Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Mulig du ikke har hørt om ham ennå, men ute i den store verden er Dan Banik fra Oslo nærmest som en akademisk rockestjerne å regne.

Hans nye podcast under koronapandemien blir lyttet til i hele 130 land og han blir brukt som foredragsholder verden rundt. Han har tidligere forsket i India, Kina, Bangladesh, Malawi, Uganda, Etiopia, Kenya, Sør-Afrika og Zambia.

Denne uka har han holdt innledning om sine betraktninger rundt hva kineserne gjør i Afrika. Og vi ble nysgjerrig på å høre mer.

Hvorfor interesse for Kina i Afrika?

– Jeg har jo jobbet i Kina. Men de siste 15-årene har det blitt mer fokus både i akademia og ellers om hvordan Kinas økende tilstedeværelse i Afrika vil påvirke en del av det som vi i Vesten er opptatt av. For eksempel vårt arbeid med menneskerettigheter, demokrati, likestilling og klima og bekjempelse av uredelig styresett. Jeg la merke til at det i media ofte var en ensidig kritisk holdning til de kinesiske investeringene. Litt sånn at alt Kina gjør i utviklingsland er kritikkverdig.

– Jeg ble nysgjerrig og reiste ut for å se litt nærmere på disse prosjektene, sier han.

Etter hvert oppdaget den norske professoren at afrikanerne var mer positive til Kinas tilstedeværelse i sine hjemland enn man fikk inntrykk av gjennom mediene i Europa og USA. Blant annet har kineserne investert stort i jernbanestrekningen mellom Nairobi og Mombasa i Kenya, de har bygd jernbane i Tanzania, Zambia, Etiopia og også i noen Vest-afrikanske land.

Norsk Folkehjelp i Mosambik: Etter at småbøndene i Mosambik lærte å dyrke bærekraftig har avlingene firedoblet seg: – Hit kommer mange for å lære

Kina i Afrika

Selv har han besøkt flere av de store infrastrukturprosjektene som kineserne står bak i Afrika, fortalte han da vi møtte ham digitalt på Teams.

Hva tenker du om PST sin ferske sikkerhetsvurdering som sier at utenlandske oppkjøp av infrastruktur, eiendommer og bedrifter utgjør en risiko?

– Jeg har ikke særlig kunnskap om dette. Men på et generelt grunnlag vet jeg det har vært en del bekymringer rundt bygninger og IT-infrastruktur som er gitt fra Kina som gaver til viktige institusjoner som parlamenter og presidentkontorer i afrikanske land. Det var vært debatt om muligheten for å få tak i sensitiv informasjon, men jeg har ikke hørt om noen konkrete sikkerhetstrusler.

Strenge sikkerhetstiltak

Han tror kineserne er like redd for terror og angrep mot sine infrastrukturprosjekter som afrikanere er, så det er nok derfor de har svært strenge sikkerhetsrutiner på blant annet jernbanestasjonene de bygger.

– Jeg så at både politiet og andre myndigheter står klare til å beskytte folk når man går om bord på toget mellom Nairobi og Mombasa. Jeg har alltid følt meg trygg på besøk i Afrika, sier han.

Så forteller han med entusiasme om da han reiste med den kinesiske jernbanen mellom Nairobi og Mombasa, noe han opplevde som komfortabelt, billig og effektivt.

Fra sin egen kjellerstue i Oslo kommenterer han daglig nyheter i hele verden. Den unge professoren i statsvitenskap med det gode humøret har en imponerende merittliste. Til vanlig leder han Oslo SDG Initiative ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, men nå jobber han altså hjemmefra. Dagen før Norge stengte ned, kom han rett fra Malawi.

– Hvorfor investerer kineserne så mye i Afrika?

– Det er flere grunner til det. Men vi kan starte i Kina. På begynnelsen av 2000 tallet følte kineserne at de store selskapene som bygde infrastruktur i Kina, nå hadde bygd så mye i eget land at de trengte arbeidsplasser og oppdrag ute. De store selskapene ble oppmuntret fra offisielt hold om å dra ut og søke muligheter. Den offisielle politikken fikk navnet «Going out», og det førte til at mange bedrifter dro til lavinntektsland som trengte infrastruktur. Kina var selvsikker, hadde hatt økonomisk vekst og hadde bygd opp en imponerende infrastruktur. Nå var de klare for verden og hadde nok også et behov for å drive aktiv politikk overfor internasjonale organisasjoner, mener Banik.

– Mange reiste til andre land i Asia, og en del reiste til Afrika. Infrastrukturprosjektene ble nok også et forsøk på å skape seg diplomatisk makt og politisk støtte i det de kalte sør-sør-samarbeidet, som var helt annerledes enn det vi kjenner som nord-sør-samarbeidet, forteller han.

Les også: Alice Siame har jobbet 30 år i LOs tjeneste i Afrika

Myter om kineserne

Banik, som selv har undervist i mange år i Kina, vil gjerne utfylle bildet som blir skapt, særlig i media, om kinesere i Afrika.

– Det man så, var at selskapene gikk i forhandlinger og ga en del afrikanske land gode betingelser på lån uten markedsrente. I noen tilfeller rene gavepakker. Kineserne hadde selv skaffet seg kompetanse på infrastruktur og kunne sette seg inn i hvilke behov de afrikanske landene hadde. Betingelsene var at det skulle bygges av kinesiske selskaper og at det ikke skulle være noen åpen konkurranse. I begynnelsen ble prosjektene utført hovedsakelig med hjelp av kinesisk mannskap, men dette har endret seg nå, sier han.

Men ser man litt mer nøye på de kinesiske selskapene i Afrika som er inne i de store vei-, jernbane-, og byggeprosjektene og utbyggingen av og IT systemer, så er fortsatt seniorstillingene besatt av kinesiske arbeidere.

– Kina er verdens største utviklingsland. De sier til afrikanske land at «vi har selv løst disse problemene som dere nå opplever. Vi kan hjelpe dere med infrastruktur og teknologikompetanse uten å blande oss borti hvordan dere ønsker å gjøre dette». Dette gir Kina både et fortrinn og troverdighet, sier han.

Les også: Sør-Afrikas første kvinnelige LO-leder har ambisjoner om å samle hele landets fagbevegelse

Kontroversielt

Han mener at kineserne tar afrikanerne på alvor, men de krever alltid noe tilbake, i motsetning til norsk bistand som ofte er bygd på veldedighet samtidig som det er ikke så klart hva de ønsker i retur. Da blir det ifølge Banik en enveisprosess, og mottaker føler seg ikke sett og hørt.

– Norge har sine meninger. Vi vil jo bekjempe korrupsjon, løfte kvinner og øke mangfoldet blant annet i LHBT-befolkningen, noe som fortsatt er veldig kontroversielt i afrikansk sammenheng. Skattebetalerne i Norge krever selvsagt at dette løftes fram, men kanskje kunne man gå fram på en litt mindre ovenfra-og-ned holdning om at «vi vet best», sier han.

– Har vi i Norge mislykkes med vår bistand i Afrika?

– Nei, det skjer mye bra, men jeg tror vi kunne hatt godt av å samarbeide mer med for eksempel Kina i Afrika. Våre verdier er viktige, og våre skattebetalere vil ikke ha sløsing. Vi vil jo at prosjekter skal være ordentlige, men for mottakerne så kan dette virke litt masete. Det blir kanskje mye retorisk prat og nikking selv om det egentlig ikke er vilje til dette. Det er viktig å gå inn i en åpen dialog og lytte mer til mottaker om hva det er de vil og ikke vil, sier han.

Debatt: «Koronakrisen viser hvorfor vi trenger sosialdemokratiet», skriver Are Tomasgard

Norge kan samarbeide

– Mangel på strøm er et stort problem mange steder i Afrika. Her tror jeg Norge kunne bistå mye mer med etablering av solceller, vannkraft og annen teknologi hvis vi søker partnerskap med andre aktører. Jeg synes det er trist at kineserne nå bygger kullkraftverk i Afrika, blant annet i Zimbabwe og i Kenya. Nå er kullkraftverket på Lamu i Kenya midlertidig stoppet på grunn av protester, men i Zimbabwe går byggingen for fullt fordi ingen protesterer og det ikke finnes en god, alternativ løsning for å generere strøm.

Her kunne Norge inngått et samarbeid med Kina om å bruke fornybar energi i stedet, noe som ville vært mye bedre for miljøet, sier han.

– Afrikanske land velger kullkraft fordi kineserne er der og tilbyr dette. Det er billigere, det tar kort tid å bygge og kineserne tilbyr både bygging, teknologikompetanse og finansiering, sier han.

Ny rapport fra Sverige: Populært skattefradrag skaper verken flere jobber eller motvirker svart arbeid

Bygger nettverk og tillit

Professoren har merket seg at kineserne har vunnet tillit fra mange afrikanske ledere. Dessuten tenker de langsiktig og tilbyr skolering og utvekslingsprogram i Kina slik at mange afrikanere knytter sterke bånd til kinesere.

– Senere får kanskje de som har vært i Kina, sentrale jobber i politikken eller i næringslivet i sine land, og da er nettverket gull verd, sier han.

Her tror han også Vesten kan lære av Kina, og har ikke særlig tro på at workshop og seminarer har samme nytten som utvekslingsprogrammene.

Pragmatisk kinesisk modell

– Det er litt sånn at Kina heller vil lære dem å fiske enn å gi dem fisk. Den kinesiske modellen er veldig pragmatisk og ikke abstrakt. De gir folk kompetanse, men tar ikke så mye hensyn til lønn og arbeidsvilkår der de investerer. Ofte er lønna lav og de er verken glad i pressen eller i fagforeningene. Det er ikke alltid så lett for journalister å finne ut hva som står i kontraktene eller å intervjue ledelsen i disse selskapene, sier han.

Men likevel lykkes kinesiske selskap, fordi de får afrikanske ledere til å føle seg sett og verdsatt og skaper arbeidsplasser, forteller han. Han tror norske selskaper og myndigheter har store muligheter for samarbeid for å ta et felles løft blant annet innenfor miljø og klima. Men da mener han kineserne også må jobbe med å få mer åpenhet rundt avtaler de inngår, forpliktelser og åpenhet om nettverk.

Mye delt: Koronakrisen er bare en forsmak på hvordan klimakrisen vil bli, mener forsker Jonathan Neale

Lyttermagnet i 130 land

Banik leder Oslo SDG (FNs bærekraftsmål) Initiative og den interdisiplinære forskningsgruppen Poverty and Development in the 21st Century (PAD) ved Universitetet i Oslo.

Hjemmekarantene har tilsynelatende vært en opptur for den driftige professoren, og han har vært svært produktiv på flere fronter.

Ikke bare har han lært seg å produsere podcast, som har blitt en lyttemagnet i 130 land, men han har også engasjert familien, som består av kone og barn, til produksjon av digitale forelesninger om bærekraftsmålene blant annet. Det var ungdommene på hjemmebane som lærte ham hvordan han kunne filme og lage youtube-video.

Nå gleder Banik seg til å videreformidle mer av sin forskning også til nordmenn.