Eline Lønnå

De siste tre åra har «hotellkonge» Petter Stordalen tatt ut 285 millioner kroner i utbytte. Den svensk-eide Scandic-kjeden har tatt ut over en milliard i samme periode, mens Olav Thon har bestemt seg for å bruke deler av sin enorme profitt på «veldedige formål». 180 millioner av en profitt på fire milliarder kroner er gitt bort gjennom stiftelsen hans.

Hotellansatte får lite eller ingenting i lønnstillegg, men hotellsjefene får saftige lønnshopp

Disse enkle faktaene står i grell kontrast til lønnsfasiten for de ansatte på milliardærenes hoteller. Sjelden har vel uttrykket smuler fra de rikes bord passet bedre. Etter at de ansatte i reiselivsnæringen streiket seg til retten til lokale forhandlinger i 2016, har resultatene vært mildt sagt nedslående. Det første året fikk de ingenting. I fjor ble det 15 øre timen på Scandic og 10 øre hos Thon. I år har de Choice-ansatte fått 15 øre timen, mens på Scandic og Radisson ble det null øre.

Ansatte opplever disse tilleggene etter lokale forhandlinger som en hån, et slag i ansiktet. Frustrasjonen i bransjen er stor, på bristepunktet. Motparten i NHO argumenterer med at det er krevende å drive hotell i Norge, og at dette er grunnen til at de lokale tilleggene ikke er større. Men hotellkongenes gigantiske overskudd forteller en annen historie.

Derfor er det nok en gang store forhåpninger om at lønnsoppgjøret til våren kan gi et løft. Et som monner. For når det er sentrale forhandlinger er det mulig å stille makt bak kravene i form av trusler om streik – i motsetning til i lokale forhandliger der ansatte ikke har noen aksjonsmuligheter og arbeidsgiverne demonstrativt viser at de ikke har til hensikt å dele ut annet enn lommerusk. Erfaringene så langt viser at lønnstilleggene i bransjen må komme sentralt, og at hele fellesskapet i forbundet må stå bak de hotellansatte i deres kamp for rettferdighet og levelige vilkår.