Hun var den første kvinnelige forbundslederen i LO – Bente Wilmar opplevde å bli strøket fra talerlista

Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

I møter i LOs høyborg på Youngstorget lå tåka fra sigarettrøyken tett. Her opplevde Bente Wilmar å bli pepet ut på talerstolen og strøket fra talerlista.

Ingen kvinner turte å ta henne offentlig i forsvar, selv om de etterpå kunne komme bort og si at de støttet henne.

Selv på det politisk radikale og kvinnefrigjørende 70-tallet, var det oppsiktsvekkende at en kvinne hadde et ledende verv. Bente Wilmar fra Oslo ble historiens første kvinnelige leder av et LO-forbund, Norsk Sosionomforbund (NOSO).

NOSO er en av forløperne til Fellesorganisasjonen (FO). Wilmar var leder fra 1977 til 1979, siden ble hun nestleder.

Saken fortsetter under bildet.

GUBBER: MeToo-oppførsel fantes i aller høyeste grad blant «gubbene» på 1970-tallet også, men det ble ikke snakket om, forteller Bente Wilmar.

Martin Guttormsen Slørdal

Raddisene

Journalistene flokket seg rundt Wilmar da hun tok ledervervet, for ikke bare var hun kvinne, hun ledet også et radikalt forbund som skilte seg ut.

Innad i eget forbund skulle Wilmar forsøke å samle alt fra borgerlige medlemmer til AKP’erne. Etter en god del motstand hadde sosionomene kommet med i LO som eget forbund i 1971.

– Vi var idealistiske, husk at barmhjertighetsarbeiderne som tok seg av fattigfolk i gamle Kristiania var forgjengerne våre. Vi ville ikke ha noe pampevelde, som vi kanskje syntes at deler av LO var, forteller Wilmar (73).

Flere av de mannlige forbundslederne kom fra slitsomme jobber på «gølvet», og for dem kunne det være attraktivt å bli værende i fagbevegelsen.

– Mens vi var godt utdannede og hadde spennende jobber å gå tilbake til når vår tid var over.

Kvinnedagen 8. mars: Her er parolene

Tok ordet

Bente Wilmar ville bli journalist, og fikk råd fra Dagbladet-journalisten Gerd Benneche, kjent for sin sosialjournalistikk, om å spesialisere seg på ett fagfelt.

Wilmar startet på sosionomstudiet, og selv om hun ikke ble journalist, så skrev hun mye. Den sjenerte jenta hadde vokst seg til å bli en ung, uredd kvinne som gjerne tok ordet i forsamlinger, og sånn ble hun også lagt merke til blant dem som senere skulle bli hennes fagforeningskamerater.

– Mennene på studiet rykket fort opp til å bli sosialsjefer, mens kvinnene gikk inn i klientarbeid og sosialarbeid. Vi var så vant til å leve med store kjønnsforskjeller og menns hang til status, at vi gjorde ikke noe nummer ut av dette, forteller Wilmar.

Faren likte for øvrig ikke at hun ble forbundsleder, han mente at det ikke passet seg for jenter.

Hun vekket norske kvinner til kamp. Her er historien om Martha Tynæs

Klyping i rumpa

Bente Wilmar minnes eldre menn i posisjoner som så sitt snitt til å gjøre fremstøt overfor unge kvinner. Slibrige kommentarer og klyping i rumpa var slett ikke uvanlig i møtepauser og på hotellkonferanser.

På denne tiden var mange damer fortsatt hjemmeværende, mens mennene tok for seg av godene ute i samfunnet.

Bente Wilmar lener seg over kafébordet vi sitter ved.

– Vi var så vant til det. Vi diskuterte det aldri seriøst, vi lo av det og sa til hverandre at «han tullingen der må du holde deg unna». Vi hadde levd en stund og følte oss tøffe, forteller hun.

– Hva tenker du om #MeToo-oppropet som kom?

– Det var høyst på sin plass.

Gikk av som gravid

At Wilmar gikk av som forbundsleder da hun ble gravid, fikk hun en hel del tyn for. For med det, ga hun også mange av mennene i fagbevegelsen rett i at det var «typisk jenter å forsvinne når de blir gravide». De sa heller dét, enn å legge til rette for at kvinner både kunne få barn og være ledere.

Idealistene i sosionomforbundet skulle ikke ha noen leder på heltid, for da kunne de miste kontakten med felten. Dermed kom altså Wilmars vanlige jobb oppå ledervervet.

– På den tiden hadde vi kun tre måneder fødselspermisjon. Vi bodde på Kongsvinger og jeg togpendlet inn til Oslo. Det ble for mye, forteller Wilmar.

LO har mistet energien

Til tross for stridigheter mellom forbundene og tidvis utfrysing da Wilmar sto på talerstolen, husker hun mest av alt vennligheten og respekten hun ble møtt med som forbundsleder. Det var en fargerik og spennende tid. Vietnamkrigen herjet, diskusjonene om atomvåpen var høylytte.

– LO skrev uttalelser, tok stilling til konflikter utenfor Norges grenser og inviterte internasjonale delegasjoner hit. Vi fikk pressedekning og mange journalister hadde fagbevegelsen som spesialområde, minnes Wilmar.

Sett utenfra synes hun at mektige LO har blitt en blek kopi av seg selv. De har mistet energi og innflytelse, de har blitt utydelige i samfunnsdebatten.

Saken fortsetter under bildet.

TØFFERE: Bente Wilmar savner et tydeligere samfunnspolitisk LO. Hun mener de var tøffere på 1970-tallet.

Martin Guttormsen Slørdal

Råd til unge kvinner

– Mitt råd til LO-ledelsen må være at de løfter blikket opp fra økonomiske prosentberegninger. Snakk også konkret om lederlønningene som vokser inn i himmelen, om økende ulikheter i samfunnet, om flyktningkrisen.

– Hvilket råd vil du gi til unge kvinner i dag?

– Kom på banen og uttal dere. Men det gjør dere da også, dere er flinke.

Flere pionerer:

Ellen Stensrud (1953 –), første kvinne til å lede Oslo Jern og Metall
Sidsel Bauck (1929-2005), første kvinnelige forbundsleder av Handel og Kontor
Liv Solbjørg Nilsson (1943-1994), første kvinnelige leder av Norsk Kommuneforbund
Betzy Kjelsberg (1866-1950), Norges første kvinnelige fabrikkinspektør
Johanne Reutz (1896-1989), «LOs første feminist»
Ellisif Wessel (1866-1949), journalist og forkjemper for gruvearbeiderne i A/S Sydvaranger
Felicia McGill Cephas, talsperson for innvandrerkvinner i Norge
Gerd-Liv Valla (1948-), LOs første kvinnelige leder

Har du tips til flere vi bør skrive om? Send mail til: anne.siri@lomedia.no.