Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Sissel Rasmussen (foto)

Mellom mektige fjell i Arktis ligger Longyearbyen og en liten klynge fargerike hus. Et av disse er LO Svalbards kontor på øygruppa. Her sitter Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro.

Albrigtsen kommer rett fra Gruve 7, et kvarters kjøretur ut av byen og opp fjellet. Han har hatt ulike jobber i kullgruvene på Svalbard i 40 år, og er i dag sikkerhetsinspektør i Gruve 7. Han er også leder av Norsk Arbeidsmandsforbunds avdeling i Longyearbyen, leder av LO Svalbard og sitter i Longyearbyen lokalstyre.

Heidi Dovrebro er organisasjonsmedarbeider i LO, og har bodd på Svalbard i 33 år.

Nå er de to fortvilet.

Neste sommer skal Gruve 7 stenges, den aller siste norske kullgruva.

– Du kan trygt si at vi er bekymra for framtida, sier Svein Jonny Albrigtsen.

– Det går bare en vei. Til h …, sier Heidi Dovrebro, og smiler av eget ordvalg.

Albrigtsen er alvorlig:

– Alt vi har bygget opp gjennom 100 år, blir revet ned. Historien forsvinner.

Statuen av gruvearbeideren i Longyearbyen, laget av kunstner Tore Bjørn Skjølsvik.

Sissel M. Rasmussen

De grønne flyttekonteinerne

Det har vært åpnet og stengt mange kullgruver på øygruppa gjennom de siste 100 årene. Den største av de norske, Svea-gruva, sysselsatte en gang over 400 arbeidere.

Nå gjenstår bare Gruve 7, som fram til i fjor leverte kull til kraftverket i Longyearbyen.

Fremdeles eksporterer gruva kull til industri i Tyskland og Danmark, men sommeren 2025 er det etter alle solemerker slutt.

Da vil rundt 70 gruvearbeidere «reise på slutt», som de sier i miljøet, og mange av disse bor i Longyearbyen med familie.

Svein Jonny Albrigtsen anslår at 150 nordmenn vil forsvinne fra øygruppa når gruva stenger. Det vil forsterke en trend som allerede er synlig.

Fra kontorvinduene ser Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro nemlig stadig oftere grønne flyttekonteinere kjøre forbi. I disse har folk har samlet sammen det de eier for å dra tilbake til fastlandet.

Albrigtsen sukker:

– «Nå skjer det så mye her», sier folk, «at det er like greit å komme seg ned».

Fra «company town» til nye næringer

En nødvendig omstilling, mener mange, og en villet politikk fra myndighetene:

Norge skal ikke lenger ta ut kull på Svalbard.

I Longyearbyen, som i flere tiår var en «company town» bygget opp rundt gruvene, begynte omstillingen ved årtusenskiftet. Næringslivet er blitt mer differensiert. Blant annet har virksomhet innenfor reiseliv og forskning vokst fram.

LO Svalbards bekymring er at disse næringene ikke kan bidra til fortsatt å sikre norsk suverenitet på Svalbard.

Her må vi innom øygruppas særegne historie. I 1920 slo en internasjonal avtale, Svalbardtraktaten, fast at det er Norge som har suverenitet på øya. Det betyr at Svalbard er norsk, det er Norge som bestemmer reglene og håndhever disse.

Men for å understreke at øygruppa er norsk, er det viktig for norske myndigheter at det bor nordmenn på Svalbard.

Og der gruvesamfunnet tiltrakk seg nordmenn gjennom helårige, stabile arbeidsplasser, er det færre norske arbeidstakere som søker på jobber innenfor reiseliv.

– Jobbene er for dårlig betalt og har for dårlige betingelser. Det er ingen nordmenn som vil ha dem, sier Svein Jonny Albrigtsen.

Mange av jobbene innenfor turismen også er basert på sesong og får ikke arbeidstakerne til å bli boende, mener LO Svalbard-lederen. Det samme gjelder for forskning.

– Forskerne kommer hit, og så drar de igjen. Og mange kommer fra utlandet.

Les også: Rune frykter for Longyearbyen-samfunnet når gruva stenger 

Rekordlav andel nordmenn

Tall fra Statistisk sentralbyrå bekrefter at det blir flere utlendinger og færre nordmenn på øygruppa.

Tall fra april i år viser at andelen nordmenn har sunket med over 10 prosent de siste ti årene, og er rekordlav.

På Svalbard regnes Longyearbyen og Ny-Ålesund som norske bosetninger. I april bodde det 2.617 personer her, fra omtrent 50 ulike nasjoner. Det er blitt 500 flere innbyggere i løpet av de ti siste årene, men bare 15 av disse har norsk statsborgerskap.

I april var bare 64 prosent av innbyggerne i Longyearbyen og Ny-Ålesund norske.

I tillegg går botiden til nordmenn ned. Det vil si at de som kommer hit, flytter raskere tilbake til fastlandet.

Denne nedgangen tar myndighetene på alvor. I den ferske Svalbardmeldingen slår regjeringen fast det overordnede målet for Svalbard-politikken: å opprettholde en stabil, norsk bosetting for å sikre norsk suverenitet på øygruppa.

Målet skal nås innenfor stramme og motsetningsfylte rammer. Her er noen av dem:

– Hvem vil bo her nå?

• Andelen nordmenn på Svalbard skal øke, men befolkningen skal ikke vokse. Det gir for store belastninger både for naturen på øygruppa og på infrastrukturen, som veier, vann og boliger. Det blir også for dyrt for Norge å opprettholde et tjenestetilbud for flere, som skole og barnehage.

• Det skal skapes nye næringer etter kullet, men heller ikke næringslivet skal vokse.

• Andelen utenlandske statsborgere skal ned. Men det er et flertall av disse som tar jobber innenfor næringene som har vokst etter kullet, blant annet reiseliv.

• Det er mangel på boliger i Longyearbyen, men det skal ikke bygges mer. Staten eier over 70 prosent av boligene, og disse tilbys arbeidstakere gjennom arbeidsgiveren deres. Det kan gjøre det vanskelig for private aktører å starte opp ny næring.

• Svalbards særegne natur må vernes, og klimaendringene skjer dobbelt så fort her som på fastlandet. All utvikling av næringsvirksomhet må ta hensyn til det. For eksempel må turismen ned i volum.

• Myndighetene belønner virksomheter som har bærekraft som mål. Det statseide selskapet Store Norske, som drev gruvene, satser på bærekraft. Men det tar tid å utvikle disse næringene.

Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro mener det er det umuliges kunst å skape nye helårige, stabile arbeidsplasser under disse forutsetningene.

– Vi skal ikke vokse, vi skal ikke bygge og vi skal ikke bruke naturen. Vi forstår at det må være sånn, men hvem vil egentlig ta jobb her nå – og bli boende? Mange kom hit for eventyret i naturen eller pengene i gruva. Nå er det begrensninger på alt.

Gi jobb til de lokale, sier LO-sekretæren

Nylig var LO-sekretær Are Tomasgard på besøk i Longyearbyen, sammen med Anita Johansen, tidligere leder av Norsk Arbeidsmandsforbund. Nå er Johansen spesialrådgiver i LO med ansvar for næringsutvikling i Nordområdene.

Are Tomasgard sier at LO nå vil legge «mer trykk» på Svalbard. Og han ser en mulighet i alt som må repareres i Longyearbyen: Hva med å samle oppgavene og gi dem til entreprenører som kan tilby nordmenn faste, helårige stillinger?

– Det er et massivt arbeid som må gjøres både med bygningsmasse, vannverk og veier på Svalbard, men der er så mange aktører involvert. Her må noen bruke hodet og legge en plan, så ikke anbudene går til aktører som flyr opp arbeidere og konkurrerer med overnattingsstedene til reiselivsnæringen, sier Tomasgard.  

Anita Johansen er enig.

– Vi må samle oppgavene, og den jobben kan ikke gis til en entreprenør på fastlandet. Den må gis til folk som gir noe tilbake til lokalsamfunnet, sier hun.

Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro er ikke like sikre på at disse prosjektene vil ha noe å si for svalbardsamfunnet. De har ingen tro på at anbudene vil gå til entreprenører som vil tilby norske, langsiktige arbeidsplasser – nylig så de to at Consto, en av få norske entreprenører på øya, måtte pakke sammen og forlate Svalbard.

Dessuten er oppdragene tidsbegrensede, mener LO Svalbard.

– Det blir som å tisse i buksa for å holde seg varm. Når prosjektene er slutt, er det over, sier Dovrebro.

BEKYMRET: Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro i LO Svalbard ser ingen løsning for svalbardsamfunnet etter kullet.

Sissel M. Rasmussen

– En myte at gruva er tom

Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro ser bare én løsning for Svalbard:

– Det eneste som kan opprettholde stabile og helårige arbeidsplasser her, er industrien. Og vi mener at det er gruveindustrien, sier Albrigtsen.

Han mener at Gruve 7 skal få leve så lenge der er kull. Men hvor mye er det egentlig igjen?

Store Norske-direktør Rune Midtgaard sier at det bare er nok kull av industrikvalitet til neste sommer. Det samme mener enkelte av arbeiderne i gruva. Men Svein Jonny Albrigtsen er klar i sin sak:

– Det er en myte at gruva er tom.

LO vil jobbe for at Store Norske skal kartlegge hvor mye kull av god kvalitet det er igjen i Gruve 7, og høre med tyske Clariant – gruvas viktigste kunde – om selskapet kan gi en god pris over flere år.

LO-rådgiver Anita Johansen, som selv har jobbet i gruvene på Svalbard, sier at det neppe er noen varig løsning.

– Vi kjøper oss bare mer tid, sier Johansen.

– Dobbeltmoralsk ikke å ta ut kullet her

Svein Jonny Albrigtsen er ikke like sikker på at gruveeventyret er over på øygruppa.

– Det er fremdeles kull i fjellene her, kanskje også andre mineraler. Jeg mener det bør åpnes nye gruver. Det har jeg sagt hele tida, men jeg får ikke gehør.

– Hva med hensynet til natur og klima?

– Norge kjøper enorme mengder kull fra Colombia, påpeker Albrigtsen, og viser til en rapport fra Fremtiden i våre hender der det kommer fram at Norge de siste årene har importert over 1,2 millioner tonn kull til bruk i industrien.

60 prosent av kullet kommer fra Colombia, der gruvedriften er kritisert for forhold som barnearbeid, et høyt antall dødsulykker og store miljøødeleggelser.

– Det er dobbeltmoralsk av Norge å importere dette dette «blodkullet» og ikke ville ta det ut her, sier Albrigtsen.

LO Svalbard-lederen er også redd for at andre nasjoner skal etablere gruvedrift på øygruppa i Store Norskes fravær.

– Det jeg frykter mest, er at det kommer andre nasjoner inn her. Områdene hvor vi har drevet gruve vil bli vernet av norske myndigheter. Men vi har ingen garanti for at for eksempel kineserne anerkjenner disse reglene. Det er skremmende tider.

Noen lyspunkter?

I slutten av september skal berørte parter få si hva de mener om Svalbardmeldingen i en høring. Senere skal de folkevalgte debattere den på Stortinget.

– Svalbard er blitt kalt «et konstruert samfunn på bestilling fra den norske stat». Hva synes LO Svalbard om regjeringens plan for øygruppa?

– Jeg vet ikke hva jeg skal si, begynner Svein Jonny Albrigtsen.

Han har i flere år jobbet for å få allmenngjøringsloven til å gjelde på Svalbard, så utenlandske statsborgere blir sikret en minstelønn. Det har regjeringen gitt grønt lys for.

Han er også fornøyd med at Gruve 7 tross alt fikk to år ekstra, på grunn av Russlands invasjon i Ukraina og økte kullpriser.

– Det har hjulpet litt. Men vi føler at regjeringa ikke helt skjønner Svalbard, sier Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro.

– Staten har vel allerede innrømmet at de har mistet kontrollen her oppe.