Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Det er tabu å snakke om volden man opplever i barnevernsinstitusjoner og kanskje også selv bidrar til, sier Carolina Øverlien, forskningsleder ved NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) og professor ved Stockholms universitet. Der er hun veileder for stipendiat Peter Andersson, som har gjort studien. Han har intervjuet 53 informanter ved svenske offentlige barnevernsinstitusjoner. I en artikkel, publisert i Journal of Social Work Practice, dybdeanalyserer han det en av de ansatte forteller.

– Barnevernsinstitusjon er en krevende arbeidsplass, og når følelsene ikke blir adressert, blir det et enda mer krevende sted å jobbe, sier Øverlien.

Avdekker maskulin og voldelig kultur

Studien viser hvordan en mannlig ansatt påvirkes av volden som gjennomsyrer arbeidshverdagen hans, både privat og profesjonelt.

– Det er vanskelig for ham å prate om det. Kulturen er maskulin og voldelig. Det er en forventning om at «dette må du tåle å stå i, ellers må du finne deg noe annet å gjøre», sier Øverlien.

Hun mener dette er den første skandinaviske studien der en ansatt våger å fortelle hva den latente volden gjør med ens identitet og yrkesutøvelse.

– Hva konkret er tabubelagt?

– Å ha visse følelser, som redsel. Informanten vår synes det er vanskelig å si til sjefen sin at han er redd. Er det ok å være mann og redd en jente på 16 år? Det går jo ikke å vise redsel når man jobber et sånt sted, sier Øverlien.

Denne skaper debatt: Etter fem års kamp mot barnevernet har mor fått sønnen hjem: – Han har fortalt at han trodde jeg var død

(Saken fortsetter under bildet)

– Ansatte må få hjelp til å snakke om hva vold i barnevernsinstitusjoner gjør med dem og hvordan deres egen oppførsel bidrar til voldelige episoder, sier forskningsleder Carolina Øverlien.

Anne Myklebust Odland

Må få veiledning

Hun mener de som jobber ved barnevernsinstitusjoner må få ventilere, og at de burde hatt mye mer veiledning, støtte og brifing med psykolog.

– Det gjør noe med en å bli kalt hore mange ganger om dagen. Ansatte må få hjelp til å snakke om hva vold, både psykisk og fysisk, gjør med dem, og hvordan deres egen oppførsel bidrar til voldelige episoder, sier Øverlien.

Hun påpeker at de fleste av dem som jobber ved denne typen institusjoner er lavt utdannet og trenger hjelp til å reflektere rundt egen rolle, og hvordan de utøver makt overfor ungdommen.

– Det er et stort paradoks at personalet som tar hånd om våre mest krevende ungdommer knapt får veiledning. Folk tror jo det er personer med akademisk utdannelse, som psykologer og sosionomer, som jobber på disse institusjonene, men det er det oftest ikke, sier Øverlien.

Hun mener ungdommene vil få det bedre, dersom de ansatte får bedre hjelp til å håndtere utagerende episoder.

Mye lest: Sarah har lov å se døtrene bare 18 timer i året, men fosterforeldrene gir henne mye mer

Legger det på ungdommen

– Hva skjer når det ikke er god nok veiledning?

– Da legger de oftest problemene for volden på ungdommen: At det er de som er voldsomme. Det er vanskelig for personalet å se hva deres egen rolle er i det, hvordan de trigger ungdommene og om de selv kan være voldsomme. Fokuset blir å løse ungdommenes atferdsproblemer i stedet for å forstå og arbeide med traumene deres, sier Øverlien.

Den mannlige ansatte som er dybdeintervjuet, jobber ved et særskilt ungdomshjem i Sverige. Øverlien forklarer at man i Sverige har store låste ungdomsinstitusjoner der omlag 1.100 unge plasseres hvert år. Ungdommene beveger seg fritt inne på institusjonen og får dagtilbud der, men er låst fra å forlate stedet.

– Nesten alle er plassert der for å få omsorg. Samtidig har personalet vidtgående rettigheter til å utøve tvang. Lignende finnes ikke i Norge, sier Øverlien.

Hun mener studien likevel er relevant for norske forhold.

– Det informanten beskriver fra arbeidshverdagen tror jeg kan oppleves likt i Norge. Dette er ungdommer som har opplevd svik hele livet, sier hun.

Innsikt: Fosterforeldre må innstille seg på at fosterbarna skal tilbake til foreldrene, tror barnevernsleder etter dommene i Høyesterett

Spenning straff og behandling

Ungdommene er innelåst på forsterket avdeling, men skjønner ikke om livet der er straff eller behandling, påpeker forskeren. Hun sier det skjer ting som gjør at de føler seg krenket.

– De ansatte er stedfortredende foreldre, men har samtidig mulighet til å sette dem på isolat. Det er en fryktelig vanskelig rolle å ha, påpeker Øverlien.

– Hva må gjøres for at ansatte skal kunne klare den rollen?

– De må diskutere hvor grensen går for hva man skal tåle å høre. De må evaluere om de selv er for hardhendte, og i hvilke situasjoner det ikke er akseptabelt å gripe inn fysisk, sier hun og legger til:

– Her er det jenter som har vært utsatt for overgrep, og så er det mannlige ansatte som holder dem fast. Dette må snakkes om etterpå, hvordan den ansatte selv opplevde det og om han gikk for langt, sier Øverlien.

Hun sier at det ikke går så bra med disse ungdommene.

– Prognosene er ikke så gode. Vi må se på hva vi gjør, og spørre «fungerer det virkelig»? I mange tilfeller burde hjelpen kommet tidligere.

– Ser du noen lyspunkt?

– Jeg tror denne avhandlingen vil vekke oppmerksomhet i Sverige, og kanskje her i Norge også. Jeg skulle gjerne gjort en tilsvarende studie i Norge.

Fått med deg denne? «Aqibs»(10) skolehverdag ble bedre etter bekymringsmeldingen til barnevernet