HANS HENRIK FAFNER

Frifagbevegelse@lomedia.no

En rekke store infrastrukturprosjekter i sultandømmet Oman på Den Arabiske Halvøya har satt fart i en debatt som på mange måter er et gjennombrudd i den delen av verden. Samtidig med at det i Oman er en gammel sak som bare aldri er blitt ført ut i livet.

For å gjennomføre de store byggeprosjektene, som blant annet omfatter et enormt, gassdrevet kraftverk, en flyplassutvidelse og veianlegg, har myndighetene tenkt å utstede et stort antall arbeidstillatelser til migrantarbeidere fra Asia. Dette har ført til protester, som igjen har fått regjeringen til å forklare at de mange nye migrantarbeiderne bare vil bli et midlertidig fenomen, og at man i mellomtida vil gjøre en ekstra innsats for «omanisering».

Trenger utlendinger

Oman har lenge skilt seg ut fra flere av de andre arabiske oljeøkonomier ved å ha som mål å skjære ned på antallet migrantarbeidere, og i stedet få landets egne innbyggere til å ta jobbene. Det er det, som ligger i uttrykket omanisering.

Allerede i 1988 ble Den Nasjonale Omaniseringkomité etablert. Den skulle stå for arbeidet. Da var målet å ha skåret alle eller flesteparten av migrantarbeiderne bort innen 1999. Men i stedet er det gått motsatt vei. I de siste ti årene er antallet utlendinger på sultandømmets private arbeidsmarked vokst med 167 %. I mars i år var det samlede antallet 1.549.510, som omfatter både migrantarbeidere og vestlige i ledende stillinger. Til sammenligning var antallet statsborgere med jobb i private virksomheter beskjedne 217.578.

– Vi trenger utlendingene fordi flere store prosjekter foregår samtidig, sier nestlederen for Omans Handelskammer og Industriråd, Redha Juma Muhammed al Salah, til lokal presse. – Når alt er ferdig vil falle igjen, helt av seg selv.

Jobb i det offentlige

Men det er slike bemerkninger som reiser tvil hos andre. De mener at problemet ligger et helt annet sted. I sommer sender Omans universiteter og fagskoler omkring 45.000 nyutdannede unge ut på arbeidsmarkedet, men analytikere sier at staten vil være tvunget til å ansette flesteparten av dem. For i de private virksomhedene er holdningen at disse menneskene «ikke har kvalifikasjonene som trengs», og at de er «late», fordi de angivelig er vant til å leve et overdådig liv.

Det dreier seg med andre ord om motivasjon, og her har Oman nok en del til felles med andre oljeøkonomier. Det er for eksempel veldig utpreget i bygg- og anleggssektoren, som beskjeftiger 665.679 utlendinger og bare 57.464 omanere (7,9 %). Det samme gjelder for hotell- og restaurantbransjen, der omanerne utgjør 7,8 % av en samlet arbeidsstyrke på 97.758. I industrifagene utgjør landets egne borgere 11,6 %, i handelen er det 16,8 %, og i transport og samferdsel ligger det på 30,3 %. Det mest markante unntaket er bank- og finanssektoren, hvor utlendingene bare innehar 18,1 % av arbeidsplassene.

Strammere kontroll

Omans arbeidsminister, Shaikh Abdallah bin Nasser al Bakri, har bebudet at regjeringen som første målsetning vil skjære tallet på utlendinger ned med 100.000. Det er allerede blitt utstedt et forbud mot å ansette flere migrantarbeidere som rengjøringspersonale, salgsrepresentanter og snekkere, og departementet er i ferd med å lage en handlingsplan for den store bygg- og anleggssektoren.

– Men omaniseringen blir det ikke noe av hvis regjeringen ikke ser på de 60 største virksomhetene, lyder det fra journalisten Saleh al Shaibany.

De største har til sammen 550.000 ansatte, noe som tilsvarer omkring 45 % av arbeidsstyrken i privat sektor. I gjennomsnitt får disse toppvirksomhetene til sammen regjeringskontrakter til en verdi av 3 milliarder rialer (vel 47 mrd. kroner) i året, og det Shaibany synes er problematisk er at de ikke selv gjør en større innsats for å ta inn lokal arbeidskraft.

Han er enig i at et av problemene ligger i utdanningssektoren. Hele 80 % av lærerstaben på mellomlange og videregående utdanninger er utlendinger, som gir de unge gal utdanning, og når de så kommer ut på den andre siden, blir jobbsøknadene deres avvist av andre utlendinger som ser at de mangler kvalifikasjoner.

– Oman er unik, ved å være den første golfstaten som prøver å nasjonalisere arbeidsmarkedet, men tre årtier senere kjemper vi fortsatt med å få innsatsen til å gi mening, tilføyer Shaibany.

Han mener at Omaniseringskomiteen omsider må vise seg, for eksempel ved å holde øye med om store virksomheter blir favorisert ved utstedelse av arbeidstillatelser til utlendinger, samt ved å innføre et strammere kvotesystem for forholdet mellom omanere og utlendinger i den enkelte virksomhet. Dessuten at det skal finne sted en mentalitetsendring lokalt, noe han mener kan ta tid. Men tross alt dette mener han at Oman har en fordel framfor de andre oljeøkonomiene ved å ha erkjent problemet og ved å ha tatt fatt på å tackle det – selv om dette inntil videre bare er skjedd på papiret.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen