Nils-Petter Enstad

arb-mand@lomedia.no

Anna Berentine Anthoni ble født i Bergen i 1884 og begynte som fabrikkarbeider i tekstilindustrien som 17-åring. Når Frelsesarmeen kom inn i bildet, er kildene tause om, men som tidligere statsråd Grete Knudsen, også hun bergenser, har sagt:

I Bergen var det to steder ungdom fra arbeiderklassen kunne komme inn gratis: Det var på Folkets Hus og Frelsesarmeen.

• Tolv anleggsarbeidere stiftet Arbeidsmandsforbundet for 125 år siden. En ting var felles for alle som ble med

Frelsessoldat

Anthoni valgte i første omgang Frelsesarmeens menighet i Strømgaten 16, og i oktober 1905 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole. Da var hun 21 år gammel.

I løpet av de neste 11 årene var hun stasjonert i alt 14 forskjellige steder. Det er rapportert lite fra disse årene og de stedene hun var, men i 1912 fikk hun ansvaret for å åpne virksomhet på Koppang. Denne menigheten var i virksomhet i om lag 15 år.

Den siste menigheten Anna hadde ansvaret for var i industribyen Sarpsborg. Her trakk hun seg fra tjenesten som frelsesoffiser i desember 1916. Hun flyttet da tilbake til Horten, der hun hadde vært stasjonert før Sarpsborg. I Horten drev hun sin egen forretning fram til 1919. Da ble hun ansatt som styrer ved Horten Aldershjem.

Ikke lov å være organisert

I 1925 flyttet Anna Anthoni tilbake til Bergen og fikk jobb som «tekstilarbeider» igjen.

I 1913 var det blitt startet en fagforening for tekstilarbeidere i Bergen. Denne hadde avgått ved en stille død, men Anna Berentine fikk liv i den igjen.

Ifølge enkelte kilder skulle hun ha vært en medstifterne til denne foreningen, uten at det går fram av kildene hvordan det kan henge sammen.

Som frelsesoffiser var hun aldri stasjonert i Bergen, men hun kan muligens ha hatt en permisjon rundt 1913, og at hun da bodde og arbeidet i hjembyen.

Det var ikke bare spøk å være fagorganisert i mellomkrigstidens Norge. I ei bok om Bekledningsarbeiderforbundets historie fortelles det at da en av de større konfeksjonsfabrikkene i Bergen søkte etter nye kåpesyersker, var tre av de beste søkerne organisert. Men verksmesteren krevde at de måtte melde seg ut av foreningen før de kunne få jobb. To av gjorde dette, men den tredje nektet. Fagbevegelsen gikk til rettssak, men tapte denne, til tross for at det noen år før var vedtatt en anti-boikottlov for slike tilfeller.

• Ellisif Wessel kunne ha levd et komfortabelt liv – i stedet ble hun fagforeningsgründer

Bråkmaker og organisator

Dette var situasjonen Anna Anthoni måtte forholde seg til da hun i 1927 ble ansatt som «agitator» for Tekstilarbeiderforbundet. Bakgrunnen for at hun fikk denne oppgaven, ser ut til å ha vært at hun fikk sparken fra jobben hun hadde hatt som tekstilarbeider. Bedriftsledelsen oppfattet henne rett og slett som en «bråkmaker».

Hun må hun ha gjort en god jobb som agitator. Da tekstilarbeiderne gikk ut av Arbeidsmandsforbundet dannet et eget forbund i 1924, hadde de 2.250 medlemmer. Ti år senere var tallet 5.022 – en vekst på 123 prosent.

Etter hvert ble Anthoni medlem av landsstyret i Tekstilarbeiderforbundet. Som signaturen «G.O» skrev i en artikkel om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» i 1955: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse».

Tekstilarbeiderforbundet ble senere en del av Bekledningsarbeiderforbundet og er i dag en del av Fellesforbundet.

«Vekkelsesagitatoren»

Det er blitt sagt om Anna Anthoni at hun «kombinerte temperament og glød med sunt omdømme og praktisk sans». Dette ble skrevet etter hennes død av en som hadde arbeidet sammen med henne. «Temperamentsfull var hun, heftig i diskusjon og foredrag. Det var noe pågående og inntrengende i hennes arbeid med saker og spørsmål, men fordi temperamentet hadde sitt grunnlag i å hjelpe og gagne dem saken gjaldt, var det noe forsonende, ja, noe oppløftende ved hennes temperament. Hun følte seg som tjener for en sak og en bevegelse».

Internt i fagbevegelsen ble hun iblant omtalt som «tante Ulrikke» etter hovedpersonen i Gunnar Heibergs skuespill, men det var først og fremst ment som en attest. «Liten var hun av vekst, og ved første øyekast kunne hun virke uanselig i sin enkle framtreden. Men hvor hun vokste når hun grep ordet», skrev «O.G.» i 1955.

Startet på kjøkkenet

Erfaringene fra vekkelsesfaget fikk hun bruk for igjen da hun skiftet yrke i 1937 og begynte i rengjøringsbransjen. Heller ikke for denne yrkesgruppen eksisterte det noen fagorganisasjon, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.

Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer. Det betydde mye for en yrkesgruppe som bare hadde seks kroner timen, som måtte arbeid 12 timer om dagen, og hvor overtidsbetaling var helt ukjent. Denne foreningen ledet hun de neste ti årene.

Møtte på Stortinget

Parallelt med fagforeningsarbeidet, engasjerte hun seg også i lokalpolitikken for Arbeiderpartiet. Fra 1934 og fram til sin død var hun medlem av Bergen bystyre og formannskap, og var leder for flere kommunale utvalg.

Ved stortingvalget i 1937 ble hun tredje vararepresentant fra Bergen, og ved valget i 1949 ble hun første vara. Hun sto på fjerde plass på lista, og Bergen Arbeiderparti fikk tre stortingsrepresentanter. Men i og med at Nils Langhelle var samferdselsminister, var det den tidligere frelseskapteinen som møtte som representant nummer én fra Bergen da Stortinget kom sammen i januar 1950. Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang. Hun fikk plass i sosialkomiteen.

Hennes stortingskarriere ble kortvarig. Allerede i mars 1951 døde hun etter et kort sykeleie.

Stortingspresident Gustav Natvig Pedersen sa det slik i sin minnetale om henne: «Anthoni var ikke av dem som ofte la beslag på Stortingets talerstol. Men de gangene hun opptrådte, viste hun at hun var et menneske som hadde evnen til å gjøre seg opp en personlig mening og til å gi uttrykk for sitt syn. Vi vil minnes henne for hennes sosiale arbeid og den friske måten hun ga uttrykk for sine synsmåter på».

Heder

I mange år har det vært fast tradisjon at det ble lagt krans på graven til Anna Anthoni på Møllendal kirkegård hver 1. mai.

En relativt ukjent pioner, men langt fra glemt. Spesielt ikke av renholderne i Bergen og kvinnene i arbeiderbevegelsen.