mitt så annerledes ut nå enn det gjør.

Rasmussen har kommet langt med galgenhumoren sin og sier hun føler på at hun har «havnet i en medisinsk svartebok». Men hun innrømmer at det verken har vært eller er lett.

– Flere ganger har jeg spurt meg selv om dette er tilstrekkelig livskvalitet. Å valse rundt her mer smerter og fandens oldemor.

– Men du har ikke tenkt på å …

– Jo, om jeg skal ta livet mitt, ja? Jo visst. Jeg tenkte det i den perioden jeg var på det sykeste. Men takket være familie, gode venner og behandlere i helsevesenet så holdt jeg hodet over vannet og lærte meg å ta time for time og dag for dag.

Mye delt: Alenemor Wenche ble satt ut av spørsmålet fra Nav: – Evig takknemlig for hjelpen jeg fikk

Trengte en som var mer «på»

Rasmussen er takknemlig for at hun har hatt en arbeidsgiver som har lagt til rette for henne hele veien. Men det var en periode der hun savnet mer oppfølging. For da Rasmussen i en periode ikke hadde noe annet å stå opp til annet enn konstante smerter, kunne hun trengt en arbeidsgiver som var mer «på».

– På den tida hadde det vært viktig for meg å føle tilhørighet og at jeg var en del av et arbeidsfellesskap.

Rasmussen tok derfor saken i egne hender, fikk på plass et møte med arbeidsgiver og sa at hun ønsket tettere kontakt med arbeidsplassen. Dette ble fulgt opp med en gang.

– Du kan ikke sitte hjemme og forvente at folk vet hvilke behov du har. Du må melde ifra selv, sier Rasmussen som fikk det slik hun ville.

Hanne N. Vatnaland har bare vært arbeidsgiveren til Rasmussen siden november 2020, men svarer på generelt grunnlag at Stavanger kommune har utarbeidet gode rutiner for oppfølging av sykefravær.

«Rutinene tydeliggjør ansvaret som ligger på både arbeidsgiver og ansatt. Så plikter det naturligvis for begge parter å følge opp disse rutinene», skriver hun i en epost.

– Det har en samfunnsøkonomisk side hvis folk klarer å yte mer når de får jobbe hjemmefra, sier Rasmussen og sikter særlig til de som sliter med kroniske smerter i hverdagen. Ved å jobbe hjemmefra, klarer de kanskje også å gå opp i stillingsprosent slik hun klarte, tror 57-åringen.

Hanna Skotheim