Ane Børrud

ane.borrud@lomedia.no

Thomas Dahle

I november 2015 var daglig leder i Oppdal Sten, Petter Bye, på LOs fylkeskonferanse i Trøndelag. Med bakgrunn som tidligere hovedtillitsvalgt i Oppdal Sten og leder av NAF avdeling 8 Midt-Norge, hadde han blitt invitert til å holde et innlegg der. 

Da fikk han en telefon som skulle endre de neste fire årene. Ikke bare for ham, men for alle ansatte i Oppdal Sten. Den som ringte, var en journalist fra Aftenposten som ville ha en kommentar på at Hofmann Naturstein hadde vunnet anbudet med å levere skifer til det nye Nasjonalmuseet på Vestbanetomta i Oslo. 

Hofmann hadde levert inn anbud med Oppdal Sten som underleverandør av skiferen Mørk Oppdal Golan fra Klevanbruddet i Oppdal. Denne skulle kle Norges dyreste og største kulturbygg. 

– Selv om jeg visste at vi lå godt an prismessig og at det var sannsynlig at Hofmann kom til å vinne, var min aller første tanke: «Dette er for stort for oss», forteller Petter Bye.

Han ble glad for at Hofmann vant, men samtidig overveldet over størrelsen på prosjektet. 

– Vi trengte mer maskiner, og vi trengte mer folk. Produksjonen var ikke komplisert, men volumet var enormt, oppsummerer han. 

Petter Bye er daglig leder i Oppdal Sten. Han er stolt over at Nasjonalmuseet er dekket av skifer fra Oppdal Sten, og at bedriften klarte å fullføre oppdraget med bravur.

Thomas Dahle

To forskjellige kontrakter

Hofmann hadde to forskjellige kontrakter med Statsbygg, som var byggherre. 

Den ene var på steinen som skulle dekke fasaden av bygget. All fasadestein skulle tas ut som hele blokker fra bruddet i Oppdal, og fraktes til byen Werbach-Gamburg, 100 kilometer sørøst for Frankfurt. 

Om lag 450 lass med skiferblokk ble kjørt til Tyskland, hvert lass på rundt 24 tonn. Der ble steinen foredlet, før den ble fraktet tilbake til Oslo for montering på det mye museet.

Den andre kontrakten var på hellene som skulle ligge på museets takterrasse. Disse ble tatt ut av det samme bruddet, sendt til Oppdal Sten i Oppdal sentrum og bearbeidet til 5 centimeter tykke skiferheller. 850 tonn heller til takterrasse ble kjørt rett til byggetomta i Oslo. 

Da kontrakten til Nasjonalmuseet var et faktum, måtte Oppdal Sten investere i en ny Volvo 220, som kunne løfte opptil 24 tonn. Den ble solgt da prosjektet var ferdig, og i dag holder det med denne Volvoen som kan løfte opptil 16 tonn. 

Thomas Dahle

Vaiersag med diamant

Klevanbruddet, som er opphav til all skiferen i og på det nye Nasjonalmuseet, ligger i Sør-Trøndelag. Nærmere bestemt i Drivdalen, 20 minutter sør for Oppdal og ved foten av Dovrefjell. 

Her møter vi Andreas Nyvold, som er avdelingsleder i bruddet. Fram til juni 2020 jobbet han ved Oppdal Sten i sentrum av bygda. 

– Vi oppbemanna med to-tre mann under Nasjonalmuseet-prosjektet. Det var viktig for oss at prosjektet ikke skulle gå ut over normal produksjon, og at vi skulle kunne fortsette å serve de andre kundene vi hadde. Jeg tror vi klarte det bra, forteller han.  

I dag er det seks mann som jobber i dagbruddet. 

Nummer sju: Til daglig er de seks stykker som jobber i bruddet, men i sommer var de sju. Hanne Duås (18) jobber for Oppdal Maskinkompani. I sommer var hun utlånt til Klevanbruddet hos Oppdal Sten. Foreløpig som sommerhjelp, men på sikt blir hun lærling. Målet er fagbrev i fjell- og bergverksfag, og å bli bergsprenger.

Thomas Dahle

Nyvold viser oss bruddet der blokkene med skifer som ble sendt til Tyskland ble tatt ut. For selv om fasaden og hellene til terrassen er laget av den samme skiferen, ble den tatt ut på to forskjellige måter, på to forskjellige steder i bruddet. 

– Stenene til fasaden ble tatt ut med vaiersag, mens stenen til hellene ble løsnet med sprengstoff, forteller Nyvold. 

Ved bruk av vaiersag bores det et hull ned og under steinblokka som skal løsnes. Inn i hullet tres en stålvaier besatt med ringer av industridiamant, med cirka 1 cm mellomrom. Vaieren festes til en maskin som går på skinner, som rygger sakte bakover og får vaieren til å skjære seg sakte gjennom fjellet, samtidig som den roterer litt. 

Audun Dørum Andersen var en av dem som var med på å ta ut stein til Hofmann med vaiersaga.  

– Du kan komme en 2–3 meter i timen med saga, forteller han. 

Selv om det er en maskin som gjør jobben, måtte de ansatte hele tiden passe på at maskinen gikk som den skulle. Og at vaieren ble kjølt ned med vann. 

Hovedtillitsvalgt i Oppdal Sten, Stig Roar Dørum, er også med i bruddet denne dagen. Til daglig jobber han i Oppdal sentrum. 

Han forklarer hva som er forskjellen på å bruke sprengstoff og på å bruke sag:

– Når man bruker sprengstoff, blir det skuddriss i steinen. Det ville man ikke ha på fasaden. Det er en mye bedre utnyttelse av råstoffene ved å bruke sag. Det blir ikke så mye svinn, sier han. 

Skiferen til fasaden ble skåret ut av fjellet med vaiersag. Det ble boret hull ned og under steinblokka som skulle løsnes. Inn i hullet tres stålvaieren, besatt med ringer av industridiamant, med cirka 1 cm mellomrom.  

Thomas Dahle

Les også: Sprengte årets strømbudsjett i første halvår – ansatte frykter permittering

– Vakkert bygg

I spisebrakka møter vi resten av gjengen som jobber i bruddet.

Alle samles på brakka under spisepausen. Foran fra venstre ser vi Torbjørn Horvli, Ronny Holmstedt og Andreas Nyvold (bakerst). Foran fra høyre er Hanne Duås og Audun Dørum Andersen. 

Thomas Dahle

Spørsmålet må jo selvfølgelig bli: Hva synes dere om det nye Nasjonalmuseet?

Andreas Nyvold har hatt flere møter med Statsbygg, og sett museet reise seg. Han karakteriserer resultatet som fantastisk.

– Jeg er imponert over jobben som murerne har gjort. Dette er et skikkelig håndverk. Resultatet er fantastisk! Men jeg er jo ikke helt nøytral, humrer han. 

Stig Roar Dørum mener Nasjonalmuseet slett ikke har blitt så fengselsaktig som folk frykta. 

– Jeg er veldig imponert over jobben. Nøyaktigheten. Tenk at de klarer å skape noe så vakkert fra fjellet i Oppdal! 

Stig Roar Dørum er hovedtillitsvalgt i Oppdal Sten på tredje året. Han «står på benk» i bedriftens lokaler i sentrum. Der spalter han skiferen i tynnere plater, og lager gulvflis og trappetrinn.

Thomas Dahle

Torbjørn Horvli mener resultatet ble kjempefint. 

– Det er et helt kvartal i Oslo som kommer fra et høl borti her. Det er imponerende! 

Ronny Holmstedt er imidlertid ikke så imponert. 

– Det er vel ikke det fineste jeg har sett. Det er en stor kloss uten brytning. Jeg liker bedre kombinasjonen tre og stein. Det er jo gode treverkstradisjoner med lafting her i Oppdal som man kunne sett på, mener han.

Men en ting er alle enige om: Bygget kommer til å stå. Om ikke til Dovre faller, så i mange, mange år. 

– Steinen og fargen kommer til å holde seg. Fasaden må jo vaskes på grunn av støv og eksos, men vanlig slitasje gjør bare skiferen enda finere med årene, sier Nyvold. 

Ny-sag og gammel-sag

Oppdal Sten holder til midt i sentrum av Oppdal. Her blir tjukke skiferstein gjort om til blant annet trappetrinn, vindusbrett, peisplater, pipeheller, benkeplater, ovnsunderlag, fliser og ikke minst: gulvheller.

Ved ny-saga møter vi Kim Bye. Ny-saga er en Brenton-sag, innkjøpt fra Italia. Den ble bestilt da det ble klart at Hofmann vant anbudet, og produksjonen av skifer fra Oppdal skulle opp. 

Kim Bye viser en brøkdel av listene med mål på de unike flisene. Hver linje på arket har mål på en spesifikk helle. 

Thomas Dahle

– Ny-saga er overlegen gammel-saga. Den var nødvendig for å få levert det vi skulle, forteller Kim Bye. 

Mens ny-saga kan produsere rundt 40 kvadratmeter om dagen, ligger gammel-saga på rundt 30. 

Som etternavnet bærer bud om, er Kim sønnen til sjefen. Han begynte i bedriften da det ble klart at den skulle levere skifer til Nasjonalmuseet, og det ble behov for flere mann. Etter to år begynte han i læra.

– Jeg fant ut at faget var morsomt, og nå har jeg vært her i seks år, forteller han. 

Under produksjonen til Nasjonalmuseet gikk sagoperatørene opp fra ett til to skift om dagen. 

– Vi oppbemannet ikke. Det var folk som allerede jobba i bedriften som fikk opplæring på sagene, forteller Bye. 

Før produksjonene til museet satt i gang, var arbeidsdagen fra klokka 07:00 til 15:00 for alle. Det gikk de også tilbake til da siste sending var levert. 

Breton: Ny-saga ble bestilt da det ble klart at Hofmann vant anbudet, og produksjonen av skifer fra Oppdal skulle opp.

Thomas Dahle

4.000 unike fliser 

Fra lokalene i Oppdal sentrum ble det sendt 6.200 kvadratmeter med heller til gulvet på takterrassen på Nasjonalmuseet. 5.200 kvadratmeter var med heller laget i ti forskjellige standard-størrelser, mens 1.000 kvadratmeter var med heller som ble laget en og en etter spesifikke mål. 4.000 heller var helt unike. Det var et enormt puslespill. 

– Vi var helt avhengige av den nye saga i denne prosessen, forteller Kim Bye. 

Statsbygg sendte bilder av flis for flis til et eget digitalt tegneprogram. Og så videresendte Kim og kollegaene bildene til ny-saga digitalt. I tillegg var det skjema på skjema med målene på de unike flisene. 

4.000 av hellene som ble produsert var helt unike. Statsbygg sendte bilder av hver enkelt av dem via et digitalt tegneprogram. Så ble bildet videresendt til ny-saga.

Thomas Dahle

– Det var en stor utfordring å holde styr på hva som var blitt produsert, og hva som skulle produseres. Men Andreas Nyvold og Martin Altin som styrte sagene til å begynne med, hadde full oversikt, sier Kim Bye.

Nå er det han og Morten Reitan som styrer ny-saga. 

– Morten har mer erfaring enn meg, mens jeg kan mer data. Vi utfyller hverandre bra, oppsummerer Kim. 

– Once in a lifetime 

Den første leveransen med skifer fra Klevanbruddet i Oppdal gikk en drøy måned etter at Hofmann vant anbudet i november 2015. Det aller siste forsendelsen til Tyskland gikk 15. november 2019. 

– Jeg har levd og åndet med dette prosjektet fram til 11. juni i år. Da var jeg på åpningen av Nasjonalmuseet, og da satte jeg strek, forteller daglig leder Petter Bye. 

Han er stolt over at Oppdal Sten fikk det til. 

– Vi klarte å levere til tidsfristene. Bygget ble forsinket, men vi holdt det vi lovte. Det har også vært veldig lite reklamasjon i ettertid. Og vi er stolte av den skiferen som er på Nasjonalmuseet. Jeg er forferdelig glad for at de valgte norsk naturstein, oppsummerer daglig leder. 

Han mener at museet har blitt et flott bygg. 

– Bygget vil gjøre ære på det det skal – kunstskattene inni. Jeg er sikker på at det kommer til å berike hovedstaden på samme måten som Operaen i Bjørvika, sier han. 

– Hadde du gjort det igjen?

– Ja …

Bye trekker litt på det. Prosjektet var ikke bare enkelt. Det var stort, og det skulle ikke gå ut over andre kunder. Bedriften måtte investere i nye maskiner, blant annet ny sag og hjullaster som kunne klare å løfte opp til 24 tonn tunge skiferblokker i bruddet. 

– Vi har også bygd på 700 kvadratmeter her i sentrum. Kostnadene har skutt i været. Men det har også gitt synergier. 

Han tar en liten tenkepause.

– Vi hadde gjort det en gang til, men kanskje justert på noe. Men – jeg har en mistanke om at dette var once-in-a-lifetime, avslutter han med et stort smil. 

Slik ser museumsbygget ut, med skifer fra Oppdal.

Annika Byrde / NTB

Mye lest: Det kan hende du må legge ut 30.000 kroner for strøm i januar