Tomm Pentz Pedersen

Dagsavisen

Dagsavisen treffer «Silje» i en østfoldby. Førtitoåringen er vanligvis imøtekommende, utadvendt og åpen i samtale med nye mennesker. Også om egen livssituasjon – men frykten for å bli stigmatisert, fordømt og sett ned på henger som en mørk skygge over småbarnsmoren.

Derfor velger hun å være anonym. Spesielt også av hensyn til barna.

Nav-garanti en utfordring

Treffstedet vi har avtalt for intervjuet endres samme dag. «Silje» har fått låne stua til det eneste familiemedlemmet hun har i nærheten.

Tynn, på grensen til ekstremt tynn, kryper hun opp i sofaen. Men det er ingen fallen kvinne Dagsavisen møter. Til det har hun for stor kampvilje, morskjærlighet og stolthet.

For to år siden flyttet hun og ektemannen til Norge fra et annet skandinavisk land. I fjor høst valgte paret å ta ut separasjon – i mai flyttet hun til byen hvor hennes avdøde far bodde. Seksbarnsmoren «Silje» med fire hjemmeboende barn er på leilighetsjakt. Huset er solgt, leieforholdet oppsagt og klokka tikker mot 1. desember. Datoen hvor hun senest må være ute av leiligheten.

«Silje» forteller om et ekstremt stramt leiemarked.

– Det er selvfølgelig en utfordring å komme med Nav-garanti i hånda. Mange utleiere ønsker ikke oss inn i boligen. Fire hjemmeboende barn annenhver uke gjør også at enkelte løfter på øyebrynene. Hadde jeg hatt et nettverk her i byen kunne det ha hjulpet. Det har jeg ikke.

Bekymringer 24/7

Den økonomiske situasjonen har «Silje» ingen problemer med å fortelle om. Hun finner raskt fram mobilen og sjekker bevegelsene på kontoen. Med arbeidsavklaringspenger (AAP) og suppleringsstønad for fire hjemmeboende barn får hun ca. 29.000 kroner i måneden. Det skal dekke boutgifter og alle kostnader for to barnehagebarn, to barn i grunnskolealder – og henne selv. Bidra økonomisk til en utflyttet tenåring, er en utopi.

– Husleia er 14.000 kroner i måneden, pluss kostnaden til strøm. I leiligheten vi nå bor i får jeg heller ikke bostøtte, fordi den ikke er godkjent for utleie. Strømkostnaden kan jeg søke om støtte til fra Nav. Utfordringen er at systemet fungerer ekstremt tregt, jeg har ikke penger igjen til å betale strømregningen, det betyr at den ofte forfaller og går til inkasso.

– Selv om jeg er ekstremt forsiktig med forbruket av strøm tikker måleren når fem personer skal dusje og middag lages. Jeg vil si det så sterkt at jeg bruker strøm kun i ukene barna er hos meg. Nå har det vært vår og sommer, men jeg gruer meg til vinteren. Når jeg er alene er det kun en lampe på kjøkkenet og i stua som står på. Middag lager jeg høyst en gang i uka. Gjerne en rett som kan spises flere dager.

«Silje» prater mye og engasjert om rettferdighet, det offentlige systemet og Forskjells-Norge.

– Er det vanskeligere å være fattig i et rikt land?

– Jeg liker ikke å bruke ordet fattig. Fattigdom handler om mer enn å ha lite penger. Men siden du spør. Ja! Forskjellene blir jo enda tydeligere.

Som en konstant strøm kverner tankene om morgendagen, bosted, klær til barna og økonomiske forpliktelser, innrømmer hun. 24/7. Åpen og ærlig forteller hun om egen diagnose. Borderline, personlighetsforstyrrelse.

– Jeg er medisinert og fungerer fint. Da jeg flyttet til Norge håpet jeg å være med en i en behandlingsform med samtaler i grupper og enkeltvis. Lære hvordan jeg kan styre tankene annerledes. Men jeg fikk beskjed om at jeg var for gammel. Private klinikker er selvfølgelig ikke noe alternativ for meg.

Barn med utviklingsforstyrrelser

«Siljes» barn går fortsatt på skole i tidligere bostedskommune. Det medfører ekstra utgifter til kollektivtransport. 14 kilometer hver vei utgjør en kostnad på over 1.300 kroner i uka, inkludert alle rabatter. Med barn som har Tourettes, ADHD, depresjon og motorisk utviklingsforstyrrelse blir hverdagene krevende for småbarnsmoren.

– I utgangspunktet mener jeg barna mine har krav på transport fra dør til dør. Den søknaden har jeg ennå ikke fått svar på. Det betyr at jeg hver dag må dra sammen med dem. Først til barnehage og deretter til skolen. Reise hjem og nesten «snu i døra» før jeg må dra tilbake og hente dem.

Barnas diagnoser skaper naturlig nok mange bekymringer i mammahjertet. Også økonomiske.

– Med en sterk grad av ADHD tygger faktisk sønnen min i stykker alle klærne sine. Han klarer ikke å la være. Plukker og biter i genserne. I senga pakker han seg inn når han skal sove. Til punktet kommer hvor han får panikk og river seg løs. Skolematen er også en utfordring. Har hjernen sagt at dette er ekkelt, brekker han seg. Polarbrød er det eneste som fungerer i matpakka. Selvfølgelig, et dyrt produkt. For oss.

Bruddet med ektemannen ble opprivende, forteller «Silje». Som eneforsørger og mamma vil hun gjerne gi barna det nødvendige. Det betyr aktiv søken på markedsplassen Finn, byttegrupper på Facebook og på leting i bruktbutikker.

Næringsriktig mat på bordet hver dag kan ofte bli en utfordring.

– Jeg gjør det jeg kan i ukene jeg har barna. Jeg kan lage ernæringsmessig god mat fra grunnen av, men det går ikke for pengene jeg har til rådighet. Når jeg er alene spiser jeg så lite som mulig. Vekten går ytterligere ned. En ond sirkel.

«Silje» stopper opp i noen sekunder og løfter hodet:

– Jeg er glad for å bo i et land som gir fattige hjelp, men levekostnadene er skyhøye og gjør det vanskelig.

«Gratis skole» et begrep med bismak mener mamma «Silje».

– Skolemat. Aktivitetsdager. Godteri til skoleavslutninger. Leirskole på fjellet. Det er faktisk en del ting det er vanskelig å ikke la barna være en del av som koster penger også i den norske skolen, sier hun og tar samtidig opp kostnadene rundt invitasjoner til bursdager:

– Mine barn kan kjenne på situasjonen rundt egen bursdagsfeiring. Når de uka før har vært invitert sammen med halve klassen til bursdag på Østfoldbadet. Det koster fort 2.500/3.000 kroner. Hinsides spør du meg. Noe vi selvfølgelig ikke har mulighet til, hvor ganske vanlige bursdagsgaver til klassekamerater kan velte hele budsjettet vårt.

1. desember står «Silje» og hennes fire barn uten et sted å bo. Leieprisene er høye i østfoldbyen, få objekter har to soverom og NAV-garanti er ingen fordel i et presset marked. (Tomm Pentz Pedersen)

Tomm Pentz Pedersen

Arv og miljø

Seksbarnsmoren «Silje» ventet lenge før hun kontaktet organisasjonen ‘Hjelp oss å hjelpe Østfold’. For bidrag til mat, klær og sko til barna. Tanken på at noen hadde det verre enn henne holdt «Silje» tilbake. Nå har hun også fått hjelp til barnas fritidsaktiviteter, når foreldre må stille opp med gaver til loddsalg eller aktivitetsdager.

– Jeg må innrømme at framtiden ikke ser spesielt lys ut. Jeg forsøker å tenke positivt, men innser at jeg kommer til å være avhengig av støtte fra Nav resten av livet.

Rett etter intervjuet med Dagsavisen skal «Silje» igjen på en ny leilighetsvisning. Hun går på mange visninger.

– Jeg er ikke kravstor. Utfordringen er at vi er fem, og leien ofte høy. Jeg så nylig en leilighet med fire soverom annonsert for nesten 20.000 kroner i måneden. Jeg skal klare meg med to soverom, men leiekostnaden er ofte fremdeles høyere enn det jeg klarer å betale.

«Siljes» oppvekst har sterke paralleller til hvordan hun i dag kjemper for familien. Moren og faren ble skilt da hun var liten, mamma jobbet heltid. Aldri på ferie og tidlig erfaring med å snu hver krone. Nå har moren blitt pensjonist og lansert en radikal løsning som kan hende vil avhjelpe «Siljes» situasjon.

– Mamma har bestemt seg for å flytte til Norge for å hjelpe meg. Håpet er at vi etter hvert skal få leid en leilighet med fire soverom. Bo sammen. Klare å overleve. Jeg og mamma på samme soverom, avslutter «Silje» (42) og legger til:

– Om jeg noen gang klarer å slippe tankene: «Gir jeg barna det de trenger? Er det bra nok?». Det tviler jeg dessverre på.

Forskjellene øker

Ottar Ness er professor ved Institutt for pedagogikk og livslang læring på NTNU. Han leder også Wellfare: Nordisk forskningssenter for livskvalitet og sosial bærekraft.

NTU-Wellfare var norsk samarbeidspartner til en internasjonal rapport om sosiale forskjeller. Den viser at forskjellene mellom rik og fattig øker i Norge.

– Norge har gjennom mange år hatt en politisk målsetting om å utjevne sosiale forskjeller og fremme sosial mobilitet. Rapporten slår imidlertid fast at på mange områder har ikke Norge lyktes godt nok med dette, sier Ottar Ness til Dagsavisen og legger til:

– Også i Norge blir de rikeste rikere, samtidig som det er en tendens til at de som strever med fattigdom dyttes enda lenger ut i utenforskap. Dersom man strever med fattigdom, har lav utdanning, er kvinne, innvandrer og ikke er heteroseksuell så kan slike faktorer forsterke urettferdig ulikhet og sosial ekskludering.

Rapporten viser at en del grupper som befinner seg aller nederst i «den sosiale trappa» har fått det enda verre de siste årene, forteller professor Ottar Ness.

– Med et godt sosialt sikkerhetsnett gjennom velferdsstaten vår, viser rapporten at velferdsstaten knaker i sømmene og at en del grupper faller gjennom det sosiale sikkerhetsnettet vårt.

– Har vi fått en ny gruppe fattige i Norge?

– En av de mest sentrale funnene som presenteres i rapporten er at andelen barn som vokser opp i fattigdom i Norge har økt mer enn den totale andelen i befolkningen som strever med fattigdomsproblematikk. Det er viktig å huske, når man snakker om barnefattigdom, at det ikke er barna som er fattige. Det er familien.

– Familier med foreldre som har lav eller ingen utdanning, svak eller ingen tilknytning til arbeidsliv, familier med enslige forsørgere og familier med minoritetsbakgrunn er særlig fattigdomsutsatte. Disse familiene opplever oftere stress, bekymringer, konflikter og vold, de bor oftere dårlig og trangt, svarer Ness.

Inntekt det er mulig å leve av

– «Silje» som Dagsavisen har intervjuet våger ikke å stå fram med navn og bilde. Hun frykter stigmatisering, fordømmelse og nettroll. Har samfunnet blitt hardere?

– Det er vanskelig å gi et presist svar på om samfunnet har blitt hardere, men mye tyder på at det erfares som svært vanskelig å være fattig i et av verdens rikeste land. Relativ fattigdom, opplevelsen av å ikke ha mulighet til det som vurderes som «normalt» eller «vanlig» i et samfunn har stor innvirkning på opplevelse av verdighet og selvfølelse, medborgerskap, helse og livskvalitet, mener Ness og legger til:

– Samtidig har samfunnsskapte problemer en tendens til å bli tolket inn i et individualisert perspektiv der sosiale problemer forstås i lys av stigmatiserende merkelapper. Mange som strever med fattigdomsproblematikk har dessuten lang erfaring med å bli avvist, både i relasjoner, i tjenester og i velferdssystemer.

– Hvordan kan forskjellene utjevnes?

– Sosial ulikhet i helse og livskvalitet er systematiske forskjeller i helse- og livskvalitet mellom ulike sosiale grupper. Ulikhetene er et resultat av sosiale forhold og livsbetingelser, det vil si forhold vi blir født inn i, vokser opp i, lever, jobber og eldes i. De viktigste grepene for å utjevne sosiale forskjeller i helse og livskvalitet handler dermed om å påvirke forhold og samfunnsstrukturer utenfor helsetjenesten, sier Ness.

– Hvilke konkrete tiltak er viktige?

– Generelt gir vi råd om å rette innsatsen mer mot strukturelle forhold, enn mot enkeltpersoners atferd. Det vil eksempelvis si at folk får en inntekt det er mulig å leve av. Gjøre sunn mat billigere og jobbe systematisk for inkludering og mestring i lokalsamfunn, utdanning, arbeid, frivillighet og i demokratiet, avslutter Ottar Ness, professor ved Institutt for pedagogikk og livslang læring på NTNU.