Kvinnelige pionerer i arbeiderbevegelsen
Johanne Reutz ville innføre sekstimersdagen allerede i 1932
«LOs første feminist» har hun blitt kalt, økonomen, kvinnepolitikeren og fredsarbeideren Johanne Reutz (1896-1989).
RÅDGIVER I KRISETID: Johanne Reutz fremmet banebrytende forslag i kampen mot arbeidsledigheten i de harde trettiårene. Bakgrunnsbildet er fra 1. mai-toget i Oslo i 1932.
Portrett: Eivind Enger via oslobilder.no. Bakgrunnsfoto: Hermann Christian Neupert - via digitaltmuseum.no
anne.siri@lomedia.no
Hun vokste opp i et borgerlig hjem i Bergen. I 1925 ble hun ansatt ved LOs nyopprettede statistiske kontor, hvor hun utarbeidet økonomiske rapporter og skrev brosjyrer om faglige emner.
Hun fant materiale som underbygget de fagorganisertes lønnskrav i forhandlinger med arbeidsgiverne.
Forut for sin tid
Reutz ble dyktig på et felt som ellers var forbeholdt menn. Kvinnene i arbeiderbevegelsen hadde tidligere konsentrert seg om mødrehygiene, abort, husmorskoler og barnehager.
Hun var forut for sin tid med sine meninger om kvinners rett til arbeid, oppvurdering av kvinneyrker, forslag om sekstimersdag og kjønnskvotering.
Dette er fjerde sak i en serie om kvinnelige pionerer i norsk arbeiderbevegelse fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Les også: «Jern-Ellen» ble kalt forræder av andre kvinner. Synet på kjønnskvotering var grunnen
I 1932 ble hun trukket inn i arbeidet med Arbeiderpartiets kriseplan, og Reutz fremmet banebrytende forslag i kampen mot arbeidsløshet. Hun ville senke pensjonsalderen, innføre sekstimersdag og kvotere ungdom inn i arbeidslivet.
p
Siden gikk hun til angrep på LO og Arbeiderpartiets vedtak om å begrense gifte kvinners adgang til lønnet arbeid. Med statistisk nøyaktighet viste hun hvor liten innvirkning det ville ha på arbeidsløsheten å kaste gifte kvinner ut av arbeidslivet.
Fratatt alle verv - og siden hedret
Etter frigjøringen ble hun beskyldt for «unasjonal holdning» og fratatt alle sine politiske verv, selv om anklagene mot henne ble aldri bevist.
Allerede før krigen var hun upopulær i enkelte kretser på grunn av sin aktive kvinnepolitikk og en antimilitaristisk holdning.
Siden skulle hun få Kongens fortjenstmedalje i gull for innsatsen i nasjonalt og internasjonalt fredsarbeid.
(Kilde: kvinnehistorie.no, Store norske leksikon)
Flere pionerer:
Ellen Stensrud (1953 –), første kvinne til å lede Oslo Jern og Metall
Sidsel Bauck (1929-2005), første kvinnelige forbundsleder av Handel og Kontor
Liv Solbjørg Nilsson (1943-1994), første kvinnelige leder av Norsk Kommuneforbund
Betzy Kjelsberg (1866-1950), Norges første kvinnelige fabrikkinspektør
Johanne Reutz (1896-1989), «LOs første feminist»
Ellisif Wessel (1866-1949), journalist og forkjemper for gruvearbeiderne i A/S Sydvaranger
Felicia McGill Cephas, talsperson for innvandrerkvinner i Norge
Bente Wilmar, første kvinnelige forbundsleder i LO
Gerd-Liv Valla (1948-), LOs første kvinnelige leder
Har du tips til flere vi bør skrive om? Send mail til: anne.siri@lomedia.no.
Kvinnelige pionerer i arbeiderbevegelsen
Å arbeide for kjønnskvotering på 1930-tallet eller være leder for et sosionomforbund på 1970-tallet, var slett ikke bare-bare. Vi serverer her et knippe kvinnelige pionerer i arbeiderbevegelsen fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag.
Kvinnene vi har valgt ut har trådt inn på mannstunge arenaer, noen har måttet tåle kjeft og utfrysing i kraft av å være kvinner, mens andre har blitt løftet fram som representanter for en ny og mer «kvinnevennlig» tidsalder.
Den internasjonale kvinnedagen:
Dagen ble stiftet i København i 1910 på Den annen internasjonales sosialistiske kvinnekongress*. Dagen var ment å være en aksjonsdag for kvinnestemmeretten.
Initiativet ble tatt av den tyske feministiske sosialisten Clara Zetkin.
I 1911 ble dagen markert den 19. mars i flere land.
Fra 1914 av ble dagen lagt til 8. mars.
I 1917 demonstrerte kvinner i St. Petersburg den 8. mars. Det ble opptakten til den russiske revolusjonen.
Under det internasjonale kvinneåret 1975 ble 8. mars proklamert som internasjonal kvinnedag av FN.
I Norge ble kvinnedagen markert for første gang i 1915, da Aleksandra Kollontaj fra Russland talte ved et stort fredsmøte i Oslo.
Etter andre verdenskrig ble 8. mars stort sett bare markert av Norsk Kvinneforbund.
I 1972 tok Kvinnefronten initiativ til en større demonstrasjon i Oslo 8. mars, og dagen fikk oppsving.
*Den annen internasjonale var en internasjonal sammenslutning av sosialistiske partier og arbeiderpartier som ble dannet på en kongress i Paris i 1889, ved hundreårsjubileet for den franske revolusjon.
Kilde: Store norske leksikon
Flere saker
Kvinnelige pionerer i arbeiderbevegelsen
Å arbeide for kjønnskvotering på 1930-tallet eller være leder for et sosionomforbund på 1970-tallet, var slett ikke bare-bare. Vi serverer her et knippe kvinnelige pionerer i arbeiderbevegelsen fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag.
Kvinnene vi har valgt ut har trådt inn på mannstunge arenaer, noen har måttet tåle kjeft og utfrysing i kraft av å være kvinner, mens andre har blitt løftet fram som representanter for en ny og mer «kvinnevennlig» tidsalder.
Den internasjonale kvinnedagen:
Dagen ble stiftet i København i 1910 på Den annen internasjonales sosialistiske kvinnekongress*. Dagen var ment å være en aksjonsdag for kvinnestemmeretten.
Initiativet ble tatt av den tyske feministiske sosialisten Clara Zetkin.
I 1911 ble dagen markert den 19. mars i flere land.
Fra 1914 av ble dagen lagt til 8. mars.
I 1917 demonstrerte kvinner i St. Petersburg den 8. mars. Det ble opptakten til den russiske revolusjonen.
Under det internasjonale kvinneåret 1975 ble 8. mars proklamert som internasjonal kvinnedag av FN.
I Norge ble kvinnedagen markert for første gang i 1915, da Aleksandra Kollontaj fra Russland talte ved et stort fredsmøte i Oslo.
Etter andre verdenskrig ble 8. mars stort sett bare markert av Norsk Kvinneforbund.
I 1972 tok Kvinnefronten initiativ til en større demonstrasjon i Oslo 8. mars, og dagen fikk oppsving.
*Den annen internasjonale var en internasjonal sammenslutning av sosialistiske partier og arbeiderpartier som ble dannet på en kongress i Paris i 1889, ved hundreårsjubileet for den franske revolusjon.
Kilde: Store norske leksikon
