Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Sissel Rasmussen (foto)

sissel.rasmussen@lomedia.no

Det var tider det vippet rett vei for øygruppa i nord, mener Svein Jonny Albrigtsen, annen generasjons gruvearbeider, leder for LO Svalbard og medlem for Arbeiderpartiet i Longyearbyen lokalstyre.

Det var på slutten av 90-tallet, den gangen Longyearbyen fremdeles var en company town, bygget opp rundt kullgruvene.

Hver uke gikk flere hundre arbeidere på skift i Svea, Store Norskes største gruve. Derfra dro de hjem til familiene sine – eller på puben – med huden så gjennomtrukket av kullstøv at finskjorta måtte vente.

Arbeidsplassene i Svea sørget for at Norge var solid på plass på Svalbard.

Men nå var gruva truet av nedleggelse, og statsminister Kjell Magne Bondevik og hans følge skulle komme for å se om den var verdt en ekstra bevilgning.

Det fikk Robert Hermansen, den driftige og etter hvert også korrupsjonsdømte gruvedirektøren, til å ta affære.

En sein kveld ringte Hermansen til Svein Jonny Albrigtsen. «Vi må fly opp faren din», sa direktøren, «Sigmund må synge for Bondevik».

Svein Jonny ringte, men faren trodde ikke et ord på det sønnen sa. Hvorfor skulle han – en pensjonert gruvebus og simpel korsanger – kaste seg på et fly fra Tromsø for å møte statsministeren?

«Jo», kunne Robert Hermansen forklare, da direktøren selv ringte pensjonisten en gang utpå natta: «Bondevik må få høre den sangen».

Dagen etter var Sigmund Albrigtsen på plass oppe på «Funken», messa der gruvefunksjonærene spiste sine bedre middager.

Lysene ble slukket. Sigmund sang. Jørn Hoels kjente melodi lød i mørket:

Har en drøm om å høre tel her i Longyearbyen vår

har en drøm om å velge fritt, få lægge år til år

Kor framtida føre, kem kainn sei, men vi trur vi har det rætte svar

Gi oss gruvedrift, gi oss vei, det e en drøm vi har.

Svein Jonny Albrigtsen sitter i en sofa under i en sparsommelig møblert leilighet i Longyearbyen. Forteller på dialekt fra Troms:

– Han Bondevik, han fekk tårer i øya'n.

– Og pengene kom?

– Ja, penga'n kom. Alle er menneskelige, for å sei det sånn.

«Se hva vi får til her»

I lengden holdt det ikke for Svea, Lunckefjell eller noen av de andre norske kullgruvene på Svalbard.

Om et snaut år legges etter alle solemerker Gruve 7 ned, den aller siste.

Der jobber Svein Jonny som sikkerhetsinspektør. Det er en stund siden han krøp rundt i lave gruveganger – knær og rygg er for stive.

Nå sørger 59-åringen for at kollegaene kommer hjem med liv og lemmer i behold.

– I dag er sikkerheten førsteprioritet i gruvene. Sånn har det ikke alltid vært. Faren min jobba på akkord, det var om å gjøre å skjære ut mest mulig kull på kortest mulig tid. To dødsfall i året var akseptert, sier Svein Jonny.

Han legger til et «for å sei det sånn», som han så ofte gjør – inspektøren har ikke en hang til å overdrive. Han er sindig og litt stiv i talen, men plutselig kommer det noen ord som smeller:

– Å legge ned Svea var en industriskandale, den gruva kunne hatt ti år til. Nå skal Gruve 7 legges ned, selv om vi leverer det reneste kullet som finnes. Men det er ingen politikere som tør å si høyt at de vil ha kull.

– Stortingsrepresentant Ola Borten Moe har kalt det en «emo-styrt» politikk?

– Nettopp! Det er bare symbolpolitikk. Vi burde beholdt kullet, i hvert fall til verden har roet seg. Men politikerne vil bare at Norge skal være et utstillingsvindu for verden og kunne si: «Se hva vi får til her».

Sissel M. Rasmussen

Reinsdyr på Anfield Road

Svein Jonnys leilighet ligger i en husrekke nede i Longyearbyen sentrum. Gjennom vinduene kan han se paletten av boliger – i rødt og gult, grønt og blått – som i et øde Kardemomme by.

Han kan også se utover Isfjorden, eller på en nabos selvskutte reinsdyr. Det henger til tørk ved siden av dørskiltet som viser hvor leietakerens ubestridte lojalitet ligger: «Anfield Road».

Svalbard er annerledes. Øygruppa huser folk fra rundt 50 nasjoner, under andre regler enn på fastlandet. Hit har folk kommet for naturen, for eventyret, for penga i gruva, for kameratskapet, festen og flokken. Er det over nå?

– Alle endringene her … Det er ikke riktig bra, sier Svein Jonny.

Han, som har vært 50 år på Svalbard, opplever at arbeidsplasser forsvinner. At maten og strømmen blir dyrere, isen smelter og krigen truer.

– Han burde latt industrien leve videre, beholdt stabile, norske arbeidsplasser.

– Hvem er «han»?

Brune øyne, rolig blikk. Av og til et lattermildt smil bak barten, men ikke nå.

– Det er norske myndigheter, det. De mangler historien. De har glemt det som har vært.

«Måkka koll» i gruva

Helt mørkt, men med gruvelamper som lyste opp landingsstripa. Det er det Svein Jonny husker best fra sitt første møte med Svalbard som niåring.

Faren hadde endelig fått egen leilighet gjennom Store Norske, og Svein Jonny, broren og moren pakket sammen livet i Lakselvbukt utenfor Tromsø og satte seg i et propellfly fra Braathen.

Flyet landet på isen i Adventdalen midtvinters.

– Heldigvis var jeg vant til både snø og mørketid fra Tromsø, sier Svein Jonny.

Han fullførte barneskole og allmennfag og gjorde unna førstegangstjenesten i Kirkenes. Derfra ringte han til Store Norske for å spørre om sommerjobb. Og jo da, det var bare å komme.

Han fikk på grønnhjelmen, som tildeles nykomlinger det første halvåret, deretter gulhjelmen. Svein Jonny har gjort alt fra å jobbe på kaia til å ligge sidelengs i Gruve 3 og «måkka koll» bak kuttmaskinen.

– Klarte du den jobben, klarte du alt. Kiloene rant av. Jeg var halvparten av det jeg er i dag, sier han og klapper seg på Jean Paul-skjorta.

Å være organisert i Arbeidsmandsforbundet var obligatorisk i hjørnesteinsbedriften, og Svein Jonny ble nysgjerrig på politikk. Skjønt, i ærlighetens navn:

– Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet på grunn av en tidligere lærerinne her oppe. Hvis hun ble medlem i frimerkeklubben, der jeg gikk, skulle jeg melde meg inn i hennes parti.

Privat

To politiske lyspunkt

Sånn ble det. For 24 år siden ble Svein Jonny Ap-mann, etter hvert med en slags direktelinje til moderpartiet.

– Jeg fikk jo en gang en sms fra han Jonas, sier 59-åringen, og finner fram telefonen.

Han myser og famler med en enkelt pekefinger over tastene. Forklarer at Jonas Gahr Støre – før han ble statsminister – var på omvisning i Gruve 7 med sikkerhetsinspektør Albrigtsen som vert.

Da det i fjor ble klart at gruva fikk to års ekstra levetid på grunn av Russlands invasjon i Ukraina og økte kullpriser, kom meldingen:

– «Bra med fortsettelse i gruva, Svein Jonny. Lykke til og heia oss! Jonas».

– Hva har du lagret ham som? «Jonas»?

– Nei, «info - Jonas Støre», sier Svein Jonny. Ser opp fra telefonen: – Og så ringte jo ho Brenna.

LO Svalbard-lederen har jobbet hardt for å få allmenngjøringsloven til å gjelde på øygruppa, så utenlandske arbeidsfolk blir sikret en minstelønn. En kveld i august i fjor ringte Tonje Brenna for å gratulere med «Lex Svein Jonny».

Arbeidsministeren kunne fortelle at regjeringen gir grønt lys for loven.

– Og hun syntes at jeg skulle få vite det først.

– Hvordan reagerte du?

Svein Jonny retter seg opp under gammelmodige lampetter. Når lyset står på, blir brilleglassene hans gule, det er litt filmstjerne over dem.

– Jeg må nok si at det ble en liten konjakk den kvelden. En liten VSOP. At hun ringte personlig til meg … Da følte jeg meg på en måte respektert.

Hadde aksje i Store Norske

På sofabordet i furu ligger ruller med gamle fem- og tiøringer. Svein Jonny er en samler, og nå kommer de fram, alle permene vi har hørt om.

Sirlig lagt inn i plastmapper ligger det store ark med frimerker, et bilde av moskusen som en gang levde på Svalbard, dessuten historiske dokumenter. Blant disse er et «aktiebrev» fra hans egen aksjepost i Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

Det skal opp på veggen i leiligheten i Oslo, «for å sei det sånn». Om tre år blir Svein Jonny nemlig pensjonist og reiser på slutt, som de sier i gruva.

– Alt har sin ende. Og jeg vil gi meg mens jeg ennå har helsa.

Han skal bruke tid på frimerker og på sjakk, få seg en tur til Nashville for å høre litt skikkelig country og garantert drive med politikk for Ap.

Han skal også bruke mer tid med kona Vera, som han traff på en sjakkturnering i Barentsburg, det russiske gruvesamfunnet på Svalbard.

Vera serverte maten til spillerne. Svein Jonny lærte seg «Jeg elsker deg» på russisk. Men Vera fikk ikke jobb som helsefagarbeider i Longyearbyen og måtte ta seg arbeid i Oslo. Når Svein Jonny blir 62, kommer han etter.

Det er vanskelig å se ham for seg der, Mr. Svalbard – ruslende blant høyhus og vinbarer på det moderne Hasle Torg. Men han gleder seg til å nyte Veras klassiske borsch.

Her i Longyearbyen ser stekeovnen ut til å ha blitt en lagringsplass for kjeler.

– Jeg bruker platene oppå, altså. Og så har de jo god mat nede på Kroa, sier Svein Jonny lunt.

Opp i gruva

Han setter tenninga i minibussen og kjører mot Gruve 7. Veien er hullete, kjøretøyet rister og vi hører knapt hva han sier: At han vanligvis fyller bussen opp med kollegaer på vei til jobb på morgenkvisten. Nå skal han ha et sikkerhetskurs for dem.

Vi kjører forbi fareskiltet med hvit bjørn på sort bakgrunn, skrangler i en spiral opp i fjellet. Der, på platået foran Gruve 7, ser fjellene ut som en filmkulisse fra en ørken, med topper laget av sand.

Svein Jonny har sett utsikten før og skifter til gruvelomp. Kommer ut i møkkete dress og med vernebriller, hilser på den ene kollegaen etter den andre. Flere av dem har tiår bak seg i kullgruvene på Svalbard.

Når den siste stenger i juli neste år, forsvinner 70 arbeidsplasser. Svein Jonny vet fremdeles ikke hvor folka skal ta veien.

– Blir det vondt å forlate alt dette?

– Jeg blir jo å lengte opp igjen, for å sei det sånn.

De faste rutinene, miljøet og kameratskapet. For Svein Jonny var det ikke eventyret som fristet, men stabiliteten.

– Jeg har hatt det godt i Store Norske. Det er der mitt hjerte er og min lengsel ligger, sier han.

– Hva vil du skal stå etter deg her oppe?

– Jeg håper jo at det kan bli noen arbeidsplasser å gå videre til – for dem i Gruve 7. Drømmen er jo at Store Norske åpner ei ny kullgruve.

Sissel M. Rasmussen