KATHARINA DALE HÅKONSEN

katharina@lomedia.no

– Det er kjempemorsomt, humrer Rosenqvist der hun sitter i godstolen hjemme i stua på Røa i Oslo.

Hva er det psykiateren ved Ila fengsel og forvaringsanstalt smiler av? Hva er morsomt med aggressive og syke fanger som er dømt for grusomme handlinger? Jo, innimellom treffer Rosenqvist innsatte hun når inn til.

– Det å kunne bety noe for personer som ingen andre egentlig bryr seg særlig om har vært veldig godt for meg, og det er morsomt når det går bra med dem, sier hun.

• For psyk for fengsel

Hun ble psykiater ved en tilfeldighet

Randi Rosenqvist er en dame man lytter til. I hele 40 år har hun viet sin karriere til personer ute av vater. Hun ble psykiater ved en tilfeldighet.

I de første 24 årene fartet hun mye og bodde i Tyskland og USA. Da hun var ferdig med turnustjenesten, bestemte hun seg for at hun ville «komme fra et sted». Hun valgte Oslo.

Å bli psykiater var den letteste jobben å få i hovedstaden som lege. Hun skulle bytte jobb når noe bedre dukket opp. Men det rakk hun aldri.

– Jeg ble så engasjert. Jeg ble parkert i psykiatrien, og det har jeg ikke angret på et øyeblikk.

Hun har som hun selv sier, snakket med farlige menn i alle år, både som behandler ved Regional sikkerhetsavdeling ved Gaustad sykehus, leder av Den rettsmedisinske kommisjon og som psykiater ved Ila fengsel og forvaringsanstalt siden 2009. Men hun har hatt pasienter som har hørt hjemme på Ila i nesten 40 år.

• På en skjult adresse i Oslo jobber leger og helsepersonell gratis for de papirløse

PENSJONIST: Når 65-åringen går av med pensjon, ønsker hun å jobbe frivillig innen omsorg: – Jeg tror ikke paraplydrinker er noe for meg, sier Rosenqvist tørt

Ole Palmstrøm

Rosenqvist mener Breivik ikke lider av isolasjonsskader

På Ila behandler hun ikke de innsatte, men hun leder et team med tre psykologer som risikovurderer rundt 70 forvaringsdømte. Derfor møter hun ofte i retten.

Torsdag 12. januar var hun i Skien fengsel i rettsaken der staten har anket dommen om terrordømte Anders Behring Breiviks soningsforhold. Rosenqvist har hatt flere samtaler med Breivik, men de siste årene har han ikke ønsket å treffe henne fordi han synes hun misbrukte hans tillit. Rosenqvist mener fortsatt at Breivik ikke lider av isolasjonsskader.

• Debattinnlegg om Breivik: Frihetsberøvelsen i narsissismens tid

Historien om en kokko en som ble streit

Mens Østerås-banen hyppig farer forbi og tussmørket legger en demper på utsikten, forteller psykiateren om noen av de menneskene som egentlig hadde alle odds mot seg, men som hun har klart å hjelpe. En av dem traff hun for mange år siden. Han ville ble streit og bad om hjelp.

– I utgangspunktet hadde han kjempeproblemer, var helt kokko. Men jeg har fulgt han i over 30 år. Det var en fornøyelse å oppleve at han ble en samfunnets støtter, å se hva han gjorde for kamerater og nevøer.

• Rosenqvists kronikk om psykisk syke i fengsel

TRE VOLDSEPISODER: – En gang ble jeg slått ned og skadet skikkelig. Jeg har også opplevd å bli truet med kniv og en gang ranet av en med en stor kamphund. Det var ubehagelig, sier Rosenqvist.

Ole Palmstrøm

De farligste innsatte får i praksis livstid

Men de aller fleste historiene er ikke like suksessrike. De siste årene har Rosenqvist skrevet kronikker, snakket med politikere og forelest for medisinstudenter, jurister og Rotarymedlemmer om hvordan det er å være psykisk syk på innsiden av murene. Og hun har snakket om de aller sykeste, de som ikke fungerer i det hele tatt. De som må leve isolert fordi de er så destruktive og voldelige. Når de skal dusje, må fire fengselsansatte være tilstede. Noen av disse kommer til å være i fengsel til de dør. Selv om vi ikke har livstid i Norge, er de altfor farlige til å slippes ut.

– Noen innsatte mestrer så lite at folk flest vil ikke tro det er mulig. Hadde de klart å ta seg sammen, hadde de gjort det. Det er ikke på grunn av vond vilje, men manglende evne, sier hun med et alvorlig, stålgrått blikk.

• – Syke fanger i isolat skal ikke være alene

Bruker enkle ord for å forklare det komplekse

Under hele intervjuet sitter psykiateren rolig i en svart skinnstol. Den siste uka har hun hatt bronkitt. Hun er bedre, men hoster fortsatt. Når de vonde hostekuler kommer fra magen, tar hun pauser.

For å få folk til å forstå hvor ille det står til i fengsel, er hun konkret og forteller om en innsatt som er helt overbevist om at en av tjenestemennene er barnebarnet til bestekameraten til Hitler.

– Han mener også at nattevaktene har voldtatt han. Han er i konstant kampberedskap, dag på dag, år på år. Dette er en person som det er forferdelig vanskelig, faktisk nokså umulig, å få til en god samtale med.

• I Oslo fengsel lærer rusmisbrukere å leve uten rus

Psykiateren er imponert over fengselsansatte

Andre innsatte er like impulsive som treåringer og klarer ikke å reflektere.

– Tenk deg en rasende treåring. Han er ikke god å ha med å gjøre. Når treåringer er 35 år og veier 90 kilo, er det en kjedelig situasjon. Dette er folk som har uklare diagnoser. Jeg tror de har hjerneskader som ikke er påvist. Jeg tror noen av dem er psykotiske. Noen er psykisk utviklingshemmede.

– Jeg er imponert over hvor mye fengselsansatte gjør for de dårligst fungerende, men jeg skulle ønske det fantes mer kompetanse og mer ressurser.

I flere år har psykiateren jobbet for å etablere fengselspsykiatri som en spisskompetanse innen psykiatrien. Hun vil gjerne opprette spesialpoliklinikker for fengselspsykiatri.

• Denne sikkerhetscellen i Oslo fengsel er trolig det nærmeste man kommer et offentlig fangehull i Norge.

TRE VOLDSEPISODER: – En gang ble jeg slått ned og skadet skikkelig. Jeg har også opplevd å bli truet med kniv og en gang ranet av en med en stor kamphund. Det var ubehagelig, sier Rosenqvist.

Ole Palmstrøm

Er bestemor til søsteren barn

Psykiateren jobber ikke lange dager. Det orker hun ikke. Når arbeidsdagen er over, setter hun seg ned i en av stolene ved vinduet på Røa. Kurven ved stolen er full av blader, aviser og bøker. Psykiateren foretrekker krim. For tiden leser hun The Potter’s Field, britisk middelalderkrim. Men ikke på fredag etter jobb. Da har hun et fast ritual.

– Det er litt flaut for en akademiker å abonnere på Hjemmet, men det gjør jeg. På fredagene leser jeg ukebladet Hjemmet fram til Nytt på nytt på NRK begynner. Så ser jeg programmet og legger meg. Det er ukeslutt for meg.

Randi Rosenqvist bor alene. Hun har ingen egne barn, men er bestemor. Da søsteren, som er mye yngre enn henne, fikk barn, ble hun automatisk bestemor Randi. Hun har mange gode venninner, men likevel savner hun en som kan sitte i den andre svarte skinnstolen i stua.

– Det er klart jeg savner en mann. Det hadde vært veldig hyggelig å ha et menneske som jeg virkelig kan relatere til og se på, sier hun og smiler med øynene.

– Men slik gikk det ikke.