Ane Børrud

ane.borrud@lomedia.no

Da Runar Sjåstad møtte opp på LOs fylkeskonferanse i Finnmark denne uka, følte han at ringen var sluttet. Det var 29 år siden han var på konferansen første gang. 

Fra Nordens Klippe til Løvebakken

Sjåstad begynte som mekaniker i Syd-Varanger gruve i 1988. I årene som fulgte, ble han tillitsvalgt og etter hvert leder for den sagnomsuste Nordens Klippe, klubben til de fagorganiserte i Arbeidsmandsforbundet i gruva. Han gikk inn i både landsstyre og tariffråd. Han fikk også en plass i LOs representantskap, og ble etter hvert leder for LO Sør-Varanger.

Da han møtte opp på fylkeskonferansen første gang, hadde han akkurat fått ny jobb i LO, som såkalt koordinator for omstilling i Sør-Varanger. Gruva skulle stenges, og han skulle grave fram nye arbeidsplasser, i ruinene av gruvedriften. 

Derfra ble han ansatt i Arbeidsmandsforbundet, først som organisasjonsarbeider, deretter som distriktssekretær i avdeling 9 Nord, Troms og Finnmark. Fire år senere gikk ferden til Finnmark fylkeskommune, der han endte opp som fylkesordfører i 10 år – før turen gikk videre til Stortinget. 

Nå, 29 år senere, er han snart ferdig med to perioder på Stortinget for Arbeiderpartiet i Finnmark, og til høsten begynner han som statsforvalter i Troms og Finnmark. 

Dermed trer han ut av rollen som parti-politiker, og inn i rollen som Stortingets og regjeringens forlengede arm i Norges to nordligste fylker. 

– Jeg følte at det å være med på fylkeskonferansen i år var en slags avslutning på mitt fagligpolitiske virke, forteller Sjåstad. 

Fagbevegelsens Oscar

Sjåstad forventet nok å få noen blomster og gode ord. Eller – egentlig forventet han at regionleder for LO i Troms og Finnmark, Bjørn Johansen, skulle komme med noe tull og fjas, som hevn for Runars tale da Johansen ble 50. 

Men så troppa de opp og talte, en etter en. Ikke bare Bjørn Johansen, men Are Tomasgard fra LO-ledelsen og leder i Arbeidsmandsforbundet, Brede Edvardsen. Sistnevnte overrakte ham LOs høyeste utmerkelse, Pioneren. 

– Jeg så ikke den komme. Jeg ble veldig overraska – og rørt. 

For denne utmerkelsen blir ikke overrekt i utrengsmål. Pioneren, som også kalles fagbevegelsens Oscar, gis til fagforeningsfolk som «har gjort en betydelig innsats i/for fagbevegelsen i minst 25 år sammenhengende». 

Den forrige som fikk prisen i Arbeidsmandsforbundet var tidligere nestleder, Helge Haukeland. 

Året før fikk tidligere leder av forbundet, Erna Hagensen, prisen. 

– Jeg var til stede da Helge Haukeland fikk sin pris. De som har fått prisen før meg, er folk jeg setter utrolig høyt. Det gjør meg ekstra ydmyk og stolt over å få den samme prisen, sier Sjåstad. 

De talte én etter én for å hedre Runar Sjåstad. Fra venstre, LO-sekretær Are Tomasgard , Runar Sjåstad, forbundsleder Brede Edvardsen og Bjørn Johansen, regionleder for LO Troms og Finnmark.

Kirsten Lia

Gruvas gjenoppstandelse

Sjåstad vokste han opp i Sør-Varanger kommune på 70- og 80-tallet, den gangen Sydvaranger Gruve holdt et befolkningstall på 10.000 mennesker oppe.

Han er ganske sikker på at hvis gruva ikke hadde blitt stengt, hadde han vært gruve-mekaniker den dag i dag. 

Men han går ikke med på at det var nedleggelsen av gruva som var springbrettet for hans karrieren.

– Det var vervene jeg fikk i gruva som var springbrettet, og som gjorde at andre muligheter åpnet seg. Det var en rad av tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp på Stortinget. 

Gruva ble åpna igjen etter at den ble stengt i 1997, men gikk konkurs i 2015. Etter det har gruva skiftet eier flere ganger. Nå sist var det det svenske gruveselskapet Grangex som kjøpte opp gruva. De har planer om å starte opp igjen virksomheten til neste år. 

– Det varmer mitt hjerte. Som født og oppvokst i Sør-Varanger vet jeg hvilken betydning gruva har for samfunnet. Jeg har et håp om at Sør-Varanger igjen kommer på kartet som et viktig samfunn her i nord med stor aktivitet. Og at det også innebærer gruvevirksomhet. 

Alltid en Arbeidsmand

Det er snart 30 år siden Sjåstad jobbet som mekaniker for Sydvaranger Gruve. Og likevel føler han en sterk tilhørighet til LO-familien og en kjempesterk tilhørighet til Arbeidsmandsforbundet. 

– Som politiker har jeg vært en kjempetilhenger av det fagligpolitiske samarbeidet. Jeg har hatt tett kontakt, både med LO og Arbeidsmandsforbundet. Jeg har alltid vært stolt av å være medlem av Arbeidsmandsforbundet. 

Men – tiden som mekaniker, den er forbi. Uansett om gruva skulle åpne igjen eller ei. 

– Jeg hadde nok ikke vært den dyktigste mekanikeren i dag, ler han. 

– Med all utvikling som skjer i dag, skal du ikke være lenge ute av et yrke før du havner i bakleksa. Men en Arbeidsmand, det vil jeg alltid være.