Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Per Isdal, psykologspesialist og forfatter, har jobbet med menn som utøver vold i hele sin yrkeskarriere. I helga innledet han på FO-studentenes konferanse om vold og trusler. Tittelen på foredraget var: Dere burde grue dere!

– Jeg har veldig tro på det å grue seg, for det handler om å forberede seg på en krevende jobb, utdypet han.

Selv var Isdal ikke forberedt på hvordan jobben skulle prege ham, og det tok mange år før han skjønte hva som skjedde. Han hadde mareritt hver natt, fikk flashback om overgrep mot barn da han stelte sine egne på stellebordet, var irritabel både hjemme og på jobb, følte forakt for klientene sine og orket ikke folk etter arbeidstid. Han som hadde vært en sosial, utadvendt kar som likte litteratur, rock og jazz, ville bare sitte i kjelleren og høre countrymusikk, se på romantiske komedier og drikke rødvin.

– Nå skal jeg forsøke å holde det foredraget jeg selv skulle ønske jeg hadde hørt da jeg var student, sa Isdal. Og ga studentene seks råd:

1. Bytt jobb jevnlig

Dette er et dilemma, fordi jobbene er kompliserte, og man blir god på det man gjør mye, erkjenner Isdal. Samtidig mener han at mye av det ansatte møter i hjelpeyrker er så smertefullt at man ikke bør jobbe med det for lenge uten pause.

Mennesker som velger hjelpeyrker gjør det ut fra et ønske om å hjelpe andre, men er som regel ikke forberedt på hvordan klientenes lidelse vil påvirke dem selv, mener Isdal.

– Dere får Norges farligste jobber. De jobbene kommer til å gjøre noe med dere. Og den siste som ser at en person er på vei til å bli syk av jobben, det er vedkommende selv. Her trengs gode kolleger, fastslår Isdal.

Han beskriver dette i boka Smittet av vold. På dansk heter den Medfølelsens pris, en tittel Isdal mener bedre får fram det dobbelte ved hjelperrollen: Det meningsfulle i å hjelpe andre på den ene siden, belastningene på den andre.

– Jeg er pokker så glad for å være en hjelper. Det håper jeg dere blir også. Men dere må ikke alltid være så flinke. Dere må gi litt faen, oppfordrer Isdal.

Mye lest: Forsker advarer mot å avfeie for mye av kritikken mot barnevernet som konspiratorisk

2. Velg arbeidssted, ikke la arbeidsstedet velge deg

Et stillingsintervju skal være en toveis samtale, understreker Isdal. Det er ikke bare arbeidsgiver som skal vurdere deg, du kan også benytte anledningen til å spørre hvordan helse, miljø og sikkerhet (HMS) håndteres, hva slag ordning de har for kollegastøtte og hvor mye veiledning du vil få som nyansatt.

Både du selv, kollegene og ledelsen må erkjenne at du kan bli syk av det Isdal kaller «et arbeid i grusomhetens nærhet». Han anbefaler å styre unna arbeidsplasser der den erkjennelsen ikke er på plass.

– Rammene betyr mye. Og for guds skyld: vær fagorganisert!

Mye delt: Barnevernspedagog Christina har fått spørsmål om hun får bonus for å stjele barn

3. Stopp opp innimellom og minn deg selv på hva slags jobb du har

Vi har alle stor evne til å tilpasse oss og skyve på grensene for hva vi anser som normalt. I yrker der du utsettes for sterke inntrykk er det en svakhet, mener Isdal. Selv om du etter hvert ser utskjelling og trusler som helt hverdagslig, vil det likevel prege deg.

Mange har fått rådet «Ikke ta med deg jobben hjem!» Verdens mest ubrukelige råd, ifølge Isdal.

– Jeg har klienter som kan ta livet av seg selv eller andre. Det finnes ikke noen knapp for å skru av det fredag ettermiddag. Dere kommer til å møte fattigdom, rusmisbruk, overgrep, ensomhet. Det er ikke mulig å ikke ta det med hjem. Det dere må jobbe med er å finne ut på hvilken måte dere tar det med hjem, oppfordrer Isdal.

Han mener det råder et flinkhetsideal i disse yrkene, der det forventes at ansatte skal tåle all verdens lidelse. Selv var psykologen totalt uforberedt på at han skulle bli fysisk kvalm av klientene og til og med ønske å ta livet av dem.

– Jeg skammet meg over det. Men etter å ha reist rundt i 20 år og snakket med hjelpere, har jeg skjønt at jeg ikke er aleine, sier han.

Denne skaper debatt: Løgnfabrikker og grupper på Facebook sprer falske nyheter om barnevernet

(Saken fortsetter under bildet)

Flere av studentene på helgas konferanse har knapt lært noe om vold og trusler. Råd fra en erfaren voldspsykolog som Per Isdal kommer godt med, mener de.

Solfrid Rød

4. Ha vareopptelling, tenk på deg selv som butikk

Denne metaforen fra varehandelen handler om å sjekke hvordan det står til nå sammenlignet med for noen år siden.

– Den første oppdagelsen i min butikk var at jeg var blitt et mer alvorlig menneske og et sintere menneske, forteller Isdal.

Han hadde jobbet med voldsutøvere i ti år da han satte seg ned og skrev sin første vareopptelling. Det var da han innså at Miles Davis var erstattet av Lasse Stefanz, at han heller så Paradise Hotel enn kvalitetsfilmene han hadde pleid å like og at han hadde åtte bøker på nattbordet som han hadde lest de 30 første sidene av, men som han aldri kom videre i. Han takket nei til invitasjoner fra venner og befant seg i det han kaller «bevegelsen mot ensomhet».

– Det var et sjokk. Jeg var blitt en person jeg ikke likte, fastslår Isdal.

Etter vareopptellingen tok han fri et år og bodde på en øy i Rogaland. Etter tre måneder kunne han lese bøker igjen. Overbelastningen begynte å slippe taket.

Fått med deg denne? Isabell har vokst opp på barnevernsinstitusjon. Her er hennes råd til de ansatte

5. Du må ha leirbål

Medfølelse er en nødvendig egenskap i hjelpeyrkene, mener Isdal.

– Når vi spør folk som har kommet seg ut av det ytterste mørket om hva som hjalp, så svarer de alltid at det var møtet med en eller flere hjelpere. De svarer aldri at det var pakkeforløp i psykisk helse, sier Isdal.

Fordi hjelperens empati er så avgjørende, er det fare på ferde når empatien brenner ut, påpeker han. Begrepet «compassion fatigue» brukes for å beskrive den gradvise svekkelsen av hjelperen.

– Hvis det får utvikle seg, blir det forakt, advarer Isdal.

Han viser til indianerstammers bruk av leirbål, der hensikten var at modige krigere kunne innrømme frykt og gråte over tapene.

– Hvor er våre leirbål? Hvis vi skal bevare vårt genuine håp om bedre liv for alle, må vi ha leirbål. På min jobb har vi leirbål hver fjortende dag, der vi ler, raser og gråter. Leirbål er avgifting. Hvis vi ikke har noe bål, begynner det å sive ut gift hele tida, sier Isdal.

Han understreker at det er leders ansvar å sørge for leirbålet. Som jobbsøker bør du sjekke om arbeidsplassen har dette, råder psykologen.

Mye delt: Ved å være i «systemet» fikk Alexander et annet liv: – Uten barnevernet hadde Norge sett helt jævlig ut

6. Ha et liv utenom jobben og pass på å ikke være så flink til alt

I tillegg til arbeidsplassens rutiner og ansvar, er det viktig å ha en personlig strategi for å håndtere både berikelser og belastninger som følger med jobben, mener Isdal.

Selv har han landet på en strategi der han både aksepterer og utfordrer seg selv. Han aksepterer sitt eget behov for å være aleine, men utfordrer seg på å gå på middager og fester. Han godtar en kveld med country, mot at han også lytter gjennom en jazzplate som krever litt mer.

– Jeg har slutta å være så flink hele tida, og tar mer hensyn til at jeg har en tøff jobb. Det er mitt råd til dere også: Vær snille med dere selv. Se trash på TV-en når det er det du har behov for.