Renholder Felicia McGill Cephas var eneste svarte kvinne blant delegatene på LO-kongressen i 2017

Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia

– Hvordan kan du ha det bra med deg selv når du ikke er selvstendig? Hvis du har egen økonomi kan du forlate et dårlig forhold og fortsatt stå på egne ben, sier Felicia McGill Cephas (47).

Hun sitter i sofakroken hjemme i leiligheten på Flatåsen i utkanten av Trondheim. Kampsaken hennes er hele, faste stillinger til alle kvinner som har helse til det.

Hvis de bare jobber tre-fire timer om dagen vil de fortsatt ha ansvar for alt hjemmearbeidet, og det blir det ingen likestilling av. Mange havner også i «praksisfella», mener hun, der de blir værende i arbeidspraksis i år etter år, uten å komme ut i ordentlig jobb.

Cephas ønsker særlig å være talsperson for andre innvandrerkvinner. Altfor mange er helt avhengige av ektefellene sine. Av pengene deres, av språkkunnskapene, nettverket.

Dette er sjuende sak i en serie om kvinnelige pionerer i norsk arbeiderbevegelse fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Les også: Ellisif Wessel kunne ha levd et komfortabelt liv – i stedet ble hun fagforeningsgründer

Beste som har skjedd

– Foruten noen få som rydder bordene her, er jeg den eneste svarte kvinnen i salen, sa Felicia McGill Cephas i et personlig innlegg under LO-kongressen tilbake i 2017.

– Innvandrerkvinner har større risiko for å bli utnyttet og for å bli ofre for arbeidslivskriminalitet, fortsatte hun.

På den tiden var Cephas tillitsvalgt for Norsk Arbeidsmandsforbund i Midt-Norge. Hun har også sittet i LOs representantskap, LOs øverste organ.

Hun mener fagbevegelsen er noe av det beste som har skjedd Norge. Hun snakker om samhold, glede og politikk.

– Her tas de viktige beslutningene, også for innvandrerkvinner. At kvinner blir gående hjemme er ikke bra for noen, sier Cephas.

Saken fortsetter under bildet.

I DAG: Felicia McGill Cephas mener fagbevegelsen er noe av det beste som har skjedd Norge.

Jan-Erik Østlie

Mannens verden

Da Felicia McGill Cephas vokste opp i Liberia, så hun hvordan både moren og senere stemoren var helt avhengige av ektemannens økonomi.

Det vestafrikanske landet ble styrt av Ellen Johnson Sirleaf fra 2006 til 2018.

Sirleaf ble Afrikas første, demokratisk valgte, kvinnelige statsleder da hun kom til makten i 2006. Hun satt fram til 2018. I 2011 mottok hun Nobels fredspris for arbeidet med å bygge opp landet etter borgerkrig nummer to. Sirleaf fikk også heder for å styrke kvinners stilling. Felicia McGill mener Liberia fortsatt bærer preg av å være mannens verden.

– Lillebrødre bestemmer fortsatt over storesøstre, forteller hun.

Saken fortsetter under bildet.

SELVSTENDIG: Felicia McGill Cephas holdt nylig et innlegg på Kulturhuset i Oslo om det å kunne forsørge seg selv. Feminisme anno 2020 var tema for frokostmøtet den 6. mars, i regi av LO og Arbeiderpartiet.

Jan-Erik Østlie

Hvis du ligger med meg

Hun bodde ti år i flyktningleir i Liberias naboland Guinea før hun kom til Norge i 2003. I flyktningleiren fullførte hun videregående skole og hun begynte å jobbe.

– Jeg opplevde mye seksuelt press. Som kvinnelig jobbsøker er det vanlig å få høre at «du er så vakker, du kan få jobben hvis du ligger med meg».

Felicia McGill Cephas var glad da #MeToo-kampanjen kom. Problematikken ble løftet høyt i mange vestlige land, men på det afrikanske kontinentet har det ifølge Cephas vært nokså stille. Hun mener FN bør kreve at medlemslandene skal ha konkrete handlingsplaner mot seksuell trakassering. Selv insisterer hun på å snakke om disse tingene over telefon med familie og venner i hjemlandet hver gang hun får sjansen.

– Jeg tror endring er mulig, selv om det ligger langt fremme. I fremtiden ønsker jeg å gjøre en innsats for Liberia, fortsetter Cephas.

Jehovas vitner

Da Cephas kom til Norge ble hun først med i Jehovas Vitne. Hun trengte å lære norsk og ønsket noen å prate med. Senere, da hun fikk sin første jobb som renholder i en bedrift i Verdal nord i Trøndelag, var det sjefen hennes som oppfordret henne til å melde seg inn i en fagforening. En god investering i tilfelle konflikt på arbeidsplassen, mente sjefen. Cephas synes det var en merkelig beskjed å få fra lederen sin, og lot det være. Da hun flyttet til Trondheim i 2009 og startet i jobb på IKEA, bestemte hun seg for å gi fagforeningen en sjanse. Hun kunne jo alltids melde seg ut igjen om det ikke var noe for henne, om det ble for dyrt. Ikke lenge etterpå ble hun spurt om å bli tillitsvalgt. Når de viser meg tillit må jeg gi noe tilbake, tenkte hun da.

Barn trenger å se

– Nå føler jeg ansvar for å inspirere andre innvandrere til å organisere seg og ta tillitsverv, ja, til å engasjere seg i samfunnet. Mange vegrer seg på grunn av språk og kulturforskjeller, men det er ikke riktig å si «nei» selv om noe virker skummelt. En må prøve, fortsetter hun.

p

Firebarnsmoren mener barn har godt av å se at foreldre tjener egne penger og engasjerer seg i samfunnet. Hun snakker med dem, særlig de to sønnene, om #MeToo, om at de må lære seg å gjøre husarbeid og lage mat – ellers vil de få problemer i kjærlighetsforhold i fremtiden.

Saken fortsetter under bildet.

FORBILDE: Barn har godt av å se at foreldrene tjener penger og engasjerer seg i sammfunnet, mener Felicia.

Bjørn A. Grimstad

Opp klokka fire

Selv får hun full støtte av sin egen ektemann som hun traff og giftet seg med i flyktningleiren i Guinea. Sammen startet de et eget renholdsfirma for en tid tilbake, men det gikk ikke helt etter planen. Nå er de tilbake i vanlige jobber som ansatte renholdere. Hun har en ambisjon om å bli tillitsvalgt igjen.

Cephas står opp klokka fire om morgenen, koker kaffe, gjør seg klar til arbeidsdagen.

– Mange innvandrerkvinner i renholdsbransjen jobber hardt både hjemme og ute. De har lav stillingsprosent og sitter fast langt nede på lønnsstigen. Kanskje jobber de alene, og «hei» og «hade» er de eneste ordene de sier til kundene i løpet av dagen.

Ettermiddagssola lurer seg inn gjennom stuevinduet på Flatåsen. Familien har utsyn rett mot skogen.

– Det er disse kvinnene jeg brenner for, avslutter Felicia McGill Cephas.

Felicia McGill Cephas er en av innlederne på frokostmøtet «Feminisme 2020 – hva nå?» på Kulturhuset i Oslo, fredag 6. mars.

Flere pionerer:

Ellen Stensrud (1953 –), første kvinne til å lede Oslo Jern og Metall
Sidsel Bauck (1929-2005), første kvinnelige forbundsleder av Handel og Kontor
Liv Solbjørg Nilsson (1943-1994), første kvinnelige leder av Norsk Kommuneforbund
Betzy Kjelsberg (1866-1950), Norges første kvinnelige fabrikkinspektør
Johanne Reutz (1896-1989), «LOs første feminist»
Ellisif Wessel (1866-1949), journalist og forkjemper for gruvearbeiderne i A/S Sydvaranger
Bente Wilmar, første kvinnelige forbundsleder i LO
Gerd-Liv Valla (1948-), LOs første kvinnelige leder

Har du tips til flere vi bør skrive om? Send mail til: anne.siri@lomedia.no.