Einar Fjellvik

At fisken skal

overta som den store inntektskilden når olja tar slutt, er liksom opplest og vedtatt. Men det ser skralt ut. Fiskeindustrien går over ende. De som ikke allerede har gått konkurs sliter med dårlig inntjening og røde tall. Oppdrettsnæringen har minstepriser, EU-toll og kronekurs å hanskes med. Fiskerne, spesielt kystfiskerne, er frustrerte og forbanna og blakke. Og det ene fiskeriet etter det andre stopper opp fordi overfiske mer eller mindre har tatt knekken på bestandene. Dårlige tider i fiskerinæringen er ikke noe nytt. Det har sett svart ut mange ganger, men nå råder pessimismen helt fra fjord til bord. Unntaket er kanskje fiskeriminister Svein Ludvigsen. Han synes fortsatt å ha tro på sitt eget slagord: Verdier fra havet - Norges framtid.

Årsakene til

elendigheten er flere. For lite råstoff og dårlig markedsadgang til EU er gjengangere. Det siste året har også høy kronekurs skapt store problemer og forverret situasjonen ytterligere for en presset næring. Kapitaltørken er nesten total. Ingen vil investere og bankene tør ikke låne ut penger til en vaklende næring. Det rammer også satsingen på oppdrett av nye arter, spesielt torsk som mange har, i hvert fall hadde, store forventninger til. Dessuten er det for dyrt å drive industriproduksjon i Norge. Våre naturgitte forhold og nærhet til råstoffet er ikke nok i en globalisert verdensøkonomi. Fiskeindustriarbeiderne, de som er igjen da, er blitt for dyre. Russiske gamle transportfly går i skytteltrafikk med torsk og sei til Kina, hvor tusenvis av unge jenter står og kutter filet til 10 kroner timen. På et slikt nivå kan vi ikke konkurrere. Så kanskje er det bare et tidsspørsmål før før "jentan på fileten" er industrihistorie, på linje med alle andre kvinnedominerte industriarbeidsplasser.

Framtida

ligger i sloet og fiskeavfallet blir det hevdet. Bioteknologien skal frambringe de nye produktene som markedet vil betale astronomiske summer for. Men det krever forskning og penger og atter penger. Bevilgningene til fiskeriforskningen har økt noe, men det er langt igjen. Regjeringen er påholden med forskningspenger som er nødvendig for å realisere alle de nye bioteknologiske høykompetanseproduktene. Og skulle de komme i produksjon i noen skala, vil det neppe skje i et fiskevær på Finnmarkskysten.

Fiskerne

er heller ikke fornøyd. Spesielt ikke kystfiskerne. De aksjonerer og protesterer både mot for små kvoter og andre reguleringer som de finner meningsløse. Fangstkapasiteten er for stor i forhold til kvotene. Oppskriften er strukturtilpassning. Det betyr at flere fiskere skal settes på land og at kvotene overføres til andre fiskere for å få opp lønnsomheten. Men den teknologiske utviklingen stopper ikke opp. "Hvis hjulet ikke var oppfunnet" er en umulig tanke. I morgen vil gårsdagens optimale fangstkapasitet være for stor. På fagspråket heter det at man må ha en forvaltning og strukturtilpasning som tar hensyn til den stadig økende effektiviteten. På 50 år har effektiviteten i fiskeflåten økt med 50 prosent.

Med fiskeren på land, fiskeindustriarbeideren på museum og oppdrettsfisken på rømmen, vil det stå dårlig til med Norges framtid hvis verdiene skal komme fra havet.